kvalitetsreformen | antropologi.info

Antropolog: – Meningsløst å måle forskning på den måten

Published on March 21, 2011 by lorenz Posted in antropologi allment, forskning(spolitikk) akademia, kvalitetsreformen, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle “produktivitet” og “kvalitet” via poeng og rankinglister.

Det er få forskere – jeg har ikke møtt en eneste – som forsvarer dagens tellekantsystem. Likevel er det få som protesterer offentlig. Et av de få unntakene blant antropologene er Kenneth Bo Nielsen. I et innlegg i Klassekampen (ikke på nett) gir han oss tre personlige eksempler på hvorfor dagens tellesystem “aldri vil kunne gi et rettferdig bilde av forskernes produktivitet”:

– I 2010 publiserte jeg en artikkel i det nordiske tidsskriftet «Forum for Development Studies». Tidsskriftet er vurdert på nivå 1, og derfor fikk jeg, takket være tellekantsystemet, tildelt et helt publiseringspoeng. Samme år publiserte jeg en annen artikkel i det engelske «Journal of Legal Pluralism». Den skulle egentlig ha kommet ut i 2009, men nummeret var så forsinket at det først ble ferdig høsten 2010. Men det stod uansett 2009 som publiseringsår på tidsskriftet, og dermed fikk jeg ingen publikationspoeng. Hvorfor? Fordi artikler med utgivelsesår 2009 skal registreres senest 1. april 2010. Kommer de ut de senere, regnes de ikke med i det store tellekantsregnskapet. Artikkelen min i Journal of Legal Plualism er altså en slags spøkelsesartikkel, som ifølge tellekantregnskapet ikke eksisterer.

– Denne måneden utgis så en antologi jeg har redigert med en dansk og en tysk kollega. Den inneholder tolv artikler og er på 324 sider. Det har vært mye jobb med å sikre en gjennomgående høy akademisk kvalitet i boka, og vi tre redaktører har arbeidet med oppgaven gjennom de siste to årene. For denne redaksjonelle innsatsen får vi null publiseringspoeng. Å redigere en akademisk antologi er altså ikke en forskningsbasert aktivitet.

– Heldigvis har jeg en artikkel selv i boka, og for den får jeg 0,7 tellekanter. En artikkel i en antologi krever med andre ord bare 70 prosent av den forskningsinnsatsen en artikkel i et tidsskrift på samme nivå gjør. Jeg har også forfattet introduksjonen til boka sammen med mine medredaktører. For dette får jeg også 0,7 poeng, men de skal jeg dele med de to andre. For introduksjonen får jeg dermed 0,23 poeng. Det gir mig i alt 0,93 poeng for å ha vært medprodusent av en bok på langt over 300 sider. Det er mindre enn jeg fikk for mine 25 sider i Forum for Development Studies.

Han konkluderer med at “det eneste positive man kan si om tellekantssystemet som en målestokk for produktivitet, er at det forhåpentligvis behandler alle forskere like urettferdig.”

Ingjerd Hoem, leder ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fortalte nylig at dagens målesystem gjør det vanskeligere å tilbakeføre kunnskap. Publiserer du på språk annet enn engelsk får du som regel ingen publiseringspoeng. Tidsskrifter som blir publisert i land utenfor Vesten blir heller ikke anerkjent:

For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

I den nyeste utgaven av Universitas kan vi lese om at “Regjeringen ranker universitetene” ved hjelp av et forskningsbarometer. Her er det samme tankegang. God forskning = flest mulig publiserte artikler.

SE OGSÅ:

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget: Er det en god ide å studere så rask som mulig

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle "produktivitet" og "kvalitet" via poeng og rankinglister.

Det er få forskere - jeg har ikke møtt en eneste - som forsvarer…

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Published on November 23, 2009 by lorenz Posted in antropologi allment, forskning(spolitikk) akademia, kvalitetsreformen, neoliberalisme / velferdsstaten, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

De fleste antropologer er lydige og godtar det nåværende nyliberale regimet på universitetene. Likevel ser antropolog Michael Herzfeld antropologien som en motvekt mot nyliberalismen, kan vi lese på hjemmesidene til Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo.

Den kjente antropologen fra Harvard holdt årets Eilert Sundt forelesning.

“Hvis nyliberalismen er å alltid sørge for individuell konkurranse, hvorfor er det da slik at den ikke lar den uavhengige tanken være i fred, men snarere legger universitetene i tvangstrøye”, spurte han og tenkte blant annet på tellekant-logikken. “Telling på universitetene betyr at man blir spurt om hvor mange bøker du har skrevet, ikke om kvaliteten de holder.”

Antropologien kan motarbeide dårlig telle-tenkning, sa han. Men samtidig har antropologien hatt problemer med å finne sin plass i offentligheten. Det er fagets egen feil, fordi man ofte skjule sine innsikter i en “helt fryktelig sjargong”.

Herzfeld mener at antropologien er spesielt godt egnet til å ta et oppgjør med nyliberalismen fordi faget “har tatt et oppgjør med sin koloniale fortid”. Men her tror jeg er han litt naiv, spesielt nå da flere og flere antropologer er engasjert i militærets tjeneste i Irak og Afghanistan og som spioner ellers rundt omkring i verden.

>> les hele saken på SAIs hjemmeside

Han har heller ikke bidratt særlig mye til den offentlige debatten, jeg har ikke funnet mye relatert stoff på nett bortsett fra en podcast fra University at Buffalo Law School som virker spennende: Michael Herzfeld on Anthropology, Bureaucracy and Gentrification in Rome and Bangkok

SE OGSÅ:

Nyliberalismen: “Hela vårt sätt att tänka har förändrats”

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Neoliberal applied anthropology: Who owns the research — the anthropologist or the sponsor?

“Intolerant Universities”: Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

Antropolog disputerer om Sveriges pensjonsreform

Thomas Hylland Eriksen: Why anthropology fails to arouse interest among the public – Engaging Anthropology (2)

Den kjente antropologen fra…

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

Published on October 26, 2008 by lorenz Posted in antropologi allment, faghistorie, forskning(spolitikk) akademia, kvalitetsreformen, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Harald Eidheim, en av grunnleggerne av norsk antropologi, er bekymret over utviklingen av faget. Han er ikke særlig imponert over nivået på artiklene i Norsk antropologisk tidsskrift. Har antropologene ikke lenger tid til å drive grundig forskning? Tidspresset “kan ødelegge det jeg forstår med sosialantropologi”, sier han i et intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift.

Harald Eidheim, som i disse dager fyller 83 år, innrømmer at fagkritikken baserer seg på det som står i Norsk antropologisk tidsskrift (han leser visst ikke blogger) og sier bl.a.

Sett fra min gammeldagse synsvinkel er det mange rare, merkelige avgrensninger og tematiseringer i det som blir skrevet der. Og jeg kan ikke skjønne hva det er slags hovedtanker eller faglige grunntanker som aktiviseres når de sitter og skal skrive en artikkel. Det skjer ofte under lesningen at jeg tenker at det åpner seg noen kolossale rom som de [artikkelforfatterne] bare hopper over. Det kan ha noe å gjøre med at … at feltarbeidet nå er redusert, og prosjektene er tilpasset det faktum. Dermed oppstår det sånne svære hull som forblir ureflektert når folk presenterer det de gjør.
(…)
Det virker som om feltarbeidet ikke er godt nok forberedt lenger. Man må bruke tid på diskutere hva man kan forvente å komme over, hvordan man skal gjøre datainnsamling og hvordan man skal snakke med folk. Det tar tid, det. Tid.

Ja, og tid er ikke noe man har mye av på mastergraden, iallfall ikke i tiden før feltarbeid.

Mitt inntrykk er at disse innskrenkningene kan ødelegge det jeg forstår med sosialantropologi, iallfall hvis man skal dømme etter det som står i tidsskriftet.

Det skumle med slike reformer som den vi har hatt, er at det tar en del år før vi virkelig ser effekten av dem. Noen fag lider – vi er et av dem, og et annet er historie; et tredje er filosofi, hvor studenter ikke lenger har tid til å lære seg tysk ordentlig.

Ja. Knoppskyting kan være et alternativ her, som både studenter og lærere kan ha glede av, og som gir strukturelle muligheter til å komme tilbake til en mer intens forberedelse til feltarbeid.

Harald Eidheim har en helt annen studietid bak seg enn dagens kvantitetsreformerte studenter og det er spennende å lese intervjuet. Han var blant dem som hadde studert kortest tid “bare åtte år”, sier han.

Intervjuet er del av faghistorieprosjektet til Norsk antropologisk forening (NAF)

>> les hele intervjuet på NAFs hjemmeside

For mer informasjon om Eidheim, se tidligere saker – Har gjort faget samfunnsrelevant: Harald Eidheim 80 år og Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

SE OGSÅ:

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Kvalitetsreform og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Published on February 23, 2007 by lorenz Posted in Afrika, antropologi allment, feltarbeid metode etnografi, kvalitetsreformen, Oseania AUS / NZ, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk perspektiv kan være skadelig for vitenskapen, påpeker Rio og Smedal i lederen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Allerede ifjor høst kritiserte Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info “kjappisantropologien”:

Studentene blir nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Rio og Smedal har i sin tid vært på feltarbeid områder som vil få mindre oppmerksomhet fra dagens studenter. De skriver:

Ut fra den klassiske antropologiske grunnholdningen at intet sosialt system er for «lite» eller «for langt borte» til å gjøres til gjenstand for seriøs faglig behandling (…) dro vi av gårde til deler av verden vi aldri hadde satt våre føtter i.

Som alle som har gjort noe slikt vet er det ingen stor glede å forsøke å forstå hva folk sier når man ikke kan språket deres. Og å lære det, tar tid. Fordelen vi hadde var at vi kunne tenke oss godt om før vi fant ut hva slags feltarbeid vi ønsket å gjøre, og hvor vi ønsket å legge det.

De kom til universitetet, skriver de, med helt andre planer enn å studere sosialantropologi. De lærte seg både det ene og det andre før de fant frem til dette faget. Dagens universitetssystem er ikke like fleksibelt:

Våre fullreformerte studenter forutsettes allerede før de kommer til universitetet å ha bestemt seg for hvilket bachelorstudium de skal begynne på. Gitt at de skal velge bort en rekke av de studieemnene det undervises i, kan de meget vel avslutte sin bachelorgrad i sosialantropologi uten å ha tatt eksamen i emner der klassiske temaer som økonomi, religion, politikk eller etnisitet er hovedsaken.

På dette grunnlaget skal de så – før opptak til mastergradsstudiet (slik er ordningen i Bergen og Oslo) – skissere hvor deres «praktiske metodekurs» skal finne sted og hva det skal dreie seg om. Sjansene for at det skal foregå på et språk studenten allerede kan, er overveldende.

Uansett har det aldri vært stilt noen formelle krav til studenters språkkompetanse. Hvis vi så tenker oss at dette går bra: at studiene gjennomføres på normert tid og karakteren blir god og den nybakte antropologen så søker – og får! – midler til å ta PhD-graden, så tyder all tilgjengelig empiri på at også doktorgradsfeltarbeidet foregår i et for kandidaten velkjent språkmiljø.

Hva er konsekvensen?

Vel, det betyr at det «globale mandatet» (for å si det litt høystemt) faget har, i Norge da er redusert til førstehånds kunnskap om de av verdens områder der det tales ett av de nordiske språkene, eller engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk og arabisk – eventuelt italiensk (eller, for å være nøyaktig, til førstehånds kunnskap om dem i de landende som taler disse språkene).

Vi vil ikke lenger ha antropologer med felterfaring fra for eksempel Amazonas, Øst-Europa, eller store deler av Afrika. Feltarbeid i Asia vil legges til steder som Singapore, eller til urbane strøk i for eksempel Malaysia, der den velutdannede middelklassen snakker flytende engelsk.

Hvem vil reise til Kaukasus? Hva er vitsen med å tilbringe seks måneder på Papua Ny-Guinea? Oseaniakunnskapen vil forvitre. Engasjementet for verdens urfolk – blant norske antropologistudenter har det lenge vært betydelig – vil kanskje opprettholdes, men uten stadig tilførsel av personlig tilegnet kunnskap om de samme urfolkene.

Om 20–30 år, spår Knut M. Rio og Olaf Smedal, vil norske sosialantropologer ikke kunne andre språk enn dem de kunne før de begynte å studere.

Hva skal så gjøres? Antropologene foreslår å legge – enda bedre – til rette for at bachelorstudentene tilbringer minst ett år ved et universitet i en del av verden der et av de “ukurante språkene” er hovedmediet. Men en kunne selvfølgelig også hente flere antropologer fra utlandet: “Sjansen for at norgesbaserte sosialantropologer som ikke har farsi som morsmål vil gjøre feltarbeid i Iran er minimal”, avslutter de to.

Jeg fikk lov til å legge ut hele teksten

>> les hele lederen (pdf, 73kb)

SE OGSÅ:

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid? – Intervju med Hedvig Bergem

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

– Studentane må ikkje bli oppgulpmaskiner

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Published on September 25, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, feltarbeid metode etnografi, kvalitetsreformen, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Du har ikke lenger like god tid når du skal på feltarbeid. Kvalitetsreformen setter stramme rammer og studentene er nødt til å velge mindre komplekse temaer og mindre “eksotiske” regioner, sier Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info. Hun er leder i programutvalget (bindeleddet mellom studenter og ansatte) ved Sosialantropologisk institutt ved UiO og syns det er på tide at denne saken tas opp til debatt.

Feltarbeidet for masterstudenter er blitt kortet ned fra tolv til seks måneder. Går det an å skrive like gode hovedoppgaver innen kortere tid?

Hedvig Bergem: Det er mange masterstudenter som skriver gode oppgaver. Forskningen ser sånn sett ikke ut til å bli skadelidende av det korte feltarbeidet. Samtidig er det et poeng å se nærmere på hva slags type undersøkelser som blir bedrevet av sosialantropologistudenter på feltarbeidet.

For min del er ikke den korte feltarbeidsperioden et problem, ettersom jeg skal være i Norge. Jeg trenger verken å lære meg et nytt språk eller finne et sted å bo.

For andre kan det derimot være vanskeligere, dersom de for eksempel skal dra til et sted hvor de ikke behersker språket på forhånd.

Studentene blir altså nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Et annet viktig poeng er at feltarbeidet bare kan gjennomføres i vårsemesteret. Hva gjør du hvis for eksempel det ritualet du ønsker å undersøke bare finner sted om høsten?

Men er det så viktig at en holder tiden? Kan en ikke bli lengre enn seks måneder?

Hedvig Bergem: Med Kvalitetsreformen kom også strengere krav om normert studieprogresjon. Den tiden du har til å være på feltarbeid er i overkant av fem måneder, fra januar til mai/juni. Hvis en ønsker kan en utvide feltarbeidet til begynnelsen av august. Siste utbetaling fra Lånekassen er imidlertid 15.mai og mange studenter er avhengige av inntektene de får gjennom sommerjobben, for å få det til å gå rundt resten av året. For disse studentene er det altså den normerte feltarbeidstiden fra januar til mai som gjelder.

Dessuten er de kursene en avlegger mens en skriver masteroppgaven lagt opp til at en har holdt seg til den normerte feltarbeidstiden. Det er med andre ord svært lite fleksibelt. Den eneste muligheten en har til å ikke følge normert studieprogresjon er ved avtjening av militær- eller siviltjeneste, fødsel eller adopsjon, og ved langvarig sykdom.

Er det ingen som protesterer mot denne ordningen?

Hedvig Bergem: Det var kanskje noen kritiske røster mot denne ordningen ved innføringen av Kvalitetsreformen, men protestene har i tilfelle stilnet.

De fleste er altså fornøyd med tingenes tilstand?

Hedvig Bergem: Jeg vet ikke om de fleste nødvendigvis er så fornøyde med situasjonen slik den er i dag, men mange vet kanskje ikke om noe annet eller vet ikke hvordan de i tilfelle skulle protestert. Mange av oss som går på master nå tilhører jo en generasjon som er nokså reformerte gjennom hele vår skolegang. Vi føler kanskje en viss avmakt i forhold til systemet.

Dessuten virker det nærmest umulig å skulle endre noe i den nylig reformerte universitetsverdenen. Jeg tror mange av de ansatte føler seg vel så hjelpeløse som studentene i forhold til å skulle endre studieopplegget.

Men hvor viktig er en masteroppgave? Har nivået ikke vært for høyt i forhold til andre land i Europa? I noen institutter går en ikke engang på feltarbeid og i Sveits hadde vi bare seks måneder til å skrive hovedoppgaven?

Hedvig Bergem: Jeg tror det norske masterprogrammet i utgangspunktet er organisert på en god måte, hvor studentene tidlig blir sendt ut på feltarbeid, for så å skrive en oppgave over to semestre basert på egne feltarbeidserfaringer.

Feltarbeidet står svært sentralt i antropologien som fag, og bør derfor også stå sentralt i høyere antropologisk utdanning. Feltarbeidet bør ikke være forbeholdt doktorgradsstudier, ettersom det prosentvis er svært få som går videre med forskning. For mange er en mastergrad den høyeste utdanningen de tar, og da mener jeg den bør ha en viss substans.

Så du vil helst tilbake til den gamle ordningen?

Hedvig Bergem: Jeg ønsker meg ikke tilbake til den gamle ordningen, hvor studentene på hovedfag nærmest var på feltarbeid i årevis og brukte enda noen år på å fullføre hovedfagsoppgaven. Jeg tror mange studenter foretrekker å ha et kortere og mer effektivt studieløp, både for deres egen del og at det tar seg bedre ut for en potensiell arbeidsgiver. Samtidig tror jeg noen studenter savner muligheten til å selv bestemme når de skal på feltarbeid og eventuelt hvor lenge.

Noen løsningsforslag?

Hedvig Bergem: Opplegget for masterprogrammet i sosialantropologi er dag svært rigid og gir liten mulighet til fleksibilitet og valgfrihet. På andre fag ved SV-fakultetet kan en for eksempel selv velge hvor omfattende en masteroppgave skal være.

Kanskje kunne man hatt en ordning der studenter kunne lært seg språk som en del av masteroppgaven, gjennomført et feltarbeid, men skrevet en mindre omfattende oppgave? Eller at flere studenter kunne skrevet en oppgave sammen? Når andre institutter klarer å komme opp med flere løsninger, så må jo også vårt institutt klare det.

Har du tatt opp saken med instituttet / ansvarlige?

Hedvig Bergem: Jeg har ikke tatt opp saken direkte med instituttet, men jeg er sikker på at de er klar over problematikken. På en side tror jeg nok at de ansatte ikke helt vet hvordan de skal håndtere dette med tanke på at Kvalitetsreformer gir nokså stramme rammer for hvordan studiene skal organiseres. På en annen side tror jeg mange av de ansatte på instituttet idag er utdannet i et annet system og ikke har vært innovative nok i møte med utfordringer i dagens utdanningssystem.

SE OGSÅ:

Mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene: Kvalitetsreformen truer antropologifaget

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

Sosialantropologer i Bergen bekymret over “avdemokratiseringen av universitete

Du har ikke lenger like god tid når du skal på feltarbeid. Kvalitetsreformen setter stramme rammer og studentene er nødt til å velge mindre komplekse temaer og mindre "eksotiske" regioner, sier Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info. Hun er…