konflikter katastrofer | antropologi.info

Fredelig revolusjon eller militærkupp? Antropolog kritiserer fordømmelsen av Mali-opprøret

Published on August 28, 2020 by lorenz Posted in Afrika, aktivisme og protest, demokrati, konflikter katastrofer, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket i regionen i lang tid – i Mali siden 2008 og i Burkina Faso i nesten 30 år.

Hva har skjedd i Mali? Etter flere måneder med protester mot regjeringen ble presidenten Ibrahim Boubacar Keita avsatt i forrige uke og militæret tok over. Mens folk flest jublet, førte kuppet til internasjonal fordømmelse fra blant annet FN, Den afrikanske union (AU), USA, den tidligere kolonimakta Frankrike – og Norge.

Til Klassekampen sier antropologen:

– I Mali generelt anser man ikke dette som et statskupp. Militæret grep inn når situasjonen i landet ikke lenger var tålelig. Jeg vil si at militæret handlet på bakgrunn av flere måneder med protester.

Han anser situasjonen som et steg i riktig retning, men man bør likevel være på vakt.

– Det finnes muligheter, og jeg ser ganske positivt på denne situasjonen. Men det er viktig å si at dette også er en farlig situasjon. Det finnes grunner til ikke å gi militæret mer makt, og det burde avholdes valg raskt. Det sivile samfunnet må følge nøye med på hva som skjer framover.

>> les hele saken i Klassekampen

Malian protesters continue mass rally demanding president quits

Så hvorfor denne internasjonale fordømmelsen? Som i flere andre land i Afrika og Midtøsten har Vesten støttet tvilsomme herskere ut fra egeninteresse – i “stabilietens navn” og for å forhinde at folk drar til Europa. I et intervju med Radio France International sier Hagberg at det internasjonale samfunnet har investert “alt” i den gamle presidenten Keita. “Men hvem har betalt prisen?”, spør han. “Det er folket i Mali. Og denne prisen er menneskene ikke lenger villige til å betale.”

I en lengre tekst i GlobalbarMagazine forklarer han bakgrunnen av krisen i Mali. Voldelige rebellgrupper, islamister er en viktig del av problemet, men krisens kjerne er presidentens og regimets vanstyre. Hagberg forklarer også hvorfor han er optimistisk:

Det finns en del tecken som tyder på att det är en fredlig revolution och att den här gången så kommer saker och ting verkligen förändras till det bättre. För det första var övertagandet väl planerat och genomfördes av unga högra officerare som tycks ha färre band till politiker, partier och fraktioner i Bamako. För det andra är det militära övertagande en konsekvens av mer än två månader av folklig mobilisering av M5-RFP [opposisjonen]. Detta har också uttryckts av militärerna i CNSP [som skal opprette et overgangsstyre], samtidigt som det inte förefaller ha varit kontakter innan det militära övertagandet. För det tredje är säkerhetsläget så akut att malierna inser att detta är en chans att avsluta jobbet från revolutionen 1991 då diktatorn Moussa Traoré störtades.

Isteden for å fordømme Mali bør man støtte landet:

Den övergripande frågan som inte bara gäller Mali handlar om hur det internationella samfundet bör agera om vanstyre, misskötsel och straffrihet karakteriserar regimer som visserligen är demokratiskt valda, men som tappat all legitimitet hos medborgarna. Det är ingen överdrift att påstå att de senaste månadernas politiska utveckling i Mali sätter fingret på viktiga frågor för såväl politiska aktörer som biståndsaktörer, både i Afrika och på andra håll i världen. I Mali har säkerhetsproblemen alltför länge behandlats som militära, logistiska och tekniska snarare än sociala och politiska.

Istället för att fördöma och sanktionera Mali på ett sätt som i första hand drabbar vanliga människor skulle det vara väsentligt klokare att stötta landet att ta sig ur den akuta krisen och därmed bidra till att skapa förutsättningar för ”ett nytt Mali”.

>> les hele saken i GlobalbarMagazine

Hagberg er relativt ofte i media og anser det som viktig å stille opp og bidra med antropologisk kunnskap, skriver han på hjemmesiden sin ved Universitetet i Uppsala. Han er også redaktør ved kritisk etnografi – Swedish Journal of Anthropology som ikke bare er open access, men også “aims to foster responsible scholarship with global scope, local relevance and public engagement”. I den første utgaven (2018) skriver han og Jörgen Hellman:

The journal will support the “engaged” and “public” aspects of the discipline to increase the anthropological presence in the current public debates. Such engagements favour collaborative, joint-authorships, e.g. between junior and senior scholars, between scholars from the global North and South, scholars and activists, scholars and professionals. (…) The instant online publication of the journal without any restrictions whatsoever is a concrete way to make ethnographic voices heard well beyond the discipline.

Her finner vi også noen nyere artikler av Hagberg, bl.a. Diaspora-Driven Development and Dispute: Home-Area Associations and Municipal Politics in Mali (skrevet sammen med Bintou Koné) og The Rise and Fall of a Political Party: Handling Political Failure in Municipal Elections in Burkina Faso. Ellers skrev han i 2014 sammen med Gabriella Körling om det å forske i politisk vanskelige tider: Inaccessible Fields: Doing Anthropology in the Malian Political Turmoil (Anthropologie & développement)

SE OGSÅ:

Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen

Antropolog: FN-operasjoner er destruktive

For korte jakker, sterke farger og hår som titter fram: Slik yter iranske kvinner motstand mot regimet

Why social scientists failed to see the Egyptian revolution coming

Thesis: That’s why there is peace

Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket

Published on October 17, 2011 by lorenz Posted in aktivisme og protest, demokrati, islam, konflikter katastrofer, kristendom, Midt-Østen, Norge, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.

(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.

Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.

“Christians, muslims, one hand! Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.

Mannen som holder plakatet er muslim.

Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.

De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).

Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.

Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.

De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.

I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.

Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.

– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.

Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.

– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.

Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.

En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:

– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.

Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.

VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:

– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.

SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.

Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.

“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr

En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.

I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.

“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.

Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.

For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.

“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.

Christians and Muslims are One Hand

Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de…

Arrene etter terror: Masteroppgave blir etterspurt bok

Published on August 22, 2011 by lorenz Posted in bøker, individ og samfunn, konflikter katastrofer, master-/ hovedoppgaver, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Få dager etter lanseringen, er boka allerede utsolgt – boka som bygger på en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og som handler om en terroraksjon i den lille byen Beslan i Nord-Ossetia der 186 barn og 147 voksne mistet livet.

– Egentlig bestemte jeg meg med én gang. Jeg ville finne ut hva som skjedde etterpå i et samfunn rammet av en sånn tragedie, forteller Erika Fatland i et intervju med Morgenbladet. At boken med tittelen Englebyen
Historier fra Beslan skulle bli brennende aktuell, hadde hun aldri forestilt seg.

Men slik er det ofte i antropologien.

“I disse dager er denne boka en viktig påminnelse om arrene etter terror, om den sorgen som knapt kan leges”, skriver Andreas Wiese i sin anmeldelse i Dagbladet.

Antropologen har “skrevet en fortelling som gjør oss klokere på mennesker og samfunn”.

Det er sju år siden at en gruppe terrorister detonerte en bombe i skolen. Til Morgenbladet sier Fatland:

– Man snakker så fort om at «livet må gå videre, det må gå videre», men det jeg i alle fall har lært av Beslan, er at man ikke skal undervurdere hvor lang tid det tar å gå igjennom en sorgprosess. Tre år er ikke lang tid for en som har mistet et barn. Det siste besøket gjorde jeg i 2010. Om det gikk bedre? Folk svarte nei, mange sa alt bare var enda verre og at de først nå forsto at de hadde mistet barna sine for alltid.

Samholdet rett etter terrorangrepet gikk fort over til mistenksomhet. Man begynte å lete etter syndebukker, bebreide politi og myndigheter, og å søke svar som man aldri fikk. Noe lignende kan man også observere i Norge etter 22/7, påpeker Fatland i en kronikk i Dagbladet og et innlegg på bloggen forlagsliv.no.

Myndighetens rolle er sentral, utdyper hun i masteroppgaven som kan lastes ned gratis på DUO (Universitetsbibliotekets digitale arkiv):

De rammede krever tydelige svar, de vil vite i detalj hva som hendte og hvorfor ting gikk galt. De etterlatte i Beslan krevde dessuten at hendelsen skulle få reelle konsekvenser i form av straffeforfølgelse av de skyldige på alle nivåer. Det at ingen av disse ønskene ble innfridd, gjorde at det for mange ble umulig å legge hendelsen bak seg. Så lenge de statlige organene og rettsapparatet ikke fungerer tilfredsstillende, er det altså ikke tilstrekkelig å fokusere utelukkende på krisepsykologi og psykososial rehabilitering.

Hun legger til:

Studiet av Beslan tre år etter terroraksjonen viser først og fremst at det tar tid for individer og et lokalsamfunn å finne tilbake til hverdagen. Tre år er ikke lang tid i en slik sammenheng. Både i psykologien og i antropologien trenger vi mer kunnskap om hvordan en traumatisk hendelse påvirker mennesker og lokalsamfunn over et langtidsperspektiv. Hvordan vil innbyggerne i Beslan være påvirket av tragedien fem år etter? Og ti år etter?

Fatland skriver også at hun gjennomførte feltarbeid under svært vanskelige kår. Det var vanskelig å få i stand, og hun ble møtt med mange begrensninger underveis:

Likevel, og det er denne oppgaven et bevis på, lar det seg gjøre å utføre antropologisk forskning under slike vanskelige forhold. Gjennom langvarig feltarbeid, sin faglige og tematiske åpenhet og nedenfra og opp-perspektiv, er antropologien nettopp egnet til studier av slike komplekse og vanskelige menneskelige situasjoner.

SE OGSÅ:

“How can I contribute to a better world?” Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon

Why we need more disaster anthropology

The anthropology of children, war and violence

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

Få dager etter lanseringen, er boka allerede utsolgt - boka som bygger på en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og som handler om en terroraksjon i den lille byen Beslan i Nord-Ossetia der 186 barn og 147 voksne…

Når kommer opprøret i Vest-Sahara?

Published on April 1, 2011 by lorenz Posted in Afrika, konflikter katastrofer, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Demonstrasjon i Madrid for Vest-Saharas uavhengighet. Foto: Saharauiak, flickr

Det er ikke minst på grunn Vestens støtte at diktatorene i Midt-Østen og Nordafrika kunne sitte og undertrykke i så lang tid. Vesten er også innblandet i Vest-Sahara-konflikten som er en “varm geopolitisk kartoffel”, forteller Konstantina Isidoros i en reportasje i Information.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Oxford University og for tiden på antropologisk feltarbeid i Sahara.

“USA og Frankrig slås om at opnå regionalt overherredømme og få adgang til landets naturressourcer med Spanien sprællende midt imellem”, forklarer hun.

Marokko har holdt den mest ressourcerige og frugtbare trefjerdedel af Vestsahara besat i 35 år og har brutalt holdt landets oprindelige befolkning, saharawierne, nede. Mange af saharawierne, der ikke bor her, bor derfor i de lejre i den algeriske del af Sahara, som de flygtede til under den Marokkanske invasion i 1975.

Press fra det internasjonale samfunn ville kunne føre til at Marokko trekker seg ut og Vestsahara får sin selvstendighet, tror hun. Men verden gjør ingenting fordi landene som har makten til å presse Marokko (USA, Frankrike, Spania og Storbritannia) kun lytter til den Marokkanske side av saken, “og at de i øvrigt er ganske tilfredse med den finansielle og strategiske status quo.”

“Marokko ville aldrig have kunnet slippe af sted med dette uden hemmelige geopolitiske aftaler med Spanien, USA og Frankrig, næret af disse landes grådighed efter Vestsaharas ressourcer”, insisterer hun.

>> les hele saken i Information

I Vest-Sahara. Foto: Martine Perret / FN, flickr

Antropologen har skrevet en del om situajonen i Vest-Sahara, den siste saken handlet om Awakening Protests in Morocco And Western Sahara (Ghanamma.com, 18.3.11), dessuten Western Sahara and the United States’ geographical imaginings (Concerned African Scholars, juni 2010), Western Sahara: Morocco incites potential for war (Afrik-news.com 15.11.10) og Morocco uses torture to silence Sahrawi activists (Pambazuka).

Både FN og Haag-domstolen har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Se også Landprofilen Vest-Sahara av Fellesrådet for Afrika, , dessuten Marokko-temasiden på Globalvoices, Hard hånd mot protestleir i Vest-Sahara i VG (8.11.10) og Norsk oljeleting i okkuperte Vest-Sahara (Norwatch, 12.1.09)

Demonstrasjon i Madrid for Vest-Saharas uavhengighet. Foto: Saharauiak, flickr

Unni Wikan støtter Mubarak

Published on January 31, 2011 by lorenz Posted in Afrika, aktivisme og protest, demokrati, konflikter katastrofer, Midt-Østen, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i 30 år: “Mubarak er ingen despot. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll.”

Folk vil ikke ha demokrati, men “ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake”. Når hun omtaler demonstrantene så først og fremst i sammenheng med “kriminelle horder og kaos”. Hun tror at “Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte”.

Også i Dagsavisen skriver hun at Mubaraks eventuelle avgang “ikke vi bli møtt med bare applaus”. Mange, spesielt i fattigkvarterene, “sitter på nåler og frykter for fremtiden. Demokrati er ikke alt.” Samme budskap formidlet hun på TV2.

Wikan reagerer på lignende måte som den politiske eliten i Vesten inkl Israel: De er mer opptatt av “stabilitet” enn demokrati. Det er som Zenia Stampe skriver i Politiken: “Arabisk demokrati druknes i vestlig tavshed”.

OPPDATERINGER:

Til tross for at det er idag (1.2.2011) er 1-2 millioner på gatene i Kairo holder Wikan fast ved at Mubarak har befolkningen med seg. Hun mener media har “gitt et skjevt bilde” av det som skjer i Egypt. Journalistene følger strømmen og har ikke har kontakt med folkedypet, påstår hun.

Etter angrepet på demonstrantene skal Unni Wikan ha sagt “Ja endelig har de som støtter Mubarak kommet på banen” ifølge Shoaib Sultan på verdidebatt.no. “Jeg tror ikke hun gleder seg over voldsbruken, men det var absolutt ingen klar fordømmelse av disse angrepene”, legger han til. Nettavisen skriver også om NRK-intervjuet. Hun sa også at “flere som tidligere har demonstrert for å få Mubarak til å gå av som president har byttet side”.

Nå har jeg laget en oversikt over reaksjoner fra antropologer internasjonalt.

REAKSJONER

Shoaib Sultan skriver på verdidebatt.no at Unni Wikan argumenterer mot stråmenn og skaper skremselsbilder.

“Ikke bare er Wikans beskrivelse en forenkling av samfunnet hun snakker om, men den er også helt på linje med det regimet i Egypt har forsøkt å overtale folket med så lenge at de tror på det selv”, skriver Hanna Yousef i Aftenposten

Mubarak har ikke mye å vise til, mener Unger Bigum (også Aftenposten)

“Unni Wikans debattinnlegg i Aftenposten mandag, er mildt sagt ukorrekt og viser at hennes analyse er gått ut på dato”, skriver Mohamed Mahgoub. Det er de unge, velutdannede folk som har reist seg og talt, mens Wikans kilder i Egypt er de fattigste, uten utdannelse (Aftenposten 3.2.11)

Kronikken ble sendt verden rundt og havnet også hos antropologen David Price som kritiserer Wikan i Counterpunch:

Though Wikan has been working in Egypt since the late 1960s and is famous for her work studying Egypt’s urban poor, her analysis is unrecognizable to me as representing the mainstream views of the Egyptians.

Magnus på Polytropical kommenterer denne saken. Han kritiserer ikke Wikan, men belyser “hva som skjer når man tar et avvikende standpunkt”, se Veien pendelen svinger. Wikan får ros på høyreradikale document.no, der vi også får vite at hun på TV skal ha sagt at demonstrantene er “kjøpt og betalt”, se Modige Unni Wikan.

Spoof on US State Departments Position on Egypt