Er det virkelig vi som er staten?

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. “Staten, det er deg!”, fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet.

“De der oppe” er bare våre representanter. Er det virkelig slik? Stemmer det slik vi ofte hører at det er vi som er staten? Eller er staten noe separat, en egen elite med sine egne interesser og som derfor er så interesserte i å kontrollere oss? Var det ikke engang en hersker som sa “staten det er meg?”

Slike spørsmål stiller antropolog Iver B. Neumann i et innlegg i Dagsavisens nyemeninger.no. Han savner en slik debatt om staten.

Vi tar staten for gitt som noe som bare er der, som på en måte er det samme som samfunnet. Hvorfor er det slik? Dette skyldes dominansen av angloamerikansk teori, mener han. Han mener vi heller bør la oss inspirere av fransk og tysk samfunnsteori. Durkheim for eksempel er opptatt av relasjonen mellom staten og samfunnet som er under stadig forandring.

Den tidlige staten, skriver Neumann, er for Durkheim organisert separat fra samfunnet, en organisasjon som la under seg territorium, først og fremst ved våpenmakt, og kommuniserte med andre stater. Jo større grensesnitt staten har med samfunnet, desto mer demokratisk er staten ifølge Durkheim.

Med et slikt perspektiv er staten altså noe som kan studeres empirisk. Den er ikke bare der og svever i luften.

Heidi Stakset har skrevet en interessant kommentar til Neumanns artikkel, der hun viser til flere eksempler på at kontrakten mellom staten og samfunnet er radikalt brutt, blant annet i spørsmål rundt asyl og funksjonshemmedes situasjon. Enkeltpersoner har ingenting å stille opp mot “staten som styrkens herredømme".

>> les innlegget og kommentaren på nyemeninger.no

Neumann har nylig gitt ut boka Antropologien og staten og har tidligere iår skrevet en kronikk i Dagbladet. I Kongene som forsvant (Dagbladet, 15.2.11) skriver han om kreativ historieskriving som får staten til å framstå som hevet over det timelige.

“Staten", skriver han, “bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.” Hvis innbyggerne tar staten for gitt, og endatil identifiserer seg med den, får statens ledere enklere dager.

Boka har fått en positiv anmeldelse i Universitas. “I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker", skriver Magnus Løvold.

Neumann har i 2009 levert sin doktoravhandling om diplomatiet, der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående.

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Er staten i ferd med å dø eller ikke? Hva innebærer dette for antropologien?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

- Støtt heller grasrota enn staten!

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold