“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).
Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun “uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran” som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.
Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i – eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.
De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.
De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.
Bahar, en annen informant, sier:
Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.
Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,
En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr
Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.
(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.
Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.
“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.
Mannen som holder plakatet er muslim.
Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.
De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).
Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.
Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.
De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.
I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.
– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.
Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr
Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.
– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.
En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:
– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.
Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.
VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:
– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.
SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.
Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.
“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr
En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.
I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.
“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.
Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.
For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.
Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:
– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.
– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.
Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.
Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror”. Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:
– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.
I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.
Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org
Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.
“Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. Deres historie passer ikke inn i metahistorien om folket som ville bli kvitt sin diktator og er i seiersrus”, skriver antropologen etter et besøk i Kairo. Hun kritiserer den “ensidige mediedekningen” og omtaler egypterne på Tahrir-plassen og andre steder i landet som “såkalte demonstranter”.
Også i et intervju med TV2 kommer det tydelig fram at Wikan ikke er særlig glad over demokratiseringen av Egypt.
“Et underlig antropologisk prosjekt” kaller Mona Abdel-Fadil, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Wikans analyse. Hun pløyer punkt for punkt gjennom Wikans tekst for å vise at den ikke holder vann og er basert på selektiv omgang med kilder.
“Wikan skriver at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter”, påpeker hun. Blant dem var det også mange fattige.
Det er også merkelig at Wikan hevder at hun får fram de fattiges perspektiv når det er stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken, mener hun:
Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?
En lignende kritikk finner vi i et innlegg av Hanna Yousef: “Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme”, skriver hun.
Det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde.
Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.
Wikan fikk forresten støtte fra en annen norsk antropolog, Kenneth Bo Nielsen som i et innlegg i Aftenposten deler Wikans demokratiskepsis og – typisk nok kanskje – argumenterer eurosentrisk: Han hevder at “Wikan har kvaliteter, som de fleste journalister som har dekket revolusjonen ikke har, blant annet at hun kan arabisk.” Han kan umulig ha sett Al-Jazeera. Verden er større enn Norge.
En annen skeptisk og litt orientaliserende antropolog er Douglas Modig. Han mener at det historisk sett ikke finnes noe tradisjon for demokrati i Egypt, dette lover ikke godt for framtida, skriver han i Kristianstadsbladet:
Tiotusen år av faraoner, kejsare, kalifer och militärstyre har inte förberett vare sig landsbygden eller stadsbefolkningen för fria val utan medför en risk för karismatiska opportunister att stiga fram och snabbt falla tillbaka i personkultssamhället som härskat i tusentals år.
Men at vælte korrupte regimer er slet, slet ikke nok, hvis ni milliarder mennesker skal brødfødes i 2050. For hvorfra skal der komme varigt demokrati, og hvordan skal de fattige få et bedre liv, når den kroniske, globale fødevarekrise fortsætter og med stor sandsynlighed forstærkes i de kommende årtier?
To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i 30 år: “Mubarak er ingen despot. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll.”
Folk vil ikke ha demokrati, men “ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake”. Når hun omtaler demonstrantene så først og fremst i sammenheng med “kriminelle horder og kaos”. Hun tror at “Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte”.
Også i Dagsavisen skriver hun at Mubaraks eventuelle avgang “ikke vi bli møtt med bare applaus”. Mange, spesielt i fattigkvarterene, “sitter på nåler og frykter for fremtiden. Demokrati er ikke alt.” Samme budskap formidlet hun på TV2.
Wikan reagerer på lignende måte som den politiske eliten i Vesten inkl Israel: De er mer opptatt av “stabilitet” enn demokrati. Det er som Zenia Stampe skriver i Politiken: “Arabisk demokrati druknes i vestlig tavshed”.
OPPDATERINGER:
Til tross for at det er idag (1.2.2011) er 1-2 millioner på gatene i Kairo holder Wikan fast ved at Mubarak har befolkningen med seg. Hun mener media har “gitt et skjevt bilde” av det som skjer i Egypt. Journalistene følger strømmen og har ikke har kontakt med folkedypet, påstår hun.
Etter angrepet på demonstrantene skal Unni Wikan ha sagt “Ja endelig har de som støtter Mubarak kommet på banen” ifølge Shoaib Sultan på verdidebatt.no. “Jeg tror ikke hun gleder seg over voldsbruken, men det var absolutt ingen klar fordømmelse av disse angrepene”, legger han til. Nettavisen skriver også om NRK-intervjuet. Hun sa også at “flere som tidligere har demonstrert for å få Mubarak til å gå av som president har byttet side”.
“Ikke bare er Wikans beskrivelse en forenkling av samfunnet hun snakker om, men den er også helt på linje med det regimet i Egypt har forsøkt å overtale folket med så lenge at de tror på det selv”, skriver Hanna Yousef i Aftenposten
Mubarak har ikke mye å vise til, mener Unger Bigum (også Aftenposten)
“Unni Wikans debattinnlegg i Aftenposten mandag, er mildt sagt ukorrekt og viser at hennes analyse er gått ut på dato”, skriver Mohamed Mahgoub. Det er de unge, velutdannede folk som har reist seg og talt, mens Wikans kilder i Egypt er de fattigste, uten utdannelse (Aftenposten 3.2.11)
Though Wikan has been working in Egypt since the late 1960s and is famous for her work studying Egypt’s urban poor, her analysis is unrecognizable to me as representing the mainstream views of the Egyptians.
Magnus på Polytropical kommenterer denne saken. Han kritiserer ikke Wikan, men belyser “hva som skjer når man tar et avvikende standpunkt”, se Veien pendelen svinger. Wikan får ros på høyreradikale document.no, der vi også får vite at hun på TV skal ha sagt at demonstrantene er “kjøpt og betalt”, se Modige Unni Wikan.
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i…
