Pass på! Antropologen ser deg. Hun gjennomskuer deg! “Et blikk på klærne, klokken eller leiligheten din, og sosialantropolog Charlotte Bik Bandlien kan si hvem du er", skriver Forbrukerådet i Forbrukerrapporten.

Hun er en av de mange antropologer som jobber med reklame og forbruk. “Antropologi er blitt den nye frelsen innen forbrukerforståelse", sier hun.

Forbruk er for henne mer enn bruk og kast, forklarer hun i intervjuet med Forbrukerrådet:

- Begrepet (…) gir hedonistiske assosiasjoner, og står i veien for faktumet at det langt fra dreier seg om bare å bruke og kaste. Forbruk kan vel så mye handle om et ønske om å utvise omtanke og omsorg, pleie av relasjoner og berike sinnet, blant annet gjennom personlige gavekjøp eller kulturopplevelser. Det ligger noe mer bak. Skal vi forstå folks forbruk av varer og tjenester, er det derfor viktig å ta kompleksiteten i fenomenet innover oss.

Og her kan antropologien bidra:

- Ved å sammenlikne menneskers forhold til og omgang med varer krysskulturelt, kan vi identifisere universelle eller allmenngyldige trekk på tvers av tilsynelatende usammenliknbare kontekster. Vil folk forstå merkevarers betydning, er det et dårlig sted å starte å anta at det er et nytt og vestlig fenomen at varer har symbolske aspekter, eller at mennesker omgir seg med statussymboler.

- Antropologiske metoder er videre velegnet til å fange opp hva folk faktisk gjør, ofte i motsetning til hva de sier at de gjør, og deltakende observasjon kan gi oss andre svar på folks motivasjoner enn for eksempel spørreundersøkelser.

Etter å ja jobbet i reklamebyrået Bates har hun startet opp for seg selv - ikke minst for å bidra til bedre markedsføring for økologiske og «etiske» forbruksvarer, leser vi.

>> les hele intervjuet i Forbrukerrapporten

Charlotte Bik Bandlien er blitt omtalt flere ganger tidligere, se bl.a. Hagemøbler og elitenes smak, Antropolog: Uten dress ingen makt og Charlotte Bik Bandlien og Jannicke Hjelmervik: Månedens antropologer juli og august

SE OGSÅ:

Flere saker om antropologi og forbruk

- Godt marked for antropologiske firmaer

Duftende telefoner og etno-raids: Bedriftsantropologer på frammarsj

Antropologistudenter på feltarbeid for å designe espressomaskiner og lekeplasser

Popular IT-anthropologists: Observe families until they go to bed

INTEL is hiring more than 100 anthropologists

Hun skrev sin masteroppgave om Kinas 200 millioner interne arbeidsmigranter. Da hun fortalte folk at hun skulle begynne å studere kinesisk i 1998, så de fleste ut som spørsmålstegn. Hva i all verden skulle hun bruke det til? Men hun har hele tiden kunne bruke Kina-kompetansen sin i arbeidslivet, forteller månedens antropolog Marte Kjær Galtung på nettsiden til Norsk antropologisk forening (NAF).

Hun har jobbet som praktikant og kulturattaché på ambassaden i Beijing. Etterpå fikk hun jobb i Øst-Asiaseksjonen i UD, der hun koordinerte regjeringens arbeid med ny Kina-strategi. Ifjor startet hun sitt eget firma, Access China. Nå skriver hun bok om det moderne Kina til Aschehougs kommende bokserie Bak nyhetene.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Marte Kjær Galtung har skrevet en tekst i Minerva Kina: endring og pragmatisme der hun viser at “regelen” om at det er en sammenheng mellom økonomisk vekst og demokratisering ser ikke ut til å gjelde i Kina.

Til Jyllands-Posten Viden sier hun at “bagsiden af det kinesiske vækstmirakel i det store hele ignoreret”.

Denmark ‘happiest place on earth’ skrev avisene for to år siden. Utgangstesen for et nytt forskningsprosjekt er at vikingerne har lagt grunnlaget for danskernes lykke - og tillit til hverandre, skriver Weekendavisen.

Undersøkelser om ulike nasjoners lykke må tas med en klype salt: Er dette seriøs forskning når en generaliserer på den måten? Kan lykke måles? Hvor mye kan en stole på svarene fra informantene?

Men Danmark følger gjerne opp. Hvorfor har folk i noen land mer tillit til hverandre enn i andre? Hva er det som gjør folk tillitsfulle og lykkelige? Dette er spennende spørsmål som Christian Bjørnskov fra Handelshøjskolen i Århus har forsket på i mange år. Nå skal han ifølge Weekendavisen inngå et forskningssamarbeid med politologer og antropologer.

Christian Bjørnskov forteller:

Danskerne er verdens mest lykkelige folkefærd. Det viser talrige undersøgelser, og det skyldes først og fremmest, at vi grundlæggende har tillid til hinanden. To tredjedele af danskerne mener, at man kan stole på andre mennesker. Det er mere end dobbelt så mange som i Frankrig.

Så forklarer han:

Der er et eller andet, som er svært at forklare – nogle dybe historiske rødder, som går tilbage til vikingerne. Et eller andet system, som bygger på det gamle vikingeordsprog om, at et ord er et ord. Uanset hvilke tal vi sætter ind i modellerne, og hvordan vi vender og drejer det, er befolkningerne i de gamle vikingelande mere tillidsfulde og lykkelige end folk i andre lande.

Artikkelen i Weekendavisen er interessant men den forteller også noe om (danske) forskere, deres selvbilde og syn på verden.

På kartet betyr jo rødere jo lykkeligere.

>> les hele saken i Weekendavisen

SE OGSÅ:

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

Veier til et lykkelig liv - ny bok av Thomas Hylland Eriksen

- Vikingene har mer felles med sjørøvere fra Sulawesi enn med dagens norskinger

Uansett hvor du er i verden vil du få mat, husrom, hjelp. Somaliske klaner er verdens beste sosialforsikringssystem, mener sosialantropolog Sara Johnsdotter. Sammen med sin medarbeider og tolk Aisha Omar forsker hun på familiebegrepet til somaliere i Sverige og London.

En klan kan være veldig stor, kan bestå av flere hundretusen mennesker, flere generasjoner bak i tid, spredt over flere land.

Johnsdotter sier til Göteborgs Fria Tidning:

- Jag vill kalla det för världens bästa socialförsäkringssystem. Det är ett skyddsnät som fångar upp dig, var du än är i världen. Var du än dyker upp har du släktingar och mat och husrum - och omvänt har du samma förpliktelser mot dem.

Og dette båndet overskrider klassegrenser:

- Intressant nog, och jag har letat, så saknas det helt och hållet ett klasstänkande bland somalier. Klassaspekten av samhället är helt underordnad släkten och klanen. Det är klart att det finns rika familjer och fattigare familjer, men resurserna rinner mellan dem hela tiden. Jag har fortfarande inte förstått hur det organiseras, trots att jag försökt reda ut begreppen i flera år.

Det er ikke lett å forske på klanssystemet. Ikke alle somaliere liker å snakke om det. Dels på grunn av klanenes rolle i krigen i Somalia, dels fordi de vet at mange folk i Vesten ser klansystemet som noe primitivt. Ikke minst derfor føres det kontinuerlig diskusjoner om klansystemets framtid. Mange somaliere i Sverige og London prøver å komme bort fra klantenkningen. Men samtidig vil alle bevare de gode sidene ved klansystemet - og der er sosialforsikringssystemet som tar hånd om deg hvorsomhelst på kloden.

>> les hele saken i Göteborgs Fria Tidning

Johnsdotter har også forsket mye på omskjæring

Det er ikke politisk korrekt å gå inn for kulturrelativisme. Begrepet er misforstått og trenger en oppreisning, mener antropolog Berit Thorbjørnsrud som nylig ble intervjuet i Klassekampen. Igår fikk hun støtte av Thomas Hylland Eriksen.

Thorbjørnsrud forklarer at kulturrelativisme i første omgang er en metode som skal sørge for fordomsfri forskning. En kan ikke fordømme mennesker og deres praksiser på forhånd:

- Når jeg skal gjøre feltarbeid hos andre mennesker, så er jeg helt avhengig av de forteller meg hvordan de ser på ting. Jeg må prøve å forstå deres situasjon ut fra den verden de lever i. Og for at de skal være åpne mot meg, må jeg ha deres tillit. Da nytter det ikke å troppe opp med ferdigtenkte konklusjoner og fordømmelse. Da kunne jeg like gjerne vært hjemme.

Men når funnene skal analyseres og konklusjoner trekkes, da har en ikke lenger så mye bruk for den relativistiske metoden, sier hun. For da må forskeren prøve å se sammenhenger som informantene kanskje ikke ser selv.

>> les hele saken i Klassekampen

Thomas Hylland Eriksen er enig. Han sier at det ikke bare er antropologer som tenker slik:

- Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer utvikla ein hermeneutisk metode som tok til orde for ei «einskapsmaksimering» med teksten. Det vil seia at jamvel om ein til dømes les «Mein Kampf», så bør ein så langt som råd lesa teksten på sine eigne premiss for å forstå han. Elles overfører ein berre sine eigne «fordommar» til teksten.

Sosiologen Max Weber var inne på det same i sine skrifter om verdifri forsking - som han meinte var umogleg. Det ein burde gjera, meinte han, var å freista skaffa seg eit bilete av eigne fordommar, slik at ein i alle fall hadde ein viss kontroll over den faktoren.

- Same kva for framande ein forskar på, så blir det uinteressant og verdilaus forsking om ein set karakterar på forskingsobjekta. Det gjeld anten det er folk i høglandet på Ny-Guinea, muslimar på Tøyen - eller for den del bergensarar, som nyleg avlidne Marianne Gullestad nytta det antropologiske blikket på.

>> les hele saken i Klassekampen

Jeg ville si at kulturrelativismen er en ganske radikal metode: Den krever at forskeren er fullstendig åpen under forskningsprosessen og at en stadig utfordrer det som en tar for gitt, f.eks at Norge er verdens beste land å bo i, at det er kjedelig på bygda, at barn må vokse opp med mor og far osv: Kanskje verden er helt annerledes enn vi tror? Kanskje, kanskje ikke. En må først finne det ut, så kan en kritisere.

Se også Thomas Hylland Eriksen: Ubehaget ved kulturen. Det er sannelig ikke lett å erklære seg som kulturrelativist for tiden og en tidligere sak om kulturrelativismen: Hva skal vi med kulturrelativismen?

Ofte bidrar mediene til fordommer. Men serien om reindriftssamefamilien i “Reinlykke” fjerner fordommer og demper trakassering av reindrifta. Dette mener i hvert fall antropolog Ivar Bjørklund.

NRK har fulgt reindriftssamen Johan Mathis M. Eira, Junnan, og hans storfamilie i ett år gjennom arbeid og privatliv. 700 000 har i gjennomsnitt fulgt TV-serien.

Bjørklund roser serien fordi den gir et mer komplekst bilde av reindrifta. Han mener reindrifta over mange år er blitt fremstilt som en miljøødelegger, som en næring som ikke burde vært der.

-Serien er med på å gjøre bildet litt mer kompleks. Folk skjønner nå at verden ikke er så enkel, sier han.

>> les hele saken i nrk.no

NRK har lagt ut masse informasjon inkl videoer om serien, se NRKs sider om “Reinlykke” (tung side! må ha bredbånd)

SE OGSÅ:

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Biologisk mangfold og nomadisk pastoralisme: 10-år universitetssamarbeid Tibet-Norge

- Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

“All svensk forskning måste ha absolut världsklass” - dette er vår tids mantra.. Lignende uttalelser hører vi fra byråkrater og politikere i alle land (inkl Norge) - uavhengig av politisk ståsted. Økonomenes tenkemåte, spesielt nyliberalismen dominerer i mange felt. I en kronikk i Göteborgs-Posten tar antropologen Brian Palmer opp høyredreiningen i det svenske samfunnet - også innen forskningspolitikken.

Et eksempel er Sveriges nye universitetskansler, Anders Flodström som uttalte at “all svensk forskning måste ha absolut världsklass”. Men hva er verdensklasse? Dette handler ofte om kvantitative kriterier (hvor ofte sitert, hvor mange eksterne midler og studenter) og lite om forskningens og utdanningens innhold. “Sådan produktifiering av forskning och undervisning utesluter all diskussion om målet med utbildning", skriver han og minner om Göteborgs universitets visjonsdokument fra 1997 som han har mer sans for:

“Akademisk utbildning och forskning är inte mål i sig utan medel för att förbättra oss alla som människor och för att göra världen bättre att leva i.”

Han siterer også den nye rektoren ved det konservative (!) Harvard universitetet Drew Gilpin Faust. Han sa at universitetets anstrengelser er betydningsfulle “därför att de definierar vad som under århundraden har gjort oss till människor, inte därför att de kan förbättra vår globala konkurrenskraft".

>> les hele saken i Göteborgs-Posten

Se også et relatert innlegg på infodesign.no om den synkende kvaliteten på våre universitetsdiskusjoner : Ideer om et universitet

SE OGSÅ:

- Det viktigste opptakskravet for landets ungdom bør være nysgjerrighet

Fagidioter på eliteuniversitetet - Akademikernes utspill møter motstand: For et eliteuniversitet som er forbeholdt “de beste"?

Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

“Effektivisering” og “kvalitetetsreformering": Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Allerede som 17-åring oversatte hun tekster av Thomas Hylland Eriksen fra norsk til tsjekkisk. Nå henger 22-årige Tereza Kuldova fra Universitetet i Oslo rundt med fattige jenter og rike forretningsfolk i Lucknow i India. Hun er nemlig på feltarbeid for å studere relasjonene mellom hinduer og muslimer. Men antropologistudenten er også kunstner. Snart skal hun vise fram sine bilder i byens beste galleri.

antropologi.info: Så du er allerede etablert og kjendis i Lucknow? Hvordan fikk du det til? Jeg snakket nylig med en kriminolog som kombinerer det å være forsker med det å være skuespiller. Høres ut som om du gjør det også?

Tereza Kuldova: Kjendis? Langt fra… Men det kommer, hehe, men etablert kan man si. Utstillingen er fra 5. - 11. mai, så da kommer alle journalister. Det blir litt spennende. Nå jobber jeg med nye malerier og begynner å lage plakater, invitasjonsbrev osv.

Hvordan fikk jeg det til? Vel, første dagen da jeg kom til Lucknow (i januar 2008) traff jeg Ram Advani. Alle akademikere som har vært i Lucknow vil vite hvem jeg snakker om… En gammel mann som eier en bokhandel som han etablerte etter partition, da han var nødt til å forlate Pakistan og bosette seg i India.

Han har en utrolig oversikt over bøker. Hans bokhandel er et sted hvor alle akademikere og forskere kommer for å få råd over en kopp te, hvor de snakker og diskuterer i timevis om alt fra sin forskning til sitt privatliv.

Takket være ham hadde jeg det ganske travelt allerede under den første uken av feltarbeidet mitt… Det hadde jeg aldri drømt om. Jeg har fått innpass i et stort nettverk av akademikere, kunstnere og mennesker som jobber i chikan-industrien: businessfolk, mennesker som driver NGOer og en del politikere. Mye handler om networking… Og om hvor flink man er i å spille innen forskjellige miljøer.

På dette området har jeg lært utrolig mye her. Normalt er man ikke vant til interaksjon med et så stort spektrum av folk.

Til daglig må jeg for eksempel skifte mellom tradisjonelle indiske klær i en landsby hvor jeg snakker hindi med fattige muslimske jenter som lager chikan-broderi og som tjener rundt 600 Rs / måned, og et kulturarrangement i kveld, hvor jeg treffer mennesker som tjener flere millioner Rs i året (og som i sin business er avhengig av jentene som jeg besøkte tidligere på dagen).

Man må ha en sans for hvordan en bør oppføre seg i visse situasjoner. Noen ganger er man mer kunstner enn forsker, andre ganger heller en naiv student som trenger hjelp eller en vakker vestlig kvinne i hi-fashion-kjole som bare er litt nysgjerrig, eller en annen gang en fattig student som forstår fattige folks lidelser. It’s just Goffman!

Og angående byens beste galleri… Jeg tror at mine malerier er fine nok, so I just simply deserve that anyway (ler).

Du har oversatt en bok av Thomas Hylland Eriksen til tsjekkisk? Hvor gammel var du da? Høres ut som en kjempeoppgave? Hvordan gikk du fram?

- Boken er et utvalg av Hylland Eriksens tekster, ”The best of Eriksen” som vi kaller den. På norsk heter den “Kulturforskjeller i praksis: perspektiver på det flerkulturelle Norge”. Hvor gammel var jeg? Vel, jeg begynte å studere norsk på et kveldskurs i Praha da jeg var 15. To år senere oversatte jeg “Kulturterrorismen”, men bare for meg selv. Jeg elsket pamfletten. Det var på den tiden jeg møtte Thomas Hylland Eriksen for første gang.

Jeg husker hvordan jeg satt med han i favorittkafeen min i Praha sentrum og lyttet til hans interessante historier om norske antropologer, Norge, Mauritius og om oppdragelsen av barna hans. Han snakket så fort og på den tiden var det veldig krevende å følge med, han var jo den første nordmannen jeg snakket med i mitt liv. Men han imponerte meg veldig, uforglemmelig….

Etter gymnaset begynte jeg å studere sosialantropologi ved University of West Bohemia og traff en ung lærer der, Marek Jakoubek, som brukte Hylland Eriksens “Ethnicity and Nationalism” i introduksjonskurset. Jeg viste ham oversettelsen min, og han ble imponert. Han fikk ideen om at vi kunne lage en samling av Eriksens tekster. Jeg ville oversette ti tekster fra norsk og han tre fra engelsk. Det tok cirka ett år før boken (med mitt maleri på omslaget) ble ferdig. Men den ble først publisert i februar 2007, da jeg allerede var i Oslo.

I begynnelsen gikk det veldig langsomt, jeg kunne bruke hele dagen på å oversette fire sider, men etter hvert kom de rette ordene raskere og raskere. Nå har jeg jobbet med oversettelser for en ethnicity-reader på tsjekkisk (fra engelsk) - grunnleggende tekster som Barths Introduction, tekster fra Jenkins, Eriksen, etc. - og gjennomsnittlig klarer jeg 15 sider om dagen.

Det viktigste er å være veldig flink i sitt eget språk. Man må være kreativ når man oversetter. Av og til må man omskrive setninger, eller slette setninger av forfatterens tekst og finne på små setninger å fylle teksten med. En oversettelse er et resultat av oversetterens interne diskusjon med forfatteren. Man må finne en passende stil for en konkret forfatter. Det er for eksempel en stor forskjell mellom måten jeg har oversatt tekster fra Hylland Eriksen og Fredrik Barth på.

Og en viktig ting å huske - som Bankim Chandra Chatterjee har sagt for lenge siden: “You can translate a word by a word, but behind the word there is an idea, the thing which the word denotes, and this idea you cannot translate, if it does not exist in the language of people you are translating” (Chatterjee 1986: 61).

Kan du fortelle litt mer om hindu-muslim relasjoner i Lucknow? Virker som en fredelig oase i et ellers konfliktfylt landskap? Jeg leser i Wikipedia “Lucknow has always been a multicultural city”

- Wikipedia har rett. Byens historie er en viktig faktor for de fredelige relasjonene. Problemer oppstår av og til mellom shia- og sunnimuslimer (de har lange historiske røtter), men ikke mellom hinduer og muslimer. Jeg kan ikke gå inn i historien her og nå, alle kan jo gå og sjekke selv, men skal bare nevne et interessant og kanskje antropologisk viktigere aspekt: Og dette er gjensidig økonomisk avhengighet.

Cirka 40-50% av byens befolkning er til en viss grad avhengig av chikan-industrien. Chikan er tradisjonelt broderi som er laget av muslimske kvinner, og i de siste årene også av noen få hindu-kvinner i landsbyer rundt Lucknow (den ble popularisert i Bollywood og størst innkjøpskaft ligger i Mumbai (Bombay) og Delhi, i selve Lucknow er chikan ikke så populær). Hinduer er tradisjonelt traders-cum-entrepreneurs (igjen i de siste årene er det flere og flere muslimer i denne posisjonen).

På grunn av denne økonomiske avhengigheten ville potensielle konflikter være ødeleggende for en stor del av befolkningen. Økonomisk samhandling gjør også at mennesker vet mer om hverandre, og identitetspolitisk propaganda har få sjanser for å lykkes.

En annen faktor er det sekulære verdensbildet av shiitske Nawaber. De har for eksempel bygget de vakre imambaraene rundt hele byen, som ble til steder av tilbedelse for alle mennesker - uansett religion.

Det finnes også mange likheter mellom religiøse festivaler av (ikke bare) shiamuslimer og hinduer i byen: Man finner lett hinduer i Moharram-prosesjoner eller i fire-walking-ritualer.

Så alle disse faktorene spiller sammen og skaper et spesifikt urbant landskap med spesifikke relasjoner… Bare 60 km herfra er Kanpur, hvor muslim-hindu relasjoner er veldig forskjellige (cf. Frøystad 2005).

Men man må ikke være altfor euforisk. En kan få en følelse av at toleransen er en veldig pragmatisk og instrumentell ting. Mine data bekrefter det: Det som skjer bak alle smilene er vidunderlig. Som Nehru sier: “The real thing to my mind is the economic factor. If we lay stress on this and divert public attention to it we shall find automatically that religious differences recede into the background and a common bound unites different groups. The economic bond is stronger than the national one.” (Nehru 1972-82, 5:203).

De fleste har et personlig forhold til feltarbeidstemaet. Hvordan er det med deg? Hva fikk deg til å dra dit?

- Det ser ut som om jeg er ikke en av de fleste da… Det som fikk meg til å dra hit var selve problemstillingen. Dessuten ble det ikke skrevet mye om det. Jeg tror at man må ha litt avstand og den får man ikke (eller jeg ville ikke fått den) hvis man studerer noe som er altfor nær ens hjerte. Man har tendensen til å overse visse aspekter, bruke alt for mye følelser i sin forståelse av situasjoner.

Vært morsomt så langt eller også hatt obligatorisk feltarbeidsdepresjon?

Ikke noen depresjoner så langt! Har ikke hatt tid til det ennå, men varmen kommer, alt blir langsommere, så kanskje i mai (ler).

Hva syns du om (felt-) blogging? Du har mer sans for å legge ut youtube-videoer enn å skrive om opplevelsene dine? Leser du andre antropologi-blogger?

- Blogging kan være veldig nyttig. Men for meg og mitt feltarbeid fungerer det ikke helt. Menneskene jeg jobber med snakker engelsk og alle ville gjenkjenne hvem jeg snakker om. Informasjon sprer seg fort her. Jeg kan ikke risikere å skape trøbbel i feltet ved å skrive noe som kanskje heller burde være en hemmelighet. Det er en ting. Jeg kunne skrive morsomme historier om rickshaw-førere som vil gifte seg med meg, og gutter som følger meg på gata hver dag og ber meg om å være deres venn… Men det er ikke mitt emne og jeg har egentlig ikke tid til å skrive om det heller.

Jeg foretrekker å presentere et ferdig produkt til leserne. På bloggen min kan man derfor finne artikler som er ferdige og ikke mye mer… Og ja, videoer fra moharram. Jeg føler meg litt ukomfortabel med den unfinished nature av bloggtekster, selv om egentlig alle tekster forblir for evig unfinished.

Andres blogger kikker jeg av og til på. Jeg følger jo med bloggere av mine informanter. Så lenge man kan analysere dem og de er relevante for oppgaven min, så er jeg fornøyd (ler).

Andre ting du gjerne vil si til oss foran skjermen?

Greetings from Lucknow!

MER INFO:

Tereza Kuldovas blogg

Tereza Kuldovas bilder på flickr

Tereza Kuldovas AnthroArt Gallery

På bloggen sin har hun bl.a. lagt ut følgende artikler:

Caste as Reflected in the Indian Politics after Independence

Anthropology in the Era of Postnationalism? Critical Comments on Arjun Appadurai

Power, Resistance and their Religious Manifestations: The Cases of the Colonial and Postcolonial Period

A Glimpse on the Hindu Nationalist Ideology & Religiopolitics

Noter
Chatterjee, Partha. 1986. Nationalist Thought and the Colonial World. Delhi: Oxford University Press.
Frøystad, Kathinka. 2005. Blended Boundaries: Caste, Class, and Shifting Faces of ”Hinduness” in a North Indian City. Oxford University Press.
Nehru, Jawaharlal. 1972-82. Selected Works of Jawaharlal Nehru. New Delhi: Orient Longman.

Nordmenn føler seg gjerne åpne og tolerante. Men mens transvestitter blir pepet ut i Norge, er de stjerner i Tyrkia, skriver antropolog Anne Ellingsen i Bergens Tidende.

I motsetning til Norge der eksperimentering med kjønnsidentitet er noe nytt for folk flest, er transvestisme i Tyrkia del av en lang tradisjon fra sultanenes tid, påpeker hun. Kjønnsskifteoperasjoner på menn er mer vanlige og hyppige i Tyrkia enn i mange andre land.

Ellingsen møtte de første tyrkiske transvestitter mens hun studerte Arabesk - den mest populære musikkstilen i Tyrkia. Tyrkiske transvestittene er nemlig vanligvis utøvere av Arabesk. Hun var overrasket: “Å koble de uvanlig feminine mannsstemmene man hørte overalt med bilder av glamorøse kvinner, falt meg ikke inn", skriver hun.

>> les hele saken i Bergens Tidende

SE OGSÅ:

Kjønn som kontinuum: Hovedoppgave om transkjønn og andre kjønn

Antropolog: - Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene - Hvert år fødes det fem til ti barn med ubestemt kjønn i Sverige.

- Lettere å være homofil i muslimske samfunn enn i Europa

(Lenker oppdatert 6.2.2021) Joiking er ikke lenger forbudt. Men det fins fortsatt fordommer mot joiking. Fordommene er et resultat av den norske koloniseringen av samene. Antropologene Britt Kramvik og Rosella Ragazzi har laget en fin film om gruppa Adjagas ("Firekeepers") som avkoloniserer Sapmi ved hjelp av joiken.

Avkolonisering betyr her å bli kvitt disse negative holdningene overfor det samiske og å få tilbake verdigheten etter å blitt undertrykt og sett ned på i lang tid. Og i denne avkoloniseringsprosessen spiller musikk en stor rolle, fortalte antropologene - og dette gjelder mange (tidligere) marginaliserte grupper.

Noen bruker hiphop, andre dub eller joik - eller gjerne også en blanding av forskjellige tradisjoner. Musikken kan brukes for å knytte sammen fortid og nåtid samt utfordre antatte skiller mellom “oss” og “dem".

Kanskje er det innenfor det kunstneriske feltet at avkolonialiseringen globalt er mest eksplisitt, sa Britt Kramvik på mandagsseminaret i forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

>> les oppsummeringen av seminaret

SE OGSÅ:

Hva feirer vi? I 1905 lærte barn at tatere, negere og samer var lavtstående

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave)

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Stor interesse for “världens första doktor i jojkberättelser”

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen