Norge | antropologi.info

På tide å ta seg av de store spørsmålene! – Thomas Hylland Eriksen round-up

Published on October 22, 2012 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, globalisering transnajonalt, individ og samfunn, Norge, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info – ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer – klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) – sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia – vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman – Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn – hans nisje som sosialantropolog – kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store…

ABB-diagnosen: Ikke bare manglende tverrfaglighet som er problemet

Published on December 15, 2011 by lorenz Posted in individ og samfunn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, tverrfaglig, vi og de andre

Rettspsykiaterne har erklært Anders Behring Breivik strafferettslig utilregnelig og gitt ham diagnosen paranoid schizofren og psykotisk. Denne vurderingen er etnosentrisk og bygger på et for snevert faglig perspektiv, forklarer antropolog Tore Bjørgo i en kronikk i Aftenposten:

Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.

De sakkyndige har ikke interessert seg for Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted. “Dette ligger selvsagt utenfor de sakkyndiges mandat”, insitererte de i Aftenposten.

Men er det ikke selvsagt at man må ta med de kollektive forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører med i vurderingen? For mye av det ABB står for er velkjente tenkemåter i disse miljøene, skriver han:

Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet. (…)

Svaret er derimot et annet når man tar utgangspunkt i “kulturen” i høyreekstreme miljøer, understreker Bjørgo. Han mener at det ikke er betryggende for den videre rettsprosessen at rettspsykiaterne ikke vil gå inn i denne problemstillingen:

Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.

>> les hele saken i Aftenposten

En lignende kritikk finner vi i et innlegget 22.juli-terroren og psykiatriens reduksjonisme av sosialantropolog Einar Rebni. Han spør: Kan Breiviks grusomme handlinger – og hva som ledet til dem – reduseres til en psykiatrisk diagnose?

“Problemet er ikke at psykiatrien er lite eksakt. Problemet er at den hevder at den er eksakt”, skriver Simen Andersen Øyen fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen i kronikken Den psykiatriske feilslutning:

I en sketsj i humorprogrammet Åpen post portretterer Harald Eia og Bård Tufte Johansen et nynazistisk miljø. Eia som for øyeblikket har på seg en tysk krigsuniform og har samme hårsveis og bart som Hitler, forteller de andre i miljøet at han har lest et sted at den gjennomsnittlige pakistanske familien får 12-13 unger hver.

De andre i miljøet som endelig får bekreftet noe de har hatt en anelse om spør hvor han har lest dette. Etter litt nøling innrømmer Harald Eia at han har lest det i et dokument han har skrevet selv.

Denne anekdoten er betegnende for det psykiatriske diagnosesystemet. Alle vestlige land opplever nå en eksplosiv økning i psykiske lidelser, samtidig har antallet diagnoser gjennomgått en økning på 300 % siden 1960. Diagnoser som har vokst frem i en sosial, kulturell og politisk kontekst, blir forstått som Thomas Wyller uttrykker det i Aftenposten 2. desember som «et faktum». (…)

I psykiatrien antas det at på samme måte som hepatitt er en sykdom, så er schizofreni en fysisk sykdom i hjernen. (…) Gener og spesielt overskudd eller underskudd av signalstoffene dopamin og serotonin kan forklare alt fra spiseforstyrrelser og spillavhengighet til sjenanse og aggressivitet. Som om ikke anoreksi skulle være knyttet til en særegen vestlig kultur hvor helse og kropp har blitt nærmest moralske mål i seg selv.

>> les hele kronikken i På Høyden

Se også interessant kommentar av Tom Hetland, sjefredaktør i Aftenbladet: Sjuk hjerne eller fri vilje?:

For dersom menneskelege handlingar er bestemte av nedarva biologiske eigenskapar i hjernane våre, kva blir det då att av omgrep som personleg ansvar, skuld, straff og soning – sjølve kjernen i vår moralske og rettsfilosofiske tenking gjennom tusenvis av år?
(…)
Dersom vitskapen skulle bli i stand til å identifisera “forbrytarhjernar”, kva er då meir logisk enn å gjera det så tidleg som råd – i ungdom, barndom eller kanskje på fosterstadiet?
(…)
Og dersom me først begynner å definera det me ikkje liker som sjukdom, greier me då å stoppa før me er for langt ut på skråplanet? Vil framtidige styresmakter stå mot freistinga til å senda vitskapsmenn på leiting ikkje bare etter dei kriminelle hjernecellene, men også dei opprørske og kritiske?

I Italia har tirsdag ettermiddag en høyreekstremist skutt og drept to senegalesiske gateselgere.

– Som med Anders Behring Breivik snakkes det nå med en gang om at han må ha vært syk, sier Lisa Bjurwald til Klassekampen.

– Det snakkes mer om individuelle egenskaper når terroristene er hvite, legger Bjurwald til som er bokaktuell med “Europas skam – Rasister på frammarsj”.

Det er også ytterst sjelden at hvite blir betegnet som terrorist, kan jeg legge til.

SE OGSÅ:

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten

Medicine as power: "Creates new categories of sick people"

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Marianne Gullestad: Racism and The Five Major Challenges for Anthropology

Som…

Antropolog kritiserer “pressens selvsensur overfor kongehuset”

Published on November 14, 2011 by lorenz Posted in demokrati, Kultur tradisjon kunnskap, Norge, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Det norske kongehusets makt er større enn vi tror. Men pressen unnlater å granske den. Det er på tide å ta et oppgjør med pressens selvsensur overfor kongehuset, skriver sosialantropolog Thorgeir Kolshus i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Ikke minst på grunn av denne selvsensuren tror mange nordmenn at de kongelige ikke har noe makt og ikke bruker deres særstilling til noe. Det er liksom ikke så farlig med de kongelige. Derfor forstår mange nordmenn heller ikke innvendingene til utlendinger som påpeker paradokset i at nordmenn “tilskriver en familie status og privilegier i kraft av hvem deres forfedre var, at det ligger fjernt fra de verdiene nordmenn ellers liker å fremheve som sine og anbefaler resten av verden å følge”:

Det norske monarkiet fremstår som en tefloninstitusjon: Ingen ting hefter ved det. Selv ikke en kommende dronnings utagerende festing eller en ektefødt prinsesses utagerende åndelighet har svekket dets omdømme. Alle familier har en overspirituell datter og en guttegæren niese. Det gjør dem bare enda mer lik oss.

Men da tar de feil.

Kolshus nevner et eksempel på kongemakt: I 2008 begikk kongehuset “på det nærmeste statskupp”. Dette skjedde i forbindelse med foreslåtte grunnlovsendringer av kongefamiliens forhold til Den norske kirke i 2008: Norges konge bør ikke lenger bekjenne seg til en utvalgt religion:

Til tross for at regjeringen og et enstemmig Storting var enige om å la fremtidige monarker selv bestemme hvilket trossamfunn de skulle være medlem av, gjorde kong Harald det så klart overfor daværende kirkeminister Trond Giske at han ville nekte å underskrive den nye loven, at punktet om kongens bekjennelsesplikt ble gjeninnført. Regjeringens og Stortingets vilje måtte vike vei for Kongens.

Men kongehusets maktbruk fikk passere uten kommentar i norsk presse, påpeker antropologen. Eneste unntak var Marie Simonsen i Dagbladet som skrev “Hva kongen skal tro på, har ikke kongen noe med.”

“At kommentatorer som er vant til å se uformell makt bak hver busk lar den gå ubemerket hen når den utøves i åpent landskap, er et uttrykk for sløvhet som kler standen dårlig”, kommenterer Kolshus:

Pressens selvsensur overfor kongehuset er en overlevning fra nasjonsbyggingstiden, der det var viktigere å sitte stille i båten enn å peke på skjær i sjøen. Nå som vi ikke lenger skal bygge landet, kun pleie det, må pressen ta også denne delen av sitt samfunnsansvar på alvor. Reaksjonene på Bomann-Larsens avsløringer [om kongehuset] viser at tiden er inne. Kongehuset er modent. Folket likeså.

>>Les hele saken på nettsiden til Sosialantropologisk institutt ved UiO

Kolhus’ innlegg om teflonkongehuset ble forbigått i stillhet. Jeg fant ingen reaksjoner på nettet bortsett fra en utvidet engelsk oppsummering på Views and News from Norway: Media blamed for ‘Teflon monarchy’

Kolshus har tidligere bl.a. skrevet kritiske innlegg om filmen Avatar (se [Antropolog om Avatar: Antropolog om Avatar: "Bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet" og våre etnosentriske forestillinger om modernitet

SE OGSÅ:

– Antropologi må være maktkritikk

Ikke minst på…

22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten

Published on October 31, 2011 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, media, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk, vi og de andre

Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).

“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti igjen”, konstaterer hun. Denne gang kunne vi lese at “islam ulmer i Paris’ forsteder”.

Aftenposten skrev den 17.oktober (ikke på nett):

Parisforstaden Clichy-sous-Bois, opptøyenes vugge i 2005, er igjen midt i søkelyset. Men ikke med flere branner. Nå er det islam som ulmer.

“Det eneste som ulmer når Aftenposten melder at «Islam ulmer i Paris’ forsteder» er islamofobi og fordummende journalistikk”, kommenterer Marit Eline Christensen. “Det hele lukter brunsvidd”, legger hun til:

Ordvalget er et håpløst forsøk på sprek metaforbruk. Resultatet er at en av verdens største religioner sidestilles med et onde vi bekjemper med kriseøvelser, sirener og full utrykning.

Å låne ord fra et kjent begrepsfelt for å kle noe mindre kjent i forståelig språkdrakt, er et vanlig retorisk grep – også i hverdagsspråket. Problemet oppstår når Aftenposten ukritisk bruker et ord fra begrepsfeltet brann og katastrofe for å beskrive en situasjon hvor «antallet muslimer ved bønnene øker kraftig».

Metaforen «å ulme» overfører sine katastrofe-konnotasjoner til bønneaktiviteten, og dermed bidrar Aftenposten til å legitimere ideen om at islam i seg selv er et onde.

“Religioner”, konkluderer hun, “ulmer ikke. Ekstremisme, islamofobi og fremmedfrykt, derimot.”

Det er som Dag Herbjørnsrud skriver i Ny Tid: “Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.”

Også Thomas Hylland Eriksen mener at det spesielt nå i tiden etter 22/7 er “nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk”. For ellers vil vinduet som åpnet seg etter terrorangrepet lukke seg igjen. I sin Aftenposten-kronikk Ordenes betydning definerer han noen av begrepene som er i sirkulasjon som islamofobi, rasisme og tvangsekteskap.

Om islamofobi skriver han:

Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater.

Om rasisme:

De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.

Om voldtektsbølgen:

Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet “muslim” dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske.

>> les hele innlegget

I kronikken De etniske brillene må av forklarer forskerne Marta Bivand Erdal Og Erlend Paasche hvorfor det kan være en god ide å si migrasjon istedenfor innvandring

Og kanskje bør vi også unngå å skrive bøker med en tittel som “Familien betyder alt” : vold mod kvinder i etniske minoritetsfamilier: For hvem menes med “etniske minoritetsfamilier”? Og er dette den korrekte kategorien for å analysere vold?

SE OGSÅ:

Are you expat or immigrant? (updated)

Et befriende språk: “Flickor i Sverige“ eller ”Flickor med rötter i så kallade hederskulturer”

Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"

Antropolog: Slutt å bruke ordet "innvandrer"!

Derfor må vi snakke om "rase"

– Ikke kall dem for illegale

Fredrik Barth: "Slutt å kalle fordommer for rasisme"

Forskningsprogram kobler islam til terrorisme

Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).

“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti…

Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket

Published on October 17, 2011 by lorenz Posted in aktivisme og protest, demokrati, islam, konflikter katastrofer, kristendom, Midt-Østen, Norge, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.

(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.

Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.

“Christians, muslims, one hand! Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.

Mannen som holder plakatet er muslim.

Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.

De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).

Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.

Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.

De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.

I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.

Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.

– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.

Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.

– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.

Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.

En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:

– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.

Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.

VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:

– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.

SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.

Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.

“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr

En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.

I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.

“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.

Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.

For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.

“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.

Christians and Muslims are One Hand

Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de…