Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.
Det er i et område som har vært forbudt for utenlandske forskere inntil nylig, og tyrkiske forskere har fått munnkurv. Men folk har et stort behov for å fortelle hva som har skjedd. Bare det å skrive om det er viktig, sier hun. Og noe av det viktigste er å dekonstruere kategoriene ofre og overgripere, å få fram de mange stemmene som ikke blir hørt. Nerina Weiss etterlyser dessuten mer diskusjon om forskningsetikk i konfliktsituasjoner.
Antropolog Kristina Johansen samler også historier om en voldelig konflikt. Hun har forsket og jobbet mye i Colombia. Høsten 2004 leverte hun ved Universitetet i Bergen hovedoppgaven ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom“. I det siste har hun igjen reist rundt omkring i landet og lagt ut mange reportasjer på bloggen sin – på både spansk og norsk.
Også hun skriver om glemte historier og uhørte stemmer. “Hvordan kan jeg si til Blanca at hennes historie – drapet på datteren, flukten fra hjembyen og mangelen på rettsforfølgelse av de ansvarlige – ikke har noen nyhetsverdi i Norge?”, spør hun i teksten Drap uten nyhetsverdi.
I San Onofre: Motstandskamp og glemt historie forteller hun blant annet om Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer. Det er “en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt”: Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter.
“Jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle”, innrømmer hun i et tidligere innlegg kalt “Minnenes veier”:
Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land.
(…)
Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket. Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.
SE OGSÅ
Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”
– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner: Intervju med Ingvild Solvang
“Voices”: Anthropologist publishes Palestinian women’s histories
Antropologer forklarer volden i Jamaica
Hva sier forskere om Gaza-krigen?
Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten
Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere
Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?