search expand

Klarer urbefolkninger ikke å håndtere alkohol?

Dobbelt så mange aboriginer dør på grunn av alkoholrelaterte helseskader sammenlignet med den australske befolkningen forøvrig. Er dette fordi aboriginer og andre urbefolkninger rett og slett ikke kan håndtere alkohol? I en ny bok som heter “First Taste” slår antropolog Maggie Brady hull på myter om aboriginers forhold til alkohol, melder bladet Mana.

En utbredt myte som hun setter spørsmålstegn ved, er at alkoholmisbruket blant urbefolkninger har biologiske og ikke sosiale årsaker. Ifølge henne er dette tankegods som stammer fra kolonitida. Kolonistene mente at kun “siviliserte” mennesker hadde evnen til selvbeherskelse.

Antropologen tilbakeviser også myten om at aboriginerne ikke hadde drukket alkohol før deres land ble kolonisert av de hvite i slutten av 1700-tallet.

>> les hele saken i Mana

Antropologen har gitt ut en podcast om funnene sine, se First Taste History & Culture in Indigenous Alcohol Use

Det fins ikke mye av Maggie Brady på nett, men jeg fant tekstene Petrol sniffing among Aboriginals
Differing social meanings
og Where the beer truck stopped : Drinking in a Northern Australian town (rapport fra 1988!)

SE OGSÅ:

Public views of Aboriginees: Why talking about culture?

To mastergrader med fokus på unge kvinner og alkohol i u-land

– Helgefylla skyldes kristendom

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Dobbelt så mange aboriginer dør på grunn av alkoholrelaterte helseskader sammenlignet med den australske befolkningen forøvrig. Er dette fordi aboriginer og andre urbefolkninger rett og slett ikke kan håndtere alkohol? I en ny bok som heter "First Taste" slår…

Read more

Nordmenn hentet slaver fra Drammen til Hawaii

I oktober 1879 forlot barken Beta Drammen med kurs Hawaii. Ombord: 300 drammensere som skulle jobbe på Hawaiis sukkerplantasjer. En snakker lite om den norske kolonihistorien. Men den fins.

Antropologene Knut Rio og Espen Wæhle fortalte nylig om nordmenn som deltok i kolonialiseringen i Afrika og Stillehavet på 1800 tallet. En av disse kolonistene hentet til og med norsk arbeidskraft for å drive sukkerplantasjene på Hawaii, leser vi i På Høyden.

Kolonistene gjorde en avtale med drammenserne: De fikk transport til Hawaii mot to års arbeid på plantasjene. Det var stor fattigdom og nød i Norge på denne tiden, så mange ble med på dette ifølge Rio:

– Arbeidskraften ble transportert i to skip som gikk mellom Norge og Hawaii. Men nordmennene følte etter hvert at de hadde blitt lurt, og at det var snakk om rent slaveri. Mange ble solgt videre, ført og fremst til sukkerproduksjon andre steder.

>> les hele saken i På Høyden

De to antropologene deltar i forskningsprogrammet In The Wake Of Colonialism:

The project “In the Wake of Colonialism” aims to produce new knowledge about Norwegian economic enterprise in the colonial world between ca. 1880-1950.

Through historical analysis of a number of different enterprises, the project seeks to fill lacunas in our empirical knowledge about Norwegian trade and investment in the colonies. Here, the projects contributes both to an underresearched field within Norwegian economic history, as well as colonial history in the respective regions.

By focusing on enterprises in the non-European/North American world, the project also seeks to challenge the well-established thesis that Norway was a country lacking a financial aristocracy.

Rios prosjekt heter Exchanges at sea: Norwegian influence in the Pacific 1850-1950 og Espen Wæhle jobber med prosjektet Entrepreneurs in the Congo? Two case studies on possibilites for making money among Norwegians in the Congo Freestate

Jeg ser at Drammens Tidende har skrevet om dette for noen dager siden: Hawaii – Drammensernes tapte paradis

SE OGSÅ:

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

“Svarte menn rammes av nykolonial rasisme”

I oktober 1879 forlot barken Beta Drammen med kurs Hawaii. Ombord: 300 drammensere som skulle jobbe på Hawaiis sukkerplantasjer. En snakker lite om den norske kolonihistorien. Men den fins.

Antropologene Knut Rio og Espen Wæhle fortalte nylig om nordmenn som…

Read more

Hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon

– Etter jordskjelvkatastrofen og den påfølgende tsunamien på Salomonøyene den 2. april ser vi mange eksempler på hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon, sier sosialantropologiprofessor Edvard Hviding til På Høyden:

Sykehuset i Gizo ble ødelagt, men leger og sykepleiere derfra satte raskt opp et feltsykehus på fjelltoppen lenge før nødhjelp fra utlandet var på vei. Kinesiske handelsmenn i byen åpnet butikkene sine og lot folk forsyne seg av matvarene der. Kirkene har stor betydning i det sivile samfunnet i landet, og har gått inn i nødsarbeidet med full styrke.

Til tross for at tsunamien skyllet over og utslettet mange landsbyer og jordskjelvet gjorde store skader på bygninger og infrastruktur i byene, ser det ut til at forholdsvis få menneskeliv er gått tapt:

– De lave dødstallene er forankret i at folk på Stillehavsøyene har levd med jordskjelv og påfølgende tsunamier i tusenvis av år. De er vant til å observere endringer i naturbildet. Når jorden skjelver går de ut av huset og observerer naturen omkring seg, om jorden slår sprekker eller om havet trekker seg tilbake. Etter en rask samlet vurdering stikker de opp på nærmeste høyde hvis de oppdager noe faretruende, forteller professoren.

Hviding har drevet langsiktig forskning på Salomonøyene, siden han dro på sitt første feltarbeid i 1986. Han har selv bodd i Gizo og har et bredt kontaktnett på Salomonøyene.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Edvard Hviding: Stillehavet er på ingen måte ferdigstudert

Å samle og sikre lokal folkekunnskap: Edvard Hviding ute med Storverk for Marovo-folket

The Anthropology of Disaster – Anthropologists on Katrina

– Etter jordskjelvkatastrofen og den påfølgende tsunamien på Salomonøyene den 2. april ser vi mange eksempler på hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon, sier sosialantropologiprofessor Edvard Hviding til På Høyden:

Sykehuset i Gizo ble ødelagt, men leger og…

Read more

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk perspektiv kan være skadelig for vitenskapen, påpeker Rio og Smedal i lederen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Allerede ifjor høst kritiserte Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info “kjappisantropologien”:

Studentene blir nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Rio og Smedal har i sin tid vært på feltarbeid områder som vil få mindre oppmerksomhet fra dagens studenter. De skriver:

Ut fra den klassiske antropologiske grunnholdningen at intet sosialt system er for «lite» eller «for langt borte» til å gjøres til gjenstand for seriøs faglig behandling (…) dro vi av gårde til deler av verden vi aldri hadde satt våre føtter i.

Som alle som har gjort noe slikt vet er det ingen stor glede å forsøke å forstå hva folk sier når man ikke kan språket deres. Og å lære det, tar tid. Fordelen vi hadde var at vi kunne tenke oss godt om før vi fant ut hva slags feltarbeid vi ønsket å gjøre, og hvor vi ønsket å legge det.

De kom til universitetet, skriver de, med helt andre planer enn å studere sosialantropologi. De lærte seg både det ene og det andre før de fant frem til dette faget. Dagens universitetssystem er ikke like fleksibelt:

Våre fullreformerte studenter forutsettes allerede før de kommer til universitetet å ha bestemt seg for hvilket bachelorstudium de skal begynne på. Gitt at de skal velge bort en rekke av de studieemnene det undervises i, kan de meget vel avslutte sin bachelorgrad i sosialantropologi uten å ha tatt eksamen i emner der klassiske temaer som økonomi, religion, politikk eller etnisitet er hovedsaken.

På dette grunnlaget skal de så – før opptak til mastergradsstudiet (slik er ordningen i Bergen og Oslo) – skissere hvor deres «praktiske metodekurs» skal finne sted og hva det skal dreie seg om. Sjansene for at det skal foregå på et språk studenten allerede kan, er overveldende.

Uansett har det aldri vært stilt noen formelle krav til studenters språkkompetanse. Hvis vi så tenker oss at dette går bra: at studiene gjennomføres på normert tid og karakteren blir god og den nybakte antropologen så søker – og får! – midler til å ta PhD-graden, så tyder all tilgjengelig empiri på at også doktorgradsfeltarbeidet foregår i et for kandidaten velkjent språkmiljø.

Hva er konsekvensen?

Vel, det betyr at det «globale mandatet» (for å si det litt høystemt) faget har, i Norge da er redusert til førstehånds kunnskap om de av verdens områder der det tales ett av de nordiske språkene, eller engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk og arabisk – eventuelt italiensk (eller, for å være nøyaktig, til førstehånds kunnskap om dem i de landende som taler disse språkene).

Vi vil ikke lenger ha antropologer med felterfaring fra for eksempel Amazonas, Øst-Europa, eller store deler av Afrika. Feltarbeid i Asia vil legges til steder som Singapore, eller til urbane strøk i for eksempel Malaysia, der den velutdannede middelklassen snakker flytende engelsk.

Hvem vil reise til Kaukasus? Hva er vitsen med å tilbringe seks måneder på Papua Ny-Guinea? Oseaniakunnskapen vil forvitre. Engasjementet for verdens urfolk – blant norske antropologistudenter har det lenge vært betydelig – vil kanskje opprettholdes, men uten stadig tilførsel av personlig tilegnet kunnskap om de samme urfolkene.

Om 20–30 år, spår Knut M. Rio og Olaf Smedal, vil norske sosialantropologer ikke kunne andre språk enn dem de kunne før de begynte å studere.

Hva skal så gjøres? Antropologene foreslår å legge – enda bedre – til rette for at bachelorstudentene tilbringer minst ett år ved et universitet i en del av verden der et av de “ukurante språkene” er hovedmediet. Men en kunne selvfølgelig også hente flere antropologer fra utlandet: “Sjansen for at norgesbaserte sosialantropologer som ikke har farsi som morsmål vil gjøre feltarbeid i Iran er minimal”, avslutter de to.

Jeg fikk lov til å legge ut hele teksten

>> les hele lederen (pdf, 73kb)

SE OGSÅ:

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid? – Intervju med Hedvig Bergem

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

– Studentane må ikkje bli oppgulpmaskiner

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk…

Read more

– Stillehavet er på ingen måte ferdigstudert

Hvordan reagerer folk på i Stillehavet på globaliseringsprosesser? Dette er et tema for det nye flerfaglige forskningsprosjektet «Cultural Heritage and Political Innovation» ved Universitetet i Bergen, melder På Høyden.

Salomonøyene og Vanuatu er klassiske områder for sosialantropologene, men sosialantropolog Edvard Hviding sier at samfunnene på ingen måte er “ferdigstudert”. Blant annet, sier han, gir området en unik mulighet til å studere responser på globaliseringsprosesser. Dessuten skal prosjektet analysere gjenoppbyggingsprosessen på Salomonsøyene etter flere år med borgerkrig og konstitusjonelt kaos:

– Vi ønsker å legge inn en kulturell dimensjon i denne og andre prosesser knyttet til nye politiske former. Når sentralmakten i disse samfunnene bryter sammen, overtar for eksempel religiøse bevegelser eller tradisjonelle hierarkiske strukturer de funksjonene som ellers ville tillagt staten. Stillehavslandene gir helt spesielle muligheter til å studere slike prosesser.

Det er store samlinger av gjenstander fra Stillehavet i Bergen Museum. Lawrence Foana’ota, direktør for Salomon-øyenes nasjonalmuseum, sier at det er helt greit at en del av øyas kulturarv befinner seg på den andre siden av kloden:

– Dersom det dreier seg om spesielt sjeldne eksemplarer, er det gjerne like greit at de blir liggende andre steder i verden. Flere mennesker vil lære om landet vårt her, enn om det ligger hos oss på Salomonøyene. Og her er allmennheten sikret tilgang til dem. Da er det verre med de objektene som er ute på markedet. Det er hjerteskjærende å se at en maske som en gang ble byttet kanskje i en håndfull nagler, nå blir solgt på eBay til 5000 dollar. Og det til private samlere som ikke vil vise dem frem verken til forskere eller til publikum.

Dessuten har en i Vanuatu ikke har kompetanse til å opprettholde store samlinger, legger han til:

– Det er det skrikende mangel på. Jeg er for eksempel den eneste med antropologisk utdannelse på vår institusjon. Slik blir det dels fordi regjeringen i Vanuatu rett og slett ikke prioriterer kulturforskning.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Storverk for Marovo-folket i Stillehavet: Å samle og sikre lokal folkekunnskap

Film av Edvard Hviding om Marovo-lagunen på de tropiske Salomonøyene. Nettstedet baserer seg på dokumentarfilmen “Kuarao-lianefiske i Maroro-lagunen”.

Arbeid uten kunnskap?

Hvordan reagerer folk på i Stillehavet på globaliseringsprosesser? Dette er et tema for det nye flerfaglige forskningsprosjektet «Cultural Heritage and Political Innovation» ved Universitetet i Bergen, melder På Høyden.

Salomonøyene og Vanuatu er klassiske områder for sosialantropologene, men sosialantropolog Edvard Hviding…

Read more