search expand

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.

Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.

Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav”, kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.

Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?

Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet”, “nederlag”, sorg og kriser.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”

Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).

Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.

For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål – uten at innvandrere trenger å være involverte.

Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.

SE OGSÅ:

The Anthropology of Suicide – World Suicide Prevention Day

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Hvordan studere og forstå lidelse?

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

The globalisation of the Western conception of mental illness

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere…

Read more

Juss + antropologi = sant

Stadig flere forskere fra andre disipliner går på “feltarbeid”. De lever ikke alltid i feltet på samme måte som antropologer, men erkjenner verdien av å få et innblikk i hverdagen til menneskene de skriver om.

Men det står dårlig til med tverrfaglige perspektiver i pensum, forteller Maja Janmyr, stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, i et intervju med På Høyden.

Janmyr har gjort feltarbeid blant flyktningar i Uganda. Det var “utfordrande for ein jurist med lita utdanning innanfor sosiologisk og kvalitativ metode å gjere feltarbeid av denne typen”, forteller hun. Det er for lite av dette i pensum. Jussen kan ha utbyte av å åpne seg mer mot andre fagfelt.

>> les hele saken i På Høyden

Doktorgradsprosjektet heter “Protection of Civilians within Refugee Camp Environments: the separation of armed elements”. I Bistandsaktuelt skrev hun kommentaren Urovekkende utvikling i Uganda

Anne Hellum er en av de få juristene i Norge som kombinerer juss og antropologi.

SE OGSÅ:

Vår evne til å forstå schizofreni – en filosof på feltarbeid

Naturviter på feltarbeid blant skolejenter i Afrika

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi?

Improviasjonsforskning: Å la seg inspirere av jazzmusikere og fotballspillere

Stadig flere forskere fra andre disipliner går på "feltarbeid". De lever ikke alltid i feltet på samme måte som antropologer, men erkjenner verdien av å få et innblikk i hverdagen til menneskene de skriver om.

Men det står dårlig til med…

Read more

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Ved universitetene i Oslo og i Bergen er forskere bekymret for framtiden for tverrfaglig forskning. Til tross for fagre ord i festtalene er det blitt vanskeligere å få midler til tverrfaglige prosjekter, sa antropolog Henrik Sinding-Larsen på det allersiste seminaret til det tverrfaglige forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

Culcom blir avsluttet i disse dager. Det har ikke fått fornyet støtte. De nye tverrfaglige forskningsnettverkene ved Universitetet i Oslo opererer under langt dårligere økonomiske betingelser. De har for eksempel ikke penger til å sette igang forskning, sa Terje Stordalen som leder nettverket Plurel – Religion i pluralistiske samfunn. Det er dessuten ifølge Sinding-Larsen ikke hvilken som helst tverrfaglig forskning som UiO er ute etter. De nye tverrfakultære områdene står under stort press på å formulere forskningsspørsmål som genererer eksterne midler, sa han.

>> les hele saken på Culcoms hjemmeside

Ved Universitetet i Bergen er det stor usikkerhet om framtiden for den tverrfaglige utviklingsforskningen. “Uni Globals anerkjente rolle som flerfakultær pådriver i utviklingsforskning avvikles, og et vakuum av uvisshet oppstår. Ved våre institutter og andre grunnenheter ved UiB er en utbredt bekymring for hva som nå skjer med de flerfaglige forskningsfellesskap”, skriver antropolog Edvard Hviding og statsviter Lise Rakner i et innlegg i På Høyden. Også flere andre forskere ved UiB protesterer.

Manglende satsing på tverrfaglighet er blitt kritisert før. Helge Skivenes skrev for eksempel i Samfunnsvitern:

Ser man bort i fra profesjonsstudiene, er det de tverrfaglige programmene som er de mest populære, med de høyeste karakterkravene, flittigste elevene og mest engasjerte lærerne. Men likevel opplever folk på disse programmene å falle mellom to stoler, å bli usynlig fordi universiteter bygget på en grunnmur av rigide fagdisipliner.

“Det en organisatorisk og strukturell utfordring for et universitet å få til samarbeid på tvers av faggrenser”, sa Desmond McNeill fa Senter for Utvikling og Miljø (SUM). “Dette har blitt forsterket av det faktum at bruk av tid og penger må forsvares og kontrolleres i mye større grad nå enn før”, forklarer han i en artikkel i Samfunnsvitern som heter “Frykten for det tverrfaglige“.

I et spennende seminar ifjor gikk Petter Braathen og Øyvind Vada inn for mer samarbeid mellom real- og samfunnsfagene og et maurtue-system a la Wikipedia

SE OGSÅ:

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Antropologi og kunst (3): “Legg til side de akademiske filtrene!”

Social Neuroscience – Psychologists neuroscientists and anthropologists together

Teamwork, Not Rivalry, Marks New Era in Research

Ved universitetene i Oslo og i Bergen er forskere bekymret for framtiden for tverrfaglig forskning. Til tross for fagre ord i festtalene er det blitt vanskeligere å få midler til tverrfaglige prosjekter, sa antropolog Henrik Sinding-Larsen på det allersiste seminaret…

Read more

Evolusjonsteoriens tre mangler – Thomas Hylland Eriksen om Hjernevask

(Lenker oppdatert 14.10.2021) “De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til”, skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.

Er Eia blitt en helt fordi han serverer enkle svar på komplekse spørsmål? Fordi han utfordrer “eliten”? Uansett, en slik polarisering som programmet har ført til er uheldig. Evolusjonsteorien gir svar på mange spørsmål, men ikke på de “virkelig interessante”, skriver antropologen.

Evolusjonsteorien har ifølge ham tre mangler:

1. Den er til liten hjelp hvis temaet er historisk endring. Den har ingen ting å melde om årsakene til den industrielle revolusjon eller endringene i nordeuropeiske kjønnsroller i det 20. århundre.

2. Evolusjonslæren kan ikke gjøre rede for sosial og kulturell variasjon: Hvorfor for eksempel kan kvinner knapt får forlate hjemmet i afghanske landsbyer, mens de er sentrale aktører på markedene i Vest-Afrika?

3. Evolusjonsteorien stiller bare ett av to store spørsmålene om menneskets vesen, nemlig “Hva er et menneske?” Det er samfunnsvitere som stiller det andre spørsmålet, nemlig “Hva vil det si å være et menneske?”

>> les hele kronikken i Dagbladet (inkl lenkesamling)

Antropologen ble også intervjuet av Klassekampen.

Jeg skrev tidligere om Hjernevask, se Ødelegger forholdet mellom media og forskere?

(Jeg har bare sett den første episoden og den var bedre enn forventet. Har stor sans for konseptet, men det skinner gjennom at han har en agenda)

OPPDATERING: Utmerket artikkel av Astrid Meland i Magasinet i Dagbladet: Her er de Eia burde ha snakket med. Biologer, hjerneforskere, filosofer, genetikere og psykologer modererer hjernevasken.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Er genetisk forskning farlig?

Tverrfaglighet: Antropologi – et ekstremt fag?

Antropologi og sosiobiologi: Er våre handlinger og tanker styrt av genene våre?

– Kjønnsforskere må kvitte seg med biologifiendtligheten

Kjønnsroller eller religion: “Biologien styrer alt?”

Neuroanthropology: “Different cultures produce different brains”

Social Neuroscience – Psychologists neuroscientists and anthropologists together

(Lenker oppdatert 14.10.2021) "De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til", skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.

Er Eia blitt en…

Read more

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi?

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

—-

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.

Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling – en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?

I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?


Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner”. Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier, observasjon i prosjektet Construction Site

Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?

Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.

I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.

AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais – Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?

MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger
Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.

Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.

Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.

AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?

MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko
Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment

Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.

Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.

Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.

Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

MH: Ja, det hender. For eksempel er Musée du Quai Branly i Paris en fantastisk opplevelse.

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.

Flere linker:

Utstilling: Art as Ethnography? Multi-media explorations in post-socialist St. Petersburg

Dewi Faulkner: “Ethnography as Art: How the Tools of Anthropology Can Enrich the Creative Process” (Word-dokument!)

Hal Foster: “The Artist as Ethnographer”. In: The Traffic in Culture, eds. George Marcus& Fred Myers (pdf)

liste over antropologi og kunst fra pensum til kurset SOSANT4400
Anthropologists as Artists, Artists as Anthropologists, våren 2007
(Word-dokument)

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling?årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

----

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I…

Read more