Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Ny masteroppgave

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser blir en hele tida dratt inn i nye situasjoner og samtaler med folk hun møter og som hun er flink til å beskrive. Til og med teoretiske kapitler om for eksempel fattigdomsbegrepet krydrer hun med opplevelser fra felten.

Ved å studere fiskere og kaviarproduksjonen, fikk hun innsyn i hvor klassedelt og til dels rasistisk det iranske samfunnet kan være:

Mitt datamateriale tilsier at Iran er en elitestat. Mine observasjoner om elitens forestillinger og holdninger til de andre etniske minoritetsgruppene jeg kom i kontakt med er til tider rasistiske

Om forholdene i landsbyen skriver hun:

Jeg ble fortalt at samlingsstedene, men også de fleste forretningene, ble anvendt først og fremst ut i fra etnisk tilhørighet. Senere kom det frem at anvendelse av steder i tillegg var tilknyttet klassetilhørighet; yrke, bydel/nabolag , økonomi og utdannelse.

Fiskerne hadde dessuten sitt eget område nærmest innsjøen, "an area where only people like them can live", ifølge den kasakhstanske tolken.

Kaviaren selges dyrt i utlandet. Den er blitt transformert fra å være et produkt fra naturen til å bli en luksusvare som det er vanskelig å tak i. De som fanger grunnlaget for kaviaren - størene - forbli usynlig. De gjør dritjobben, blir sett ned på (noe som vi også kjenner fra Norge, derfor mener antropologen at innsiktene fra oppgaven kan anvendes her).

Fiskernes virksomhet er sterkt kontrollert. Det er kanskje en grunn til at de ikke kommer seg ut av fattigfommen. En spissformulering av det offisielle synet er at "de fattige uten kunnskap er de som dreper fisken", skriver hun:

"(Fiskenes) fattigdom kan settes i sammenheng med mangel på selvråderett og manglende kontroll over relevante ressurser innen yrket de har. Disse faktorene, kombinert med manglende oppfølging fra selskapets side av bolig, sanitære forhold, tilgang på mat, helsetjeneste og kommunikasjon med omverdenen mens de er på jobb, vanskeliggjør deres muligheter til å komme seg ut av eller iverksette positive tiltak for å bedre tilværelsen."

Parvin er kritisk til den utbredte oppfatningen om at mer utdanning er veien ut av fattigdom. Utdanningssystemet er etnosentrisk og bygd på en sosiale koder og kompetanse som fattige fisker ikke alltid har.

Interressant er også å lese om selve feltarbeidet i et samfunn der myndighetene utøver stor kontroll over befolkningen og der frykt for angiveri er stor:

"Alle de menneskene jeg traff var meget reserverte overfor dem de ikke kjente med tanke på hva de sa og gjorde grunnet frykt for represalier fra myndighetenes side.

(...)

Ingen i byen ville snakke med meg før jeg hadde vært innom politistasjonen. (...) Mye av min energi og tid gikk med til å overbevise myndighetspersoner at jeg ikke var en spion. (...) Videre måtte jeg også overbevise dem om at jeg heller ikke var en prostituert som hadde tenkt å starte ulovlig virksomhet i landet."

Innsikter fra oppgaven kan også anvendes på norske forhold. Norge bygger også rikdommen og velferden sin på arbeid som utføres av "usynlige" mennesker som blir sett ned på, skriver hun:

Norge kan i dag studeres som en nasjon som er i ferd med å omdefinere velferd og velferdsstaten. En myte om elitestaten som en velferdsstat hvor det er behov for utenlandsk arbeidskraft kan sies å være under konstruksjon. Innleid arbeidskraft fra utlandet er nødvendig fordi "eliten" ikke kan på ta seg "uverdige" arbeidsoppgaver.

Hun publiserte oppgaven i UiOs digitale arkiv, derfor er den fritt tilgjengelig for oss alle

>> last ned hele oppgaven (Lenke oppdatert 28.1.2021)