Overalt i verden kjemper folk mot undertrykkelse og for rettferdighet – ikke bare i Egypt. Antropolog og frilansjournalist Kristina Johansen skriver i den nyeste utgaven av Le Monde Diplomatique om kvinner som kjemper mot paramilitære grupper i Colombia:
“Kvinnene i regionen nekter nå å gi etter for trusler og vold, og kjemper tilbake med fredelige midler mot paramilitære grupper.”
Etter en massakre stiftet de organisasjonen “Kvinner som vever fred” (Wayuu Munsurat).
“Hvis vi ikke protesterte mot de paramilitære, ville massakren og den interne fordrivelsen forblitt ustraffet. Jeg tror det faktum at de drepte var kvinner, ga oss ekstra mot og styrke”, sier Telemina Barros Fince.
Overalt i verden kjemper folk mot undertrykkelse og for rettferdighet - ikke bare i Egypt. Antropolog og frilansjournalist Kristina Johansen skriver i den nyeste utgaven av Le Monde Diplomatique om kvinner som kjemper mot paramilitære grupper i Colombia:
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i 30 år: “Mubarak er ingen despot. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll.”
Folk vil ikke ha demokrati, men “ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake”. Når hun omtaler demonstrantene så først og fremst i sammenheng med “kriminelle horder og kaos”. Hun tror at “Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte”.
Også i Dagsavisen skriver hun at Mubaraks eventuelle avgang “ikke vi bli møtt med bare applaus”. Mange, spesielt i fattigkvarterene, “sitter på nåler og frykter for fremtiden. Demokrati er ikke alt.” Samme budskap formidlet hun på TV2.
Wikan reagerer på lignende måte som den politiske eliten i Vesten inkl Israel: De er mer opptatt av “stabilitet” enn demokrati. Det er som Zenia Stampe skriver i Politiken: “Arabisk demokrati druknes i vestlig tavshed”.
OPPDATERINGER:
Til tross for at det er idag (1.2.2011) er 1-2 millioner på gatene i Kairo holder Wikan fast ved at Mubarak har befolkningen med seg. Hun mener media har “gitt et skjevt bilde” av det som skjer i Egypt. Journalistene følger strømmen og har ikke har kontakt med folkedypet, påstår hun.
Etter angrepet på demonstrantene skal Unni Wikan ha sagt “Ja endelig har de som støtter Mubarak kommet på banen” ifølge Shoaib Sultan på verdidebatt.no. “Jeg tror ikke hun gleder seg over voldsbruken, men det var absolutt ingen klar fordømmelse av disse angrepene”, legger han til. Nettavisen skriver også om NRK-intervjuet. Hun sa også at “flere som tidligere har demonstrert for å få Mubarak til å gå av som president har byttet side”.
“Ikke bare er Wikans beskrivelse en forenkling av samfunnet hun snakker om, men den er også helt på linje med det regimet i Egypt har forsøkt å overtale folket med så lenge at de tror på det selv”, skriver Hanna Yousef i Aftenposten
Mubarak har ikke mye å vise til, mener Unger Bigum (også Aftenposten)
“Unni Wikans debattinnlegg i Aftenposten mandag, er mildt sagt ukorrekt og viser at hennes analyse er gått ut på dato”, skriver Mohamed Mahgoub. Det er de unge, velutdannede folk som har reist seg og talt, mens Wikans kilder i Egypt er de fattigste, uten utdannelse (Aftenposten 3.2.11)
Though Wikan has been working in Egypt since the late 1960s and is famous for her work studying Egypt’s urban poor, her analysis is unrecognizable to me as representing the mainstream views of the Egyptians.
Magnus på Polytropical kommenterer denne saken. Han kritiserer ikke Wikan, men belyser “hva som skjer når man tar et avvikende standpunkt”, se Veien pendelen svinger. Wikan får ros på høyreradikale document.no, der vi også får vite at hun på TV skal ha sagt at demonstrantene er “kjøpt og betalt”, se Modige Unni Wikan.
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i…
– Det er veldig sjokkerende, jeg trodde ikke mine egne øyne. Enn at noe slikt kan skje i et land av denne typen, Dette er jo ikke Iran eller Nord-Korea.
Antropologen hadde spist lunsj med Maria Amelie noen timer før hun ble pågrepet av politiet. Han hadde planer om å arrangere en konferanse sammen med henne.
Hadde hun nemlig hatt et EU-pass, ville hun ikke havnet i denne situasjonen. Der er ikke likhet foran loven. Migrasjon blir i økende grad kriminalisert og det bygges murer som aldri før. Resultatet er ifølge antropolog Owen Sichone en ny type apartheid.
En ny type apartheid: Høyteknologisk mur mellom USA og Mexico. Photo: Paul Garland, flickr
Maria Amelie har gitt de papirløse et ansikt. I 13 år har den tidligere sosialantropologistudenten levd i flukt fra myndighetene – åtte av dem fra norske. Hennes historie fortalte hun i boka Ulovlig norsk som kom ut i september og i en reportasje i A-magasinet. 16. desember kåret Ny Tid henne til Årets Nordmann 2010.
Protesten mot pågripelsen og myndighetenes vold har vært overveldende.
“Jeg nekter å tro at det norske folk vil støtte den type behandling som hun nå får”, kommenterte en facebook-venninne. Flere bloggere engasjerer seg og skriver Fy skam! og La Maria bli! og Frigi Maria Amelie! Intet menneske er ulovlig. Også politikere fra forskjellige partier reagerte. Selv folk som er for en ytterligere innstramming av innvandringspolitikken som Nils August Andresen i Minerva kaller dette tiltaket for “både hensiktsløst og ondt” og mener det må gjøres om.
Rektor Dag Hareide ved Nansenskolen sier til NRK at han skammer seg over å være norsk. “Dette er ikke en rettsstat verdig.” Han holdt selv innlegg under kveldens arrangement.
– Mitt innlegg handlet om Nansen, den første i verden som innså at flyktninger også hadde rett til identitet. Han hjalp 450.000 av dem med det med Nansen-passet. Mange av dem var russiske, som Maria Amelie.
– Nansen så at alle var like mye verdt. Det er en tanke som tydeligvis er umulig å få gjennomslag for i Norge, kommenterer Thomas Hylland Eriksen.
I et innlegg på Dagsavisens debattsider skriver antropologen at “pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag”. Maria Amelies “brutale pågripelse” er “ingen isolert hendelse, men typisk for denne statens behandling av rettighetsløse mennesker”:
Regimet har selvfølgelig anledning til å håndtere utlendinger som de vil, og papirløse er uansett helt uten rettigheter. De kan når som helst rives ut av sengene sine midt på natten og kjøres, med eller uten blålys og sirener, til flyplassen for å bli tvangssendt ut av landet de har fått en tilknytning til.
Slik ønsker UNE, Knut Storberget og regjeringen at papirløse flyktninger skal behandles, og som utøvende makt er det deres rett å iverksette de nødvendige tiltak. Men da ville det samtidig være en stor fordel om denne staten sluttet å briske seg med menneskerettighetsbegrepet.
Flere, bl.a. Anders Heger og Orrvar Dalby ser pågripelsen som en ytringsfrihetssak. Norge har kvittet seg med en brysom kritisk stemme.
“Det er ikke mange papirløse som vil føle seg trygge nok til å stille opp å si sin mening etter dette”, skriver antropolog og leder i Antirasistisk senter Kari Helene Partapuoli i Aftenposten. “Regjeringen har med dette effektivt kneblet ytringsfriheten til en av de svakeste gruppene i landet vårt. Dette er et demokratisk problem ikke bare for de papirløse, men for hele samfunnet.
Demonstrasjon for Maria Amelie: Anders Hegers appell
Maria Amelie har forresten blogget på http://mariamelie.blogspot.com/ helt fram til pågripelsen. Det er også blitt lagt ut åpent brev til Jens Stoltenberg
Magnus fra antropologibloggen Polytropical drøfter byråkratenes og statsministerens argumenter og spør Er likhet rettferdig?
Sigve Indregard har tatt en titt i Utlendingsloven og avslaget der Utlendingsnemna (UNE) skriver:
Selv om klageren skulle antas å ha en slik særlig tilknytning til riket… taler innvandringsregulerende hensyn med tyngde for at tillatelse ikke bør gis…
Han kommenterer:
Altså: den norske utlendingsloven gir blanke i retten til å få lov til å være i riket dersom det er her du har rotfestet ditt, dersom det finnes “innvandringsregulerende hensyn” som taler for det. Klarere kan det nesten ikke sies: Dine individuelle rettigheter betyr ingenting når det skaper ekstraarbeid for systemet. Gi faen i skjebnene — fokuser på statistikken!
Demonstrasjon for Maria Amelie: Samboer Eivind Trædals appell
(sist oppdatert: 24.1.) Glem menneske-rettigheter: Jeg er en illegal, ikke et menneske, skrev Maria Amelie (25) for en uke siden i en kronikk i Aftenposten. Hun hadde rett. For få timer siden ble hun kidnappet av en gjeng politimenn…
Er blasfemiforbud en trussel mot demokratiet? Ikke nødvendigvis. I India er det heller en forutsetning, forklarer antropolog Kathinka Frøystad i en kronikk:
Snarere enn å betrakte ytringsfrihet som selve kriteriet for en demokratisk styreform, må vi erkjenne at ytringsfrihet av og til må vike for andre rettigheter som er like essensielle, som frihet fra religiøs forfølgelse.
Provokasjoner relatert til religion er nemlig svært effektive. Dette vet politikere som gjerne øker konfliktnivået i håp om at rollen som fanebærer eller redningsmann kan konverteres til gode valgresultater.
I Gujarat ble i 2002 mellom 1000 og 2000 muslimer “slaktet i pogrom-liknende aksjoner”. Foranledningen var, skriver Frøystad, “falske rykter om at en togbrann hvor 59 hinduiske pilegrimer brant inne, skulle ha blitt påsatt av en muslimsk mobb”:
I India bor det folk av ulik religiøs bakgrunn i hver minste avkrok av landet. Landsbyen hvor to av mine britiske kolleger utførte sin forskning er befolket av kristne og hinduer, med en koloni av muslimske metallarbeidere like ved. Der jeg gjorde feltarbeid bor det i tillegg sikher og buddhister. Multireligiøse lokalsamfunn som dette forutsetter at folk behandler hverandre med et minimum av respekt for hverandres mest ubrytelige grenser. For å begrense eventuelle overtramp trygges respekten også av lovverket.
Men et blasfemiforbud er ikke uproblematisk som blant annet den “høye forekomsten av svakt begrunnede sensurkrav og den manglende politiske uavhengigheten i de laveste rettsinstansene” viser. Antropologen går heller ikke inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen Norge.
Uansett er det viktig å komme vekk fra en dogmatisk dyrking av ytringsfriheten. Vi må i større grad bedømme lovparagrafer og provokasjoner ut fra deres faktiske virkninger, mener hun. “Selv ville jeg i alle fall ha følt alvorlig sjelekval hvis mine egne publikasjoner skulle medføre at uskyldige liv går tapt”, avslutter hun.
Kathinka Frøystads argumentasjon minner meg om Thomas Hylland Eriksens definisjon av kosmopolitisme. Kosmopolitisme kan sammenlignes med å respektere røykeforbudet: En tar hensyn til hverandre fordi en anerkjenner at en lever i den samme verden uten at en trenger å være enig i hva som er det gode liv.
Kathinka Frøystad er en av flere bidragsytere i en bok som nettopp ble lansert: Demokrati på indisk.
For et annet perspektiv på fred og sameksistens i India, se tidligere sak om Tereza Kuldovas masteroppgave That’s why there is peace.
Er blasfemiforbud en trussel mot demokratiet? Ikke nødvendigvis. I India er det heller en forutsetning, forklarer antropolog Kathinka Frøystad i en kronikk:
Snarere enn å betrakte ytringsfrihet som selve kriteriet for en demokratisk styreform, må vi erkjenne at ytringsfrihet av og…
Ikke vestlige feminister, men kvinner fra Pakistan og India sørget for at FNs menneskerettighetserklæring ikke bare handler om menn. Den største motstanden mot erklæringen kom fra vestlig side, leser vi i en interessant feature i Weekendavisen.
Mange tror at FNs menneskerettighetserklæring, som fyller 60 år på onsdag, bygger på “vestlige verdier”. Dette er en myte, viser Jesper Vind Jensen og Klaus Wivel i Weekendavisen. Mange rettigheter ble tatt opp i erklæringen etter press fra aktivister fra den såkalte “ikke-vestlige” verden:
Det er den ikke særlig kendte historie bag menneskerettighedserklæringen; at den ikke var en »vestlig« opfindelse, og at delegerede for specielt Libanon og Kina i afgørende grad var til stede, da diskussionen om, hvad der skulle udgøre de 30 punkter i erklæringen, fandt sted.
Tværtimod kom nogle af de stærkeste indvendinger mod erklæringen fra vestlige antropologer, som frygtede for vestlig indblanding i skrøbelige kulturer, og fra amerikanske politikere, der med deres racisme over for de sorte i Sydstaterne ikke brød sig om erklæringens artikel 16, der gav alle voksne mennesker »ret til at gifte sig … uden begrænsninger af racemæssige, nationalitetsmæssige eller religiøse grunde.« (…) Dette var nemlig ikke tilladt i de fleste amerikanske delstater, skriver Ann Elizabeth Mayer. Især i sydstaterne var blandede ægteskaber forbudt (først tilladt i 1967)
(…)
De muslimske lande havde fokus på at få skrevet en række sociale rettigheder (artikel 22-26) ind, som harmonerede med islams sociallære (retten til arbejde, bolig, social og kulturel velfærd, retten til uddannelse, mv.). Det forsøgte USA til gengæld at bremse. Muslimerne blev her støttet af Canadas John Humphrey, af flere socialistiske delegerede fra Latinamerika og af den sovjetiske FN-ambassadør, Alexie Pavlov.
(…)
Det bliver også ofte overset, at det ikke var vestlige feminister, der sikrede kvindernes fulde lighed med mænd i menneskerettighederne. Under arbejdet med erklæringen var det kvinder fra Latinamerika og Asien, der pressede på for anerkendelse af kønnenes lighed. Således ville Eleanor Roosevelt have, at der i den engelske formulering i artikel 1 skulle stå »all men are created equal«, men på grund af pakistanske og indiske kvinders insisteren blev formuleringen ændret til »all human beings«. Som de sagde: »Hvis vi siger ‘alle mænd’, vil det kun gælde for ‘alle mænd’, når vi kommer hjem.«
Ikke vestlige feminister, men kvinner fra Pakistan og India sørget for at FNs menneskerettighetserklæring ikke bare handler om menn. Den største motstanden mot erklæringen kom fra vestlig side, leser vi i en interessant feature i Weekendavisen.
