Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).
“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti igjen”, konstaterer hun. Denne gang kunne vi lese at “islam ulmer i Paris’ forsteder”.
Aftenposten skrev den 17.oktober (ikke på nett):
Parisforstaden Clichy-sous-Bois, opptøyenes vugge i 2005, er igjen midt i søkelyset. Men ikke med flere branner. Nå er det islam som ulmer.
“Det eneste som ulmer når Aftenposten melder at «Islam ulmer i Paris’ forsteder» er islamofobi og fordummende journalistikk”, kommenterer Marit Eline Christensen. “Det hele lukter brunsvidd”, legger hun til:
Ordvalget er et håpløst forsøk på sprek metaforbruk. Resultatet er at en av verdens største religioner sidestilles med et onde vi bekjemper med kriseøvelser, sirener og full utrykning.
Å låne ord fra et kjent begrepsfelt for å kle noe mindre kjent i forståelig språkdrakt, er et vanlig retorisk grep – også i hverdagsspråket. Problemet oppstår når Aftenposten ukritisk bruker et ord fra begrepsfeltet brann og katastrofe for å beskrive en situasjon hvor «antallet muslimer ved bønnene øker kraftig».
Metaforen «å ulme» overfører sine katastrofe-konnotasjoner til bønneaktiviteten, og dermed bidrar Aftenposten til å legitimere ideen om at islam i seg selv er et onde.
“Religioner”, konkluderer hun, “ulmer ikke. Ekstremisme, islamofobi og fremmedfrykt, derimot.”
Det er som Dag Herbjørnsrud skriver i Ny Tid: “Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.”
Også Thomas Hylland Eriksen mener at det spesielt nå i tiden etter 22/7 er “nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk”. For ellers vil vinduet som åpnet seg etter terrorangrepet lukke seg igjen. I sin Aftenposten-kronikk Ordenes betydning definerer han noen av begrepene som er i sirkulasjon som islamofobi, rasisme og tvangsekteskap.
Om islamofobi skriver han:
Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater.
Om rasisme:
De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.
Om voldtektsbølgen:
Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet “muslim” dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske.
I kronikken De etniske brillene må av forklarer forskerne Marta Bivand Erdal Og Erlend Paasche hvorfor det kan være en god ide å si migrasjon istedenfor innvandring
Og kanskje bør vi også unngå å skrive bøker med en tittel som “Familien betyder alt” : vold mod kvinder i etniske minoritetsfamilier: For hvem menes med “etniske minoritetsfamilier”? Og er dette den korrekte kategorien for å analysere vold?
SE OGSÅ:
Are you expat or immigrant? (updated)
Et befriende språk: “Flickor i Sverige“ eller ”Flickor med rötter i så kallade hederskulturer”
Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"
Antropolog: Slutt å bruke ordet "innvandrer"!
Fredrik Barth: "Slutt å kalle fordommer for rasisme"
Forskningsprogram kobler islam til terrorisme
Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).
“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti…