Bilde: desmoheart78, flickr
(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med “askenyheter” etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve med vulkanen side ved side hele sitt liv – ikke bare i Island.
Antropolog Aleksandra Bartoszko (den gangen Aleksandra Pytko) har skrevet en hel masteroppgave om livet med vulkanen i en landsby i Nicaragua som hun kaller “Santiago”.
Hun har vært på feltarbeid i et ganske ekstremt område – i hvertfall fortoner det seg slik for utenforstående:
Store mengder av SO2, som overskrider WHOs retningslinjer og The U.S. National Air Quality Standard (Baxter 1982, Delmelle et. al 1997-2000), produserer en vulkansk forurensning manifestert i dårlig grunn, dårlig luftkvalitet og sur nedbør. Svoveldioksid absorberes raskt i øvre luftveier og kan være årsak til lungesykdommer og død (Argüello- Guiterrez 1994). Gassene og asken forårsaker øyehinnebetennelse, koma, kvelning, hud-, øye- og halsirritasjon, blindhet, tretthet osv. Lungesykdommer grunnet vulkanske gasser sies å være en primærårsak til dødeligheten i området.
Området er definert som en høyrisikosone i forhold til ”utvikling av hvilken som helst aktivitet” (Alcaldía de la Concepción 2004: 7). Det er også det kaldeste punktet i vestlig Nicaragua, med sterke vinder som setter preg både på landskapet og folks dagligliv. I tillegg til å forårsake og spre sykdommer, kreves det ekstra arbeidskraft selv for de enkleste hjemmeoppgaver, for eksempel feiing rundt huset. Santiago er den eneste landsbyen i fylket som ikke har elektrisitet. Fra desember 2006 til 5. mai 2007 hadde ikke landsbyen tilgang til rent vann.
Folk i Santiago lever stort sett av det de selv plukker. Problemet er at gassene ødelegger nesten alle planter og det er vanskelig å skaffe råvarer.
Hvorfor bor folk der egentlig? Hvorfor finner de seg ikke et annet sted? Antropologen valgte – av hensyn til sin helse – å bo utenfor landsbyen. Men etterhvert fant hun ut at dette var spørsmål som folk utenfra stiller.
Turene til landsbyen – hun brukte hver dag tre timer for å komme opp og ned fra landsbyen – ga verdifull innsikt.
Hun skriver om “Gåing som forskningsteknikk”:
Etter å ha gått opp til toppen av landsbyen daglig i støv, sand og en gjennomtrengende svovellukt, skjønte jeg mer av landsbybeboernes virkelighet og hvordan de forholdt seg til den. Jeg ble også påvirket av landskapet og klimaet, ved en voldsom varme og sand mellom tennene. Jeg hadde vondt i hodet og lungene når vinden brakte vulkanske gassene opp mot fjellryggen. Ved å eksponere meg selv for disse ukjente elementene ble min forståelse om livene til landsbybeboerne mye større (jf. Csordas 2003, Okely 1992, Stoller 1989).
Dette ble hun spesielt klar over da hun en dag fikk besøk av en norsk venninne:
Mens vi gikk sa hun plutselig: ”Æsj, er det vulkanen som lukter?” ”Hvilken lukt?” spurte jeg. ”Kjenner du ikke den? Det lukter jo råtne egg!” sa hun overrasket. Jeg ble like overrasket som henne. Men jeg ble også forvirret av at jeg ikke lenger hadde den samme opplevelsen av lukten, som før og på starten av feltarbeidet. Da skjønte jeg at mine sanser var på vei til å ”go native”. Etter 4 måneder kjente jeg ikke lenger lukten som fortsatt var gjenkjennelig for ”dem utenfra”. Jeg spurte meg selv: Hvis jeg ikke føler noe direkte ubehag av denne lukten ved lavere konsentrasjoner, hvorfor skulle da de som har bodd her 20 år eller mer bli forstyrret av den?
Fra og med da syntes hun ikke at det var like relevant å finne svar på hvorfor folk ikke flyttet fra dette området. Hun skiftet fokus fra hvorfor til hvordan mennesker levde i Santiago.
Aleksandra Bartoszko har skrevet mye om disse turene og feltarbeidet på bloggen sin, se bl.a https://antropyton.blogspot.com/2007/04/village-fieldwork.html og https://antropyton.blogspot.com/2008/03/my-way.html
Oppgavens tema er det problematiske forholdet mellom vitenskapelige eksperter, statlige ansatte og lokalbefolkningen i helse- og spesielt askespørsmål. Hva er barrierene for folkelig deltakelse i helsefremmede arbeid?
Ekspertene mener landsbybeboerne er dumme. Ellers ville de ikke fortsette å bo ved vulkanen. “Det duger ikke [å gi folk informasjon om farene]. De hører ikke. De tror at det er Gud som bestemmer. De har sin kultur og legender. Det er vanskelig å forklare dem at det [å bo i nærheten av vulkanen] er farlig”, sa en vulkanolog sa til antropologen.
Ekspertene har en oppfatning av seg selv som representanter for en verden over kultur, som har som mål ”å lære folk hvordan man bør beskytte seg mot forskjellige farer”.
Men, spør antropologen, er det mangel på kunnskap og rasjonalitet som påvirker menneskets valg og risikoadferd? For folk i Santiago er vitenskapen og formell utdanning ikke en aktuell løsning til deres problemer. “Vi er ikke dumme, vi er fattige”, sa en informant.
Antropologen forklarer:
Fattigdom ble også en viktig faktor for å kunne forstå problemene med kommunikasjon og mangel på engasjement i Santiago. Det som karakteriserer landsbyen er noe jeg kaller moderne primitivisme. Moderne primitivisme er en betegnelse på livssituasjonen til marginaliserte og fattige grupper som ikke kan benytte seg av det som moderniteten byr på.
Folk i Santiago tror på moderne medisin, men har ikke råd til å kjøpe dem. De forstår at vulkansk forurensning kan medføre fare for dem, men de mener at de ikke har tid til å tenke på det. De tror på utdanning generelt sett, men gitt deres livssituasjon, er de nødt til å prioritere annerledes enn det myndighetene ser for seg.
”Jeg er glad når jeg våkner opp og har litt mat i gryta. Hvorfor bry seg hvis det går greit med oss? Dere i byen tenker for mye”, sa en informant. ”Vi har jo ikke noe valg. Vi er født her og vi dør her. Det er ingen vits å være redd. Vi endrer jo ingenting”, mente en annen. Denne typen innstilling har ifølge Aleksandra Bartoszko også noe å gjøre med lokalbefolkningens egen kjennskap til forholdene de lever under. Ved å omgås vulkanen i det daglige lærte landsbybeboerne å leve med den.
Antropologen oppsummerer:
Ved å se nærmere på folk i Santiago og deres streben for å overleve fattigdom, blir det forståelig at de ikke retter sin oppmerksomhet mot gassene som kan ha negative konsekvenser for helsen deres i framtiden. For dem er dette et tomt begrep. Situasjonen de lever i, deres livsverden, er med på å bestemme hvilke valg de tar, ut fra farerepertoaret de står ovenfor. Som de selv utrykker, er mangel på grunnleggende produkter deres største bekymring.
(…)
Likestilling kan ikke oppnås i Santiago fordi innbyggerne har andre og undervurderte behov, som dessverre ofte blir misforstått. Derfor fungerer den statlige politikken paradoksalt nok ekskluderende, fordi folk flest ikke får bruk for de tilbudene som gis.
>> last ned hele oppgaven “Vi er ikke dumme, vi er fattige!”
Dette var kun korte utdrag fra en veldig rik oppgave. Kanskje blir det en bloggpost til!
Jeg hadde nevnt feltbloggen hennes tidligere, se Fieldblogging from Nicaragua og Medicine as power: “Creates new categories of sick people”
Aleksandra Bartoszko har bidratt på flere måter her på antropologi.info, blant annet med en serie om antropologi og kunst og med et intervju om presentasjonsformen Pecha Kucha.
