“Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne”, skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.
De aller fleste steder hvor det drives bistand i dag, er det religiøse en integrert del av kultur og samfunnsliv, påpeker han. Likevel har mye av bistanden tatt utgangspunkt i “vår” (=Norges) kontekst, hvor det religiøse ikke ligger til grunn for offentlige tiltak.
Dette er ikke bra. Det er på høy tid at religion blir tatt på alvor, sier Bistandsnemnda (BN), som organiserer bistandsinnsatsen til 17 kristne organisasjoner. For religionen kan være en viktig motor for utvikling. “Lokale kirkelige partnerorganisasjoner har gang på gang klaget på det som oppleves som kunstige og kulturfiendtlige skiller, som ikke løser ut det fulle potensialet for helhetlig utvikling”, skriver antropologen fra Mediehøgskolen Gimlekollen.
Miljø- og bistandsminister Erik Solheim har tatt BN på ordet. Ta Gud alvorlig, skrev han for fire uker siden i Aftenposten.
Men hvis religion er så viktig, hvordan skal den integreres? Vil Norad godta at -eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for -utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter, lurer antropologen på.
Han nevner et interessant eksempel. På en alternativ klimakonferanse i Cochabamba som Bolivia organiserte, ble miljøødeleggelsene satt i sammenheng med det sekulære verdensbildet. Nå akter Bolivia gå til FN og fremme en alternativ økofilosofi.
Jøssang stiller følgende spørsmål:
Vil Norad godta at eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter? Hva hvis religiøse verdier og praksiser oppleves å stride mot norsk politikk? Blir det bryske oppgjør eller dekker man avvisningene bak høflige fraser? Eller har myndighetene is i magen og vilje til å tenke prosess?
For noen år siden serverte kritiserte Terje Tvedt religionen i bistanden og det han kalte norske «statsmisjonærer». Jøssang avviser kritikken:
Selv om norske bistandsmidler ikke gikk direkte til finansiering av evangelisering, som misjonsorganisasjonene betaler selv, var der nok en indirekte effekt. Denne -effekten vil nok øke dersom det legges til rette for en bedre integrering av -holistiske forståelser og metoder. Det blir nok bråk av slikt, men spørsmålet er hva som hjelper fattige mest og er etisk riktigst bistandspolitikk.
(…)
I vår postkoloniale tid er det politisk viktig å ta folks selvforståelse og egen kunnskapshorisont på alvor. Ydmykelsen det er å oppleve at ens virkelighetsforståelse blir avfeid som ugyldig og irrasjonell er roten til mye vondt.
Men også misjonsorganisasjonene og deres lokale kirkelige partnere har nok å foreta seg på egne arenaer, mener han:
Men hva med overordnet samfunnsnyttig samarbeid med ikke-kristne religiøse partnere? Mye bistandsinnsats går til spille som følge av religionsmotsetninger. Her venter noen viktige teologiske og kirkepolitiske utfordringer.
Asle Jøssang disputerer forresten på tirsdag 7.september. Han har forsket på religiøs omvendelse i Boliva. Avhandlingens tittel er “Searching for a Powerful Christ: An Anthropology of Religious Conversion in Bolivia”.
Hans Aage Gravaas fra Fjellhaug Misjonshøgskole kommenterer på bloggen sin:
Det er prisverdig at Jøssang våger å ta tak i et tema som antropologer ofte har definert vekk eller kanskje ansett som uinteressant. Religiøsitet er et tema som mennesket har vært opptatt fra tidenes morgen, og menneskers tro har ofte måttet relatere seg til andres tro.
Det er interessant at noen kaster seg inn i denne debatten, som har interesse langt ut over den lokale kontekst i Sør-Amerika. Det er også forfriskende å lese at lokale informanter våger å utfordre antropologisk metode: “The author`s initial appeal to the anthropological method of cultural relativity was not accepted, prompting him to base his research project on an overarching framework called critical realism. In principle, this perspective allows for the ontological reality of God`s existence and intervention in people`s lives, yet also points out how people`s actual knowledges are conditioned”.
Hvor mange antropologer er det som har latt sine intervjuobjekter utfordre metodologien på denne måten?
SE OGSÅ:
Asle Jøssang: Misjonen er bedre enn sitt rykte
Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet i Bolivia
Hvorfor driver vi med bistand?
Explores how indigenous peoples interprete Christianity
