search expand

– Heller flere søppeltømmere enn flere antropologer!

Er bare en høy utdannelse en god utdannelse? I et intervju med Teknisk Ukeblad kritiserer Thomas Hylland Eriksen “middelklasseidealet om at alle skal ha mastergrad”. Han ønsker seg større respekt for jobbene som Thorbjørn Jagland nedlatende kalte for “drittjobber”:

– Hvis jeg streiker, tar det fire-fem år før samfunnet merker den minste lille virkning av det. Men hvis søppeltømmerne streiker, blir samfunnet slynget ut i kaos etter et par dager.

– Det kryr av akademikere, synsere og journalister som snakker om “vellykkede innvandrere”. Da mener de alltid advokater og tannleger, aldri taxisjåfører og hjelpepleiere. Det er uheldig.

– Mangfold er viktig også når det gjelder kompetanse. Høyere utdanning er ikke den eneste veien til det gode liv.

Antropologen er enig med Ottar Brox som skapte sterke reaksjoner blant studenter med sitt utspill om at Norge taper på at så mange velger høyere utdanning.

I en masteroppgave i sosialantropologi ved Århus universitet viser Karin Daugaard at det er en sammenheng mellom storsamfunnets nedvurdering av ikke-akademiske utdannelser og frafall i yrkesfag. Når mange mislykkes, skyldes det bl.a. at de ikke er overbevist av verdien av sin egen utdannelse.

Det går an å argumentere for at søppeltømmernes arbeid er like mye kunnskapsbasert som IT-sjefens arbeid.

Er bare en høy utdannelse en god utdannelse? I et intervju med Teknisk Ukeblad kritiserer Thomas Hylland Eriksen “middelklasseidealet om at alle skal ha mastergrad”. Han ønsker seg større respekt for jobbene som Thorbjørn Jagland nedlatende kalte for “drittjobber”:

– Hvis…

Read more

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.

Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.

– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.

Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.

Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.

Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)

Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:

Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet – som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.

2) Forsk på folk flest og majoriteten

Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.

Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:

Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.

De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.

Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.

Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.

Sindre Bangstad skriver:

Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.

Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.

Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.

Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.

3) Ta et oppgjør med islam-fokuset

Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.

Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.

Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.

Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:

Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.

4) Mindre “dekonstruksjon”

For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt – eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.

Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.

Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:

Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)

The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.

Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.

OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering”. Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen”.

Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Forsk på innvandringsmotstanden!

Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig…

Read more

Antropolog: – Meningsløst å måle forskning på den måten

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle “produktivitet” og “kvalitet” via poeng og rankinglister.

Det er få forskere – jeg har ikke møtt en eneste – som forsvarer dagens tellekantsystem. Likevel er det få som protesterer offentlig. Et av de få unntakene blant antropologene er Kenneth Bo Nielsen. I et innlegg i Klassekampen (ikke på nett) gir han oss tre personlige eksempler på hvorfor dagens tellesystem “aldri vil kunne gi et rettferdig bilde av forskernes produktivitet”:

– I 2010 publiserte jeg en artikkel i det nordiske tidsskriftet «Forum for Development Studies». Tidsskriftet er vurdert på nivå 1, og derfor fikk jeg, takket være tellekantsystemet, tildelt et helt publiseringspoeng. Samme år publiserte jeg en annen artikkel i det engelske «Journal of Legal Pluralism». Den skulle egentlig ha kommet ut i 2009, men nummeret var så forsinket at det først ble ferdig høsten 2010. Men det stod uansett 2009 som publiseringsår på tidsskriftet, og dermed fikk jeg ingen publikationspoeng. Hvorfor? Fordi artikler med utgivelsesår 2009 skal registreres senest 1. april 2010. Kommer de ut de senere, regnes de ikke med i det store tellekantsregnskapet. Artikkelen min i Journal of Legal Plualism er altså en slags spøkelsesartikkel, som ifølge tellekantregnskapet ikke eksisterer.

– Denne måneden utgis så en antologi jeg har redigert med en dansk og en tysk kollega. Den inneholder tolv artikler og er på 324 sider. Det har vært mye jobb med å sikre en gjennomgående høy akademisk kvalitet i boka, og vi tre redaktører har arbeidet med oppgaven gjennom de siste to årene. For denne redaksjonelle innsatsen får vi null publiseringspoeng. Å redigere en akademisk antologi er altså ikke en forskningsbasert aktivitet.

– Heldigvis har jeg en artikkel selv i boka, og for den får jeg 0,7 tellekanter. En artikkel i en antologi krever med andre ord bare 70 prosent av den forskningsinnsatsen en artikkel i et tidsskrift på samme nivå gjør. Jeg har også forfattet introduksjonen til boka sammen med mine medredaktører. For dette får jeg også 0,7 poeng, men de skal jeg dele med de to andre. For introduksjonen får jeg dermed 0,23 poeng. Det gir mig i alt 0,93 poeng for å ha vært medprodusent av en bok på langt over 300 sider. Det er mindre enn jeg fikk for mine 25 sider i Forum for Development Studies.

Han konkluderer med at “det eneste positive man kan si om tellekantssystemet som en målestokk for produktivitet, er at det forhåpentligvis behandler alle forskere like urettferdig.”

Ingjerd Hoem, leder ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fortalte nylig at dagens målesystem gjør det vanskeligere å tilbakeføre kunnskap. Publiserer du på språk annet enn engelsk får du som regel ingen publiseringspoeng. Tidsskrifter som blir publisert i land utenfor Vesten blir heller ikke anerkjent:

For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

I den nyeste utgaven av Universitas kan vi lese om at “Regjeringen ranker universitetene” ved hjelp av et forskningsbarometer. Her er det samme tankegang. God forskning = flest mulig publiserte artikler.

SE OGSÅ:

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget: Er det en god ide å studere så rask som mulig

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle "produktivitet" og "kvalitet" via poeng og rankinglister.

Det er få forskere - jeg har ikke møtt en eneste - som forsvarer…

Read more

Økende konformitet blant studenter og forskere?

Norsk sosialantropologi stagnerer, konkluderte nylig en evaluering av Forskningsrådet. Instituttleder ved Sosialantropologisk institutt i Oslo, Ingjerd Hoëm, innrømmer at akademisk vanetenkning kan være et problem:

“Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man kan godt. Arne Næss har skrevet en bok med tittelen “Gjør det vondt å tenke?” og hans svar var, ja, på en måte gjør det det, fordi nye tanker setter spørsmålstegn ved det man har lært og tror man vet.”

Men hva med studentene? Hvor kritiske og nytenkende er de? Avisa Studvest ved Universitetet i Bergen lot førsteamanuensis i nordisk Jørgen Magnus Sejersted vurdere et utvalg av student-tidsskriftene i Bergen. “Positiv og grei, men faglig konform”, er dommen:

De fleste av disse studenttidsskriftene sementerer nok det bildet man ofte finner av den moderne studenten; positiv og grei, men faglig konform og middels engasjert med velutviklet sans for fester, trender og utenlandsreiser. Det er kan hende meningsløst å måle dagens studenter opp mot mytene om de radikale og engasjerte opprørere fra 70-tallet. Likevel kunne man ønske seg noe friskere fagkritikk fra dagens studenter.

Et av de tidsskriftene han vurderte er antropologistudentenes Kula Kula fra november 2010.

“Vitner om engasjement og glede ved faget, men kan ikke sies å være utfordrende, provoserende eller eksperimentelt i form eller innhold”, mener han.

Hvordan er betingelsene for kritisk forskning? Dette er temaet i en ny bok Goda sanningar? Debattklimatet och den kritiska forskningens villkor, utgitt av de to svenske antropologene Aje Carlbom och Sara Johnsdotter.

Boka har fått positiv omtale i Svenska Dagbladet. Redaktørene har samlet tekster fra flere forskere som utfordrer rådende oppfatninger:

Marie Carlsson skriver om våra fördömande attityder mot feta människor, och ifrågasätter med hjälp av bland annat forskningsrön att fetma med nödvändighet leder till ohälsa. (…) Filmvetaren Mariah Larsson uppmärksammar den moraliska panik som råder om ungdomars porrsurfande.

Och Aje Carlbom, Göran Adamson och Sara Johnsdotter skriver alla om svårigheterna att föra en evidensbaserad samhällsdebatt om integrationspolitik och därmed sammanflätade fenomen som rasism, islamism och kvinnlig omskärelse.

I et intervju med Sveriges Radio forteller Sara Johnsdotter om den frie forskningens begrensninger og om redselen blant akademikere for kontroversielle utsagn.

Det er forskernes oppgave å sette spørsmålstegn ved absolutt alt, understreker antropologen. “Forskerne må kjempe for retten til å gjøre verden komplisert.”

I en ny serie ser videnskab.dk på forskningens vilkår, se bl.a. Forskere: Nye publiceringskrav sænker forskningskvaliteten, og David Nowell-Smith skriver i Le monde diplomatique om at utdanningens formål ikke lenger er å utvikle kritisk nysgjerrighet, men å bistå næringslivet.

“Att söka anslag har blivit viktigare än att söka efter sanningen i dagens vetenskapssamhälle”, forklarer Hugo Lagercrantz, professor i barnemedisin skriver i et innlegg i Svenska Dagbladet.

SE OGSÅ:

University reforms – a threat to anthropology?

Kraftige spark mot “saueflokkmentaliteten i akademia”

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

WDet subversiva nejet förekommer sällan i det lydiga Norge” – Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Nesten ingen “ikke-vestlige” stemmer i pensumlitteraturen

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Intolerant Universities”: Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

Mer opprør, takk!

Norsk sosialantropologi stagnerer, konkluderte nylig en evaluering av Forskningsrådet. Instituttleder ved Sosialantropologisk institutt i Oslo, Ingjerd Hoëm, innrømmer at akademisk vanetenkning kan være et problem:

"Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man…

Read more

Evaluering fastslår: Norsk antropologi stagnerer

Det er mye spennende som norske antropologer holder på med, men det er lite rom for nytenkning i faget. Antropologer er mer opptatt av å reprodusere etablert kunnskap enn å utfordre det, fastslår den første evalueringen av sosialantropologifaget i Norge.

Fem antropologer fra Danmark, Sverige, Finland, England og USA har på oppdrag av Forskningsrådet evaluert den norske antropologiens tilstand. De har lest publikasjonene til 88 antropologer og intervjuet mange av dem. Fokuset er årene 2004-2008.

Å si at dette fagpanelet “slakter” den norske antropologien ville være overdrevet. De har mye pent å si om faget. Likevel er det et problemtisk aspekt som trekker seg som rød tråd gjennom evalueringens 116 sider som bør vekke bekymring: Og det er fagets manglende evne til fornyelse.

Den norske antropologien ser ut til å stagnere.

Evalueringen påpeker blant annet følgende:

– “Much of the work seems to follow the logic of already-established theoretical trends, rather than necessarily developing theory of its own.

– “Little development is seen in terms of innovative fieldwork techniques and methodologies”.

– “With respect to originality, there were relatively few works that would potentially change the horizon of anthropology.”

Grunnen til denne stagnasjonen er blant annet manglende mobilitet og for mye intern rekruttering: Selv om det er tegn på bedring, så ansatter man stort sett folk man kjenner fra før, helst fra samme institutt:

A typical career path is to write your doctoral thesis at the same institution where you got your master’s degree. If a further academic career is pursued, it will be at the same university (or in a multidisciplinary unit geographically closely situated).
(…)
UiO is almost exclusively recruiting their own students to PhD positions, whereas half of the PhD students at UiB have their education from another institution. In total, 2/3 of all PhD students that completed their dissertation between 2003 and 2007, were recruited from the same university department where they gained their higher degree. (…) The recruitment of faculty staff from abroad is also very limited, albeit changing gradually in Oslo and Bergen.
(…)
Students and faculty seldom spend sustained time at other institutions abroad. The level of recruitment of international students is very low as a whole. Apart from the protracted fieldwork periods, the out-migration impulse is almost non-existent, even as shorter one or two semesters visiting stints.
(…)
The Panel believes that there may be a direct relationship between this long-lasting model of limited internationalization and the limited innovation and theoretical risk-taking, seen in the scholarly work.

Det finnes selvfølgelig unntak, dvs innovative og internasjonalt orienterte forskere, spesielt phd-studenter, men dette er altså det store bildet.

Panelet kommer også med interessante observasjoner i forhold til det regionale fokuset.

Hovedfokus er Melanesia/Polynesia, Afrika sør fra Sahara, Sør-og Sørøst-Asia, Midtøsten og Kina/Tibet. Det er lite forskning på Vest- eller Østeuropa, Latinamerika og arktiske områder.

Spesielt interessant er denne observasjonen om forskning i Norge:

There is plenty of work on Norway itself, although much of this concerns immigrant or refugee groups within Norway – and/or processes regarded as other. This signals a set of tacit assumptions about ‘proper Norway’ as a relatively undifferentiated social/moral unit. There is not much in the way of work, few of the works under review attempted to unpack this, or question its legitimacy. This is not unusual in European anthropology, but it is noteworthy.

Evalueringen inneholder også en interessant kvantitativ analyse av publikasjonene. Her kommer det fram at norske antropologer ikke er særlige synlige i internasjonale tidsskrifter. Det er påfallende få artikler som ble publisert i tidsskrifter som ble ansett som internasjonalt ledende. De fleste artikler havner i Norsk antropologisk tidsskrift. Med bøker forholder det seg annerledes. Her brukes det i større grad internasjonale forlag. Andel engelskspråklige bokbidrag har økt fra 53.7% i 2004 til 66% i 2008.

Kvalitetsmessig er monografier og bokartikler langt bedre enn tidsskrifter.

Monographs and edited volumes (often formed in an international collaboration, rather than across departments in Norway) are strongholds of quality and collaboration, while articles are more diverse.

Panelet ga karakter til de ulike publikasjoner fra 1 (verst) til 5 (best). Gjennomsnittet var 3.17, altså midt på treet. Interessant: Det var flere publikasjoner som fikk stryk-karakter. Også professorer fikk 1.

Panelet er dessuten bekymret over at nesten hver tredje antropolog er “uproduktiv”, dvs har ingen publikasjoner eller bare en eneste publikasjon mellom 2004 og 2008 å vise til som gir poeng. Men her er det ikke sikkert “who’s to blame”. Kritieriene for hva som gjelder som forskning, dvs gir publiseringspoeng, er snevre og går på tvers av antropologiske idealer. Filmer, utstillinger, kronikker teller ikke. Heller ikke publisering i open access tidsskrifter eller tidsskrifter som blir gitt ut i “ikke-vestlige land”:

A specific example, regarding collaboration with researchers in the Global South, provided by one of the institutions was: “We note, for example that choices must be made between publication in recognized journals and the opportunity to publish and encourage the production of textbooks, research results and policy-papers together with colleagues in Africa and Latin America. There is a serious imbalance in the accreditation given different types of publication”. This institution regarded the Western world orientation of the system strongly reprehensible, since the system mainly focuses on Northern American databases, thus representing a cultural discrimination of parts of the world that the Norwegian research institutions would like to collaborate with.

Det er store forskjeller mellom de enkelte instituttene i Norge:

The university departments fall into two sets; on the one hand the departments in Oslo and Bergen are high profile and well performing. On the other hand, the departments in Trondheim and Tromsø seem less well functioning. They lag behind in terms of original research and publication – not to speak of morale.

>> last ned evalueringen (pdf)

Se også dekningen i På Høyden, Universitetet i Bergens egen nettavis vinkler evalueringen annerledes: Skryt for antropologene.

OPPDATERINGER:

SE OGSÅ:

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

“For teoritung antropologi” – Espen Wæhle intervjuer Georg Henriksen

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

– Han moderniserte antropologien

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre?

– Antropologi må være maktkritikk

Marianne Gullestad – majoritetsforsker og annerledesantropolog

Det er mye spennende som norske antropologer holder på med, men det er lite rom for nytenkning i faget. Antropologer er mer opptatt av å reprodusere etablert kunnskap enn å utfordre det, fastslår den første evalueringen av sosialantropologifaget i Norge.

Fem…

Read more