Antropologene undersøker tilgjengeligheten til lokaler og informasjonstjenester ved Høgskolen i Oslo. Rapporten er basert på antropologisk feltarbeid. Noen av tegningene viser situasjoner som forskerne selv har observert, andre viser situasjoner som informantene har erfart.
Ideen om å lage en tegneserie fikk Aleksandra Bartoszko under sitt feltarbeid, forteller hun til HiO-nytt:
– En internasjonal student spurte meg hvor studieadministrasjonen lå. Hele situasjonen var veldig “grafisk” og det var slik jeg kom på ideen om at dette kartleggingsprosjektet faktisk kunne tegnes.
– Vi hadde fra starten av tenkt på hvordan vi kunne formidle dette på en alternativ måte og denne situasjonen med studenten minnet meg litt om karikaturer og morsomme tegneserier der man avslører absurditeter i samfunnet.
Ved å presentere prosjektet i dette formatet, kan man nå ut til flere enn man ville gjort med en tradisjonell skriftlig rapport, understreker Anne Leseth.
"Forskningsrapport stilles ut i tegneserieformat", melder Høyskolen i Oslo.
To antropologer - Anne Leseth og Aleksandra Bartoszko har gått sammen med tegnserieskaperen Marcin Ponomarew og laget tegneserien Public Space, Information, Accessibility, Technology and Diversity at Oslo University College.
Slike spørsmål tas opp i den første doktoravhandling om samisk samtidskunst, melder Sagat: Hva skjer når tradisjonell, vestlig kunsthistorie møter samisk kunst? Kunsthistoriker Hanna Horsberg Hansen fra Universitetet i Tromsø vil forsvare avhandlingen sin om tre uker.
Hun er medlem i prosjektet samisk kunst som blant annet tar sikte på “å bryte ned tilvante forestillinger om hva kunst og kunstvitenskap er”.
"For de fleste europeere må den afrikanske kunsten være primitiv for at den skal være afrikansk kunst, med andre ord noe som tilhører antropologi", ble det sagt på en paneldebatt under årets Afrikan History Week i Oslo, skriver Nasibu…
“I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne”, sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info’s medarbeider Aleksandra Bartoszko.
—
Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer lære av kunstnere?
Av Aleksandra Bartoszko
Tidligere har jeg snakket med Cicilie Fagerlid om forbindelser mellom hennes antropologiske arbeid og Andrea Langes kunstverk. I denne delen intervjuer jeg kunstner Andrea Lange som helt fram til igår har vært aktuell med utstillingen «Riturnella» på Stenersenmuseet i Oslo.
Aleksandra Bartoszko (AB): Cicilie Fagerlid er en av de første antropologer i Norge som blogget og delte sine erfaringer fra feltarbeid med andre. Der legger hun ut blant annet bilder av protestplakater, bannere etc i Paris; som i dette innlegget. Hva synes du om dette i forhold til dine verk? Oppfatter du hennes arbeid som kunst? Etter min mening undersøker dere noe av det samme, til dels innenfor liknende uttrykksformer. Hvordan tolker du forskjellen mellom Cicilies bilder av demonstrasjonsplakater fra parisiske gater og verket ditt Manifestation? Føler du at du har like dokumentaristisk perspektiv?
Andrea Lange: Manifestation 2009, digital C-print, akryl/akryl, 84 x 176 cm
Andrea Lange (AL): Verkets språk er ikke dokumentarisk, selv om materialet jeg benytter har en dokumentarisk karakter. Bildet «Manifestation»tar utgangspunkt i to fotografier av en husvegg i Paris. På veggen er det mange og ulike plakater limt over hverandre, det vises lag på lag av politisk engasjement og deltakelse i offentligheten. Mitt bilde fokuserer på denne handlingen – et utrykk for felleskap og for motstand – samtidig er aktuelle politiske problemstillinger representert i bildet.
Jeg fortsetter den refererte handlingen ved å montere mitt ene foto oppå mitt andre, et grep som understrekes av bildets uregelmessige format (to foto på hverandre). Slik skriver jeg meg selv inn i den refererte virkeligheten, markerer mitt ståsted, og kommenterer kunstens og kunstnerens mulighet. Bildet viser et utsnitt, ingen omgivelser. Det skapes en illusjon av plakatveggen i museet, det skjer en forflytning og en ny kontekst oppstår.
En diskusjon om hvordan politisk opposisjon kommer til uttrykk er en tråd i min utstilling på Stenersenmuseet og går igjennom flere av utstillingens øvrige verk. For eksempel i verkene «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe» og «Pay Attention Motherfuckers», hvor jeg i det sistnevnte tilslutter meg utsagnet No one is illegal. Samtidig som verkets forskjellige distribusjonsnivåer: gratis utdeling av silketrykket til publikum (et kunstnerisk ”høyverdig” og varig produkt) og samarbeidet med firmaet Clear Channel om visning i Oslos reklamemontre og på Oslo lufthavn, diskuterer motstandens vilkår i det demokratiske, offentlige rom.
Andrea Lange: ‘Pay Attention Motherfuckers’, 2009, Oslo Lufthavn Gardermoen
Andrea Lange: Unfinished Journey, 2009, digital C-print, akryl/aluminium, 106 x 240 cm
Der mediene drives av økonomiske interesser, og politikken tilrettelegger for økonomisk lønnsomhet som det eneste førende, har demokratiet opplagte problemer: hvordan kan opposisjon komme til uttrykk? I dette scenario finnes også et stadig tilbakevendende spørsmål om kunstens funksjon.
Cicilie Fargerlid etterlyser i sitt innspill mer informasjon om konteksten rundt fotoene i verket «Manifestation». Om slik informasjon hadde vært viktig for hvordan jeg vil at verket skal oppleves, så hadde den vært integrert. I så tilfelle tror jeg ikke dette ville gjort verket mer etnografisk, men det kan utbrodere hoveduttrykket.
Jeg kan for eksempel fortelle at bildene er tatt i Paris i månedskiftet januar-februar 2009 i universitetsområdet på Place Jussieu. På husveggen er det klistret store plakater fra organisasjonen sos-rasisme, over disse er det klistret nyere plakater for en demonstrasjon knyttet til arbeidsforhold og finanskrise, og en annen demonstrasjon rettet mot den medierte fremstillingen av bombingen av Gaza. En plakat med tittelen Enfin négre, med et bilde av Obama i en halslenke – bærer en lengre tekst av forfatteren Marc-Edouard Nabe, visstnok kjent i Frankrike for å bruke husvegger som plass for sine litterære prosjekter.
AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunstnen viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?
AL: Jeg ser kunst som handling. Den kunstneriske prosessen består i å materialisere og kontekstualisere ideer. Disse springer alltid ut fra noe subjektivt, noe som ligger på hjertet, noe jeg vil stille spørsmål ved. Jeg er absolutt interessert i strukturer på mange nivåer. Har vanskelig for å se motsetningen mellom å vise og fortelle. Når et verk synliggjør fenomener og strukturer, kan det ikke både vise og fortelle på samme tid?
AB: Kunstneren Susan Hiller, som også er utdannet antropolog, snakker om «the labour of ‘not always conscious’ cultural analysis which precedes the making of an artwork». Glenn Bowman, snakker om «kvasiantropologiske kunstnere» og kaller verk som gir etnografiske innsikt for «pseudoethnographic reports in art». Dine verk virker å være fundert i en veldig bevisst kultur- og samfunnsanalyse. Kan man si at du også aspirerer til å være samfunnsdiagnostiker? Dersom kunsten din handler om kulturforståelse (fra individ- så vel som samfunnsperspektiv), kunne du tenke deg å vise dine verk på etnografisk eller antropologisk museum? Hvordan tror du at mottakelse hadde vært i arenaer der bildene ikke ville defineres som kunst?
AL: All kunst gjenspeiler en slags kulturforståelse. Min opplevelse av samfunnet er preget av tanker fra en rekke akademiske felt, også antropologi. Men jeg ser ingen umiddelbar naturlighet i å flytte mine verk til etnografiske/antropologiske museum. Visningskonteksten er et sentralt moment i utarbeidelsen av mine verk. Om jeg skulle stille ut i et antropologisk museum, ville jeg ønske å gå i direkte dialog med den situasjonen, da ville jeg analysere publikums blikk og forventning, og den diskursen som ellers foregår på dette stedet.
Det finnes mye erfaring fra å presentere kunst i sammenhenger der den ikke blir oppfattet som kunst, man kan si at slik praksis er den ”relasjonelle estetikkens” grunnposisjon. Der intensjonen kan være å utfordre konvensjoner et sted, vil dette kunne forsvinne helt i forflytningen til et annet. Noen ganger kan viktige momenter i et verk bli borte når konteksten endres, verket kan til og med forsvinne helt, eller det kan oppstå nye, uventede og produktive innholdsmessige og formale møter. Det er viktig å forstå at visningskontekst påvirker lesningen av et verk, men nøyaktig hvordan må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
AB: Hal Foster snakker om en etnografmisunnelse (ethnographer-envy) som fortærer kunstnere. Han skriver:«[Anthropology] is the discipline that takes culture as its object, and it is this expanded field of reference that postmodernist art and criticism have long sought to make their own (…) ethnography is contextual, the rote demand for which contemporary artists share with many other practitioners today, some of whom aspire to fieldwork in every day». Han snakker om spesiell status (eller til og med prestisje) antropologien har fått i moderne kunst. Er det kun antropologer som ser denne «etnografisering» av kunst? Eller er det et bevist grep fra kunstneres side? Snakkes det om antropologi og etnografi i kunstmiljøet?
AL: Jeg kan ikke se at antropologi og etnografi har noen særskilt stilling i billedkunsten. Diskursene i samtidskunsten er vel så mye preget av det som foregår innenfor filosofi, litteratur- og medievitenskap og populærkulturelle fenomener for å nevne noe.
Mine arbeider tar alltid utgangspunkt i noe som berører og opprører meg på et menneskelig plan. Dette er ofte paradokser og misforhold i samfunnet som kjennes presserende å snakke om. Det foregår mye samfunnsforskning innenfor de områdene jeg dukker ned i. Så jeg forsøker å orientere meg best mulig under arbeidet med mine prosjekter, det er helt naturlig.
Når jeg bruker autentiske og faktabaserte elementer i verkene mine, er dette er en metode for å sammenføye virkelighet og fiksjonalitet. Når dette virkelig fungerer oppstår det en sterk poetisk kraft, og det er denne jeg søker. I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne.
En del av mitt arbeid består i å gjøre pågående dokumentasjoner i form av lyd, bilde, film, tekst mm. Det er et slags innsamlingsarbeid, og om det her finnes likhet med etnografien, stopper antagelig likheten også her. I denne prosessen får mitt estetiske og politiske blikk virke fritt, også ofte svært intuitivt. I etterhånd må det gjøres valg og kunstneriske bearbeidelser, noe materiale brukes aldri, noe tas frem år senere. Det avgjørende er konteksten jeg setter materialet inn i, jeg vil skape nye koblinger, forsøke å utdype og berøre betrakteren både emosjonelt og intellektuelt. Det er her form og innhold blir uløselig knyttet sammen. Dette handler ikke om hva øyet alene ser, men om å åpne tanke- og følelsesprosesser gjennom en kunstnerisk opplevelse.
FallujahMeditations. Videostill, 2008
AB: Fallujah Meditations. Jeg vet at mange som besøkte utstillingen, lurte på om det man så i filmen var en virkelig hendelse (altså dokumentasjon) eller en fiksjon (altså manipulasjon). På etnografisk museum ville filmen nok oppfattes som «virkelig» uten at noen setter spørsmålstegn ved dens opprinnelse. Når du tenker på formålet og budskapet i kunsten din, spiller det noen rolle for deg om det du viser er dokumentert eller manipulert?
AL: Det spiller selvfølgelig en rolle for lesningen av verket om materiale er hentet fra virkeligheten eller om det er iscenesatt. Det filmatiske materialet i «FallujahMeditations» er et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i Irak i november 2004. Det viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret, ubevæpnet iraker i en moské. Irakeren blir skutt i hodet på kloss hold. Journalisten som filmet var under beskyttelse av den amerikanske marine som såkalt ”embedded journalist”. Etterforskerne fra marinen konkluderte senere med at soldaten handlet i selvforsvar, han ble derfor ikke tiltalt for drapet. Nyhetsinnslaget varte opprinnelig under ett minutt og ble vist verden over.
Kevin Sites: Fallujah Mosque Shooting
I min film er hastigheten ekstremt redusert. Dette skaper et synsoverskudd som ellers umuliggjøres i flimrende nyhetssendinger. Lydsiden er vel så viktig, vi hører en mannstemme som meditativt forteller hvordan man kan trenge dypere inn i egen bevissthet, og til slutt lage et nytt visuelt ”blueprint” av virkeligheten. Stemmen er hentet fra en selvhjelps-meditasjons-cd og den omredigerte teksten skaper motstand og kompleksitet i møte med det visuelle.
Det er selve bearbeidelsen av det som allerede er sett, som virker i dette verket. Som gjør at man kan oppleve og tenke rundt denne hendelsen på en ny måte. Dette skjedde akkurat der og da i Fallujah, men den kalde avrettelsen av et forsvarsløst, sivilt menneske som vi her får se, vet vi at skjer i alle kriger. Det er ikonografisk. Og her kommer jeg tilbake til et av dine tidligere spørsmål: Det finnes mengder av partikulær og interessant informasjon rundt en hver referert virkelighet. Kunsten er å avstemme mengden og fokuset, forsøke å oppnå en ikonografisk kraft, der detaljer og helhet samles i et enkelt og stort ”sluttbilde”.
AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?
AL: Ikke ofte, men jeg finner det interessant.
AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?
AL: Det måtte være å legge til side noen av de akademiske filtrene som skaper avstand, og i større grad bruke forestillingsevne og empati som aktive redskap. Jeg vil tro at dyktige fagmennesker i alle felt er reflektert rundt dette, men det kan sikkert minnes på.
"I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne", sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info's medarbeider Aleksandra Bartoszko.
---
Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer…
I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.
Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling – en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?
I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?
Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner”. Foto: Bartosz Bartoszko
Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?
Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.
I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.
AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais – Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?
MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.
Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.
Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.
Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.
AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?
MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.
AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?
MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.
Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko
Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment
Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.
Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.
Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.
Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…
AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?
AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?
MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.
Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.
----
Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2
Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer og kunstnere reflekterer over forbindelser, likheter og forskjeller mellom etnografi og kunst.
Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?
Av Aleksandra Bartoszko
Fra 14. januar til 14.mars 2010 vises Andrea Langes utstilling «Riturnella» og Marianne Heier «Jamais – Toujours» på Stenersensmuseet i Oslo. Verkene til Lange og Heier balanserer mellom kunst, politikk og samfunnsvitenskap. Begge presenterer arbeid som baserer seg på foto, video, performance og tekst. Temaet for den aktuelle utstillingen er det de oppfatter som uakseptable tilstander i dagens globale samfunn: krig, fattigdom, arbeidsledighet, innvandringspolitikk og «illegale» flyktninger.
Da jeg så utstillingen og hørte Heiers åpningstale, tenkte jeg med en gang på antropologi og etnografiske utstillinger. Et likhetstrekk var kunstnernes arbeidsmåter – feltarbeid og deltakende observasjon. Et annet var uttrykksformene – dokumentaristiske fotografier og kvasidokumentalistiske filmer. Jeg har begynt dermed å undre på hva som skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer er så like. Jeg spurte begge kunstnerne og en antropolog hvordan se selv ser på dette, og om hva som skal til for at de definerer sine verk som enten kunst eller etnografi.
Cicilie Fagerlid er sosialantropolog, stipendiat ved Universitetet i Oslo. Hun gjorde sitt feltarbeid i Paris. Jeg spurte Cicilie hva hun mener om et av bildene i Langes utstilling.
Aleksandra Bartoszko: Bildet «Manifestation» fikk meg til å tenke på bilder du har tatt i Paris. Hvordan ser du på dette kunstverket i forhold til dine bilder fra feltarbeidet ditt som du viser på bloggen din og på flickr? Hvordan synes du Langes bilde skiller seg fra dine fotografier, eller fra andre bilder som dokumenterer antropologiske/etnografiske funn?
Andrea Lange: Manifestation. Stenersenmuseet.
Cicilie Fagerlid: “Stop Sarko’s law”. Demonstration outside the Senat against the new law on immigration. Flickr.
Cicilie Fagerlid: Hadde jeg kommet over dette motivet i Paris, ville jeg definitivt tatt et bilde og lagt det ut på flickr så raskt som mulig. Siden du spør, er det mulig jeg ville ha fokusert bildet litt annerledes, enten gått nærmere for å framheve teksten eller lenger bort for å få med mer av omgivelsene for å vise konteksten motivet inngår i.
Jeg vil gjerne forsøke å tenke på den estetiske komposisjonen når jeg tar bilder, men jeg må innrømme at jeg nok er flinkere til å legge vekt på det jeg vil dokumentere. I den grad det er forskjell på bilder som kunstverk og som antropologisk dokumentasjon lurer jeg på om det må ligge i dette: Er dokumentasjon og et forsøk på å formidle hva som faktisk foregår og hvordan det faktisk ser ut det viktigste bildet formidler, altså kanskje en form for realisme, eller kommer disse målene i andre rekke etter estetiske vurderinger?
Men jeg vil også legge til at spørsmålet ditt har tvunget fram denne refleksjonen hos meg, for ved første øyekast ville jeg sagt at jeg ville ha tatt nøyaktig det samme bildet! Jeg tror nyansene her kan være hårfine, og en mer kunstnerisk anlagt antropolog enn meg ville i høyere grad greid å vektlegge estetikk og komposisjon uten å miste det informative.
“hop! a charter for Hungary!” Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr
Andrea Lange: Pay Attention Motherfuckers. Stenersensmuseet.
Samtidig vil en kunstner som Lange helt klart formidle motstanden mot fransk innvandringspolitikk – nettopp det samme jeg ofte ønsket å formidle med mine bilder. Men jeg ville kanskje ønsket å gå mer i detalj på hvordan denne motstanden utspiller seg nettopp ved å enten få med detaljene i plakatene eller konteksten rundt. Men i mange tilfeller er det kanskje ikke først og fremst selve bildet som avgjør om det er kunst eller etnografi.
AB: Synes du at Langes bilde kunne vises på etnografisk museum i Oslo og da ha samme verdi som bilder antropologer bruker? Ville de regnes som etnografi, eller er det noe du ville savne om det skulle vises der?
CF: Jeg synes absolutt bildet kunne gått rett inn i en utstilling på etnografisk museum. Men i motsetning til hvordan det ble presentert på Stenersen, så vidt jeg forsto, ville bildet trenge en bredere kontekst for å bli etnografisk.
Vi måtte få vite både noe om fransk innvandringspolitikk, og ikke minst om all motstanden den genererer. I hvilket nabolag bildet er tatt, og hva det evt. betyr er også viktig informasjon. Jeg kan tenke meg at ihvertfall det ene er tatt i nærheten av universitetet Jussieu, og da skulle jeg likt å vite mer om motstanden om innvandringspolitikken og støtten til papirløse blant studenter og kanskje også tradisjonen for sånt rundt universitetene.
Hvis jeg skulle vist mine bilder fra bydelen Belleville, ville den type informasjon om området være vesentlig: Hvilke tradisjoner fins det for motstand her? Hvilken rolle spiller papirløse innvandrere i dette området? osv.
Jeg tenker vel at bilder i seg selv kan kanskje aldri være tilstrekkelig etnografisk dokumentasjon, – vi trenger kontekstualisering. Det er vel derfor jeg aldri har sett på bildene mine på flickr som riktig etnografiske. I begynnelsen hadde jeg ambisjon om å fortelle litt hva som foregikk, men det ble alt for tidkrevende.
Jeg har laget noen bildesamlinger (og kanskje særlig denne er relevant her) som jeg håpet at i sin helhet kunne formidle ihvertfall en del av det som foregikk på demonstrasjoner, men etnografi blir det ikke i mine øyne før jeg utdyper og forklarer bakgrunnen for det som foregår. Men kunst er de slett ikke heller, fordi bildene bare er tatt med ønske om å formidle det faktiske. Og da mener jeg ikke at de formidler noe objektivt, men heller at de ikke er tatt med tanke på…
Vel, jeg merker at jeg kommer til kort når jeg forsøker å definere hva som gjør bilder til kunst, men jeg tror jeg faller tilbake på det jeg svarte på forrige spørsmål: for å være kunst må en eller annen estetisk vurdering være med, ikke bare det rent funksjonelle behovet om å formidle det faktiske som ligger bak mine bilder. Eller er det bare konteksten rundt som avgjør om noe er kunst eller etnografi?
AB: Hva synes du antropologer og etnografer kan lære av kunstnere og omvendt? Har du et godt råd til kunstnere som i sitt virke utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?
CF: Antropologer, og her snakker jeg særlig til meg selv, bør være oppmerksom på at estetiske vurderinger når et bilde komponeres kan hjelpe dem med å få formidlet budskapet enda klarere. Bildet kan bli mer iøynefallende, og informasjonen kan komme mer i fokus heller enn å forsvinne i en dårlig komposisjon. Kunstnere utforsker verden på sin egen måte, og jeg vet ikke om det ville hjulpet deres spesifikke måte å fortolke og formidle på å gjøre den mer etnografisk, slik jeg svarte på forrige spørsmål.
Jeg vil jo hevde at god kunst kan få oss til å reflektere på en annen, og kanskje mer dyptgripende, måte enn selv den beste antropologi. Så da tror jeg jeg synes at de to måtene å beskrive og forholde seg til verden på lever best side om side, med sine spesifikke uttrykksformer og genrekrav. På den annen side; jeg liker bildet til Lange veldig godt (kunne jo ha tatt det selv ;-) ), men det gir ingen aha-opplevelse andre kunstverk er istand til å vekke.
F.eks. likte jeg plakaten med teksten “no one is illegal” fra samme utstilling. Den fikk tankene igang hos meg! Så siden dette bildet etter min mening mangler denne kvaliteten, kunne det kanskje tjent på å bli presentert med endel bakgrunnsinformasjon, f.eks. som jeg etterlyste i forrige spørsmål? Og siden det fortsatt inngikk i en større kunstutstilling og ikke ble presentert på etnografisk museum, så ville det jo fortsatt være kunst, selv om det også spredde litt mer innsikt og kunnskap!
Cicilie Fagerlid har forresten nettopp blogget om anthropology and fiction der hun bl.a. skriver “no one does anthropology as well as novelists do”.
Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer…
