økonomi | antropologi.info

Ny blogg om feltforskning i byen med størst ulikhet i verden

Published on September 9, 2019 by lorenz Posted in Afrika, byforskning, feltarbeid metode etnografi, klasse, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com

Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?

I innlegget Johannesburg: En by bygget på gull gir hun oss en interessant skildring av ulikheten i byen. Denne gangen handler det ikke om svarte og hvite, men om rike og fattige. Gapet mellom rik og fattig er spesielt stort i Johannesburg. På verdenstoppen i ulikhet skrev NRK for seks år siden. Det samme melder nyhetsbyrået AP i år: Post-apartheid South Africa is world’s most unequal country. Johannesburg regnes også som byen med størst ulikhet i verden (med forbehold om grunnlaget for statistikken).

Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i “gated communities”. De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.

Oda.Eiken.Maraire skriver:

> Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(…)
> Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

> Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.

Bloggen hennes finnes både på nettsidene til Universitetet i Bergen og forskning.no Hun er også aktiv på Twitter

Segregering i Kairo. Reklame for en gated community for de rike

Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.

De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.

Antropolog Safaa Marafi ved American University in Cairo har skrevet en oppgave om gated communities utenfor Kairo, se tidligere innlegg Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution, dessuten se om amerikanske forhold Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security og generelt Voksende slumområder, nye former for apartheid.

Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com

Finansverden: Fryktbasert arbeidskultur, dårlig integrerte ansatte?

Published on November 3, 2011 by lorenz Posted in arbeid(sliv), Kultur tradisjon kunnskap, neoliberalisme / velferdsstaten, økonomi, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.

Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.

Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter og bankfolk, der i stadig stigende grad styrer verden”.

Til tross for forskjellene er det en del generelle trekk

Finansfolk i London er del av en globalisert klasse uten tilknytning til stedet der de bor, konstant innstilt på å flytte. “De føler intet ansvar for det sted, de befinder sig.”
De er enormt dedikert til arbeidet sitt. Jobben krever “en overmenneskelig vilje til at vinde”. En informant sa: “Du behøver ikke at være brilliant for at arbejde i finanssektoren, du skal bare være kvik nok og være villig til at arbejde rigtig, rigtig mange timer.”
Og så er de ekstremt opptatt av penger. Alle de som antropologen har talt med, fremhever pengene som avgjørende, skriver Information.
Arbeidskulturen er preget av frykt. “Hvis min chef læser dette, bliver jeg fyret”, sa en informant som derfor ikke engang tør fortelle fra hvilket land i Europa hun kommer fra.

>> les hele saken i Information

Det er flere andre antropologer som tidligere har studert finanverdenen, se bl.a. Antropolog: "På børsen driver en med magi og ritualer" og Anthropologist Explores Wall Street Culture eller Used anthropology to predict the financial crisis og – Use Anthropology to Build A Human Economy inkl David Graebers kommentarer til Occupy Wall Street protestene

SE OGSÅ:

Guardian sends anthropologist on fieldwork among bankers in London

En antropolog blant trailersjåfører

Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.

Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.

Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter…

Hva har Rondane og Kilimanjaro til felles?

Published on August 30, 2010 by lorenz Posted in Afrika, bøker, Kultur tradisjon kunnskap, Norge, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, utvikling

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka – som kom ut i fjor – blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog – og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

– Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

Økonomiprisen mer spennende enn fredsprisen

Published on October 19, 2009 by lorenz Posted in gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, miljø og økologi, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, tverrfaglig

Mens man fortsatt diskuterer om det var riktig at Obama fikk fredsprisen, kan det være mer interessant å diskutere nobelprisen i økonomi som bl.a. ble tildelt Elinor Ostrom. Den fikk nesten ikke noen mediedekning i Norge.

På en måte har Elinor Ostrom fått en nobelpris i antropologi, skriver Nicolaus Baumard på nettstedet Cognition and Culture. Forskningen hun fikk prisen for er nemlig et klassisk tema innen antropologien: forvaltning av fellesressurser som land, vann, skog.

Ostrom utfordrer oppfatninger som er populært blant økonomer, nemlig at ressurser som eies lokalt i fellesskap blir dårlig styrt (“allmmenningens tragedie“) og enten bør overtas av sentrale myndigheter eller privatisert. Det motsatte er tilfelle mener Ostrom, som Sverker Sörlin forklarer i Dagens Nyheter: “Resursproblemen knappast kommer att lösas om inte de som har intresse i resurserna också får delta i förvaltningen av dem.”

Prisvinneren har i flere tiår forsket i tverrfaglige team (også sammen med antropologer) og analysert flere tusen studier om brukerstyrte fiskestammer, beitemarkområder, skog og sjø.

Mens Ostrom fikk kun små notiser i norske aviser og med typisk norsk fokus på at hun var kvinne, var interessen for hennes forskning større i svenske medier og spesielt blant svenske bloggere. Erik Svensson, professor i Zoologisk Ekologi ved Lunds Universitet gir på bloggen sin en grundig presentasjon av Ostroms forskning. Patrik Lindenfors gir oss blant annet en Ostroms liste med kriterier for en vellykket forvaltning av allmenninger og mange linker.

Man kan også overføre Ostroms perspektiv til vitenskapen. Hennes argumenter taler for felles forvaltning av kunnskap på nett.

SE OGSÅ:

Doktoravhandling: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Bør lære av afrikanske fiskere

Landbruk: Etiopia viser veien

Når lokalbefolkningen må konkurrere om fiskeressurser med utenlandske investorer

– Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

The Internet Gift Culture

På en måte har Elinor…

Kikket legemiddelindustrien i kortene

Published on August 19, 2008 by lorenz Posted in feltarbeid metode etnografi, master-/ hovedoppgaver, medisin og helse, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

(Lenker oppdatert 21.9.2020) De fleste antropologer studerer heller uteliggere, ungdommer eller flyktningkvinner enn mektige menn i dress. Silje Hansen Kjenseth derimot har valgt å studere makten. Hun har vært på feltarbeid i legemiddelindustrien.

Masteroppgaven Legemiddelindustrien i Norge: kapitalister eller idealister? En studie av et legemiddelfirmas opplevelse av egen situasjon er nettopp blitt publisert.

Legemiddelindustrien er mektig og omstridt. En av de mest hårreisende sakene gjelder legemiddelindustriens bestrebelser for å forhindre at fattige land får tilgang til billig AIDS-medisin.

Men oppgaven kommer ikke med avsløringer, den stiller ikke legemiddelindustrien til veggs. Den handler mer om å få fram de ansattes “point of view”. Det er (i hvertfall etter en første rask lesing) en ganske snill oppgave som viser at makta ikke nødvendigvis trenger å være redd for antropologer. Resultatet av slike oppgaver blir gjerne at tingene ikke er så svart-hvit som vi gjerne tror.

De “slemme kapitalistene” er ikke så slemme likevel. Også i legemiddelindustrien er det mange reflekterte mennesker og saken har alltid mange sider. “På grunnlag av mine informanters opplevelse kan jeg ikke kategorisere legemiddelindustrien i Norge som verken kapitalister eller idealister”, skriver antropologen.

Noe av det mest interessante ved oppgaven er kanskje at hun i det hele tatt slapp inn og ble godt tatt imot. Masterstudenten fikk en 50%-stilling, kontorplass og 100kr i timen. Hun trengte ikke engang å anonymisere firmaet Schering-Plough der hun var på feltarbeid hos. Samtidig er jeg ikke sikker på om det er ok å bli betalt av informantene sine – spesielt i dette tilfellet.

Jeg er alltid overrasket over at antropologer ser seg nødt til å skrive noen ord om “feltarbeid i eget samfunn”. Det er nettopp slik som Silje Hansen Kjenseth skriver: Ens “egne” samfunn kan framstå som ganske eksotisk og fremmed:

Mitt feltarbeid kan på en måte ses som gjort i eget samfunn, men på en annen måte overhodet ikke. Jeg oppfattet ikke meg selv som en del av legemiddelindustrien da jeg gikk inn i feltarbeidet mitt. På tross av at jeg lever i samme land som mine informanter, var dette en totalt ukjent verden for meg.

På tross av at feltarbeidet mitt har foregått i eget samfunn, har jeg møtt på store språklige utfordringer. Dette i form av det jeg vil kalle faglige uttrykk innen forretningsverdenen og ”legeprat”. Med min ikke-medisinske bakgrunn og manglende evne til å forstå forkortelser og spesielle uttrykk innen forretningsverdenen, har samtalene jeg har deltatt i til tider krevd mye av meg.

>> last ned oppgaven fra UiOs digitale bibliotek

SE OGSÅ:

På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

– Antropologi må være maktkritikk

– Viktig å vite hva folk oppover i systemet tenker

– Lite forskning på elitene

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”

(Lenker oppdatert 21.9.2020) De fleste antropologer studerer heller uteliggere, ungdommer eller flyktningkvinner enn mektige menn i dress. Silje Hansen Kjenseth derimot har valgt å studere makten. Hun har vært på feltarbeid i legemiddelindustrien.

Masteroppgaven Legemiddelindustrien i Norge: kapitalister eller idealister?…