Takket være vinterens lockdown i Tyskland (der jeg har bodd siden 2017) har jeg begynt igjen å blogge om antropologi i mediene. Det var mye interessant jeg fant bare ved å sjekke Google Nyhetssøk – men bare på engelsk, det ble åtte nye saker de siste to ukene, se her på www.antropologi.info/blog/anthropology.
Spennende treff i nyhetssøket både på nordiske språk og på tysk ledet meg nesten utelukkende til login-bokser. Bortkastet tid, med andre ord! Trenden jeg skrev om for to år siden har forsterket seg: De allerfleste nordiske nyhetsnettsteder har forsvunnet fra det åpnet nettet, se I 2019 er blogging ikke like lett som i 2004.
Det blir altså ikke mye aktivitet på nor(di)sk, men mer på engelsk. Det blir ikke helt slutt på nordisk, håper jeg. For det finnes jo fortsatt (noen få) nye vitenskaplige publikasjoner på nordisk, og de fleste av dem er jo open access. Regelen min har (hittil) alltid vært at tekster på norsk får omtale på norsk. Vi får se hvordan det går framover, jeg holder på å teste mulighetene og håper at jeg slipper å begynne igjen med min underbetalte frilansvirksomhet som tysklærer…
Takket være vinterens lockdown i Tyskland (der jeg har bodd siden 2017) har jeg begynt igjen å blogge om antropologi i mediene. Det var mye interessant jeg fant bare ved å sjekke Google Nyhetssøk - men bare på engelsk, det…
For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten i The Guardian ble faktisk dagens mestleste, som du kan lese om i min engelske oppsummering
Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber “trolig” var “den viktigste antropologen i vår generasjon”, en antropolog gjorde det som mange kvier seg for – å “kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist”.
Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, “viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen.”
Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av “The Arab Spring” der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka “Debt – The first 5000 years” – en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka “Bullshit Jobs. A Theory” der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.
Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber “undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra.” Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber “en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer”. Han skiller bullshitjobber – eller “tullejobber” på norsk – eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.
I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.
Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.
For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten…
Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket i regionen i lang tid – i Mali siden 2008 og i Burkina Faso i nesten 30 år.
Hva har skjedd i Mali? Etter flere måneder med protester mot regjeringen ble presidenten Ibrahim Boubacar Keita avsatt i forrige uke og militæret tok over. Mens folk flest jublet, førte kuppet til internasjonal fordømmelse fra blant annet FN, Den afrikanske union (AU), USA, den tidligere kolonimakta Frankrike – og Norge.
Til Klassekampen sier antropologen:
– I Mali generelt anser man ikke dette som et statskupp. Militæret grep inn når situasjonen i landet ikke lenger var tålelig. Jeg vil si at militæret handlet på bakgrunn av flere måneder med protester.
Han anser situasjonen som et steg i riktig retning, men man bør likevel være på vakt.
– Det finnes muligheter, og jeg ser ganske positivt på denne situasjonen. Men det er viktig å si at dette også er en farlig situasjon. Det finnes grunner til ikke å gi militæret mer makt, og det burde avholdes valg raskt. Det sivile samfunnet må følge nøye med på hva som skjer framover.
Malian protesters continue mass rally demanding president quits
Så hvorfor denne internasjonale fordømmelsen? Som i flere andre land i Afrika og Midtøsten har Vesten støttet tvilsomme herskere ut fra egeninteresse – i “stabilietens navn” og for å forhinde at folk drar til Europa. I et intervju med Radio France International sier Hagberg at det internasjonale samfunnet har investert “alt” i den gamle presidenten Keita. “Men hvem har betalt prisen?”, spør han. “Det er folket i Mali. Og denne prisen er menneskene ikke lenger villige til å betale.”
I en lengre tekst i GlobalbarMagazine forklarer han bakgrunnen av krisen i Mali. Voldelige rebellgrupper, islamister er en viktig del av problemet, men krisens kjerne er presidentens og regimets vanstyre. Hagberg forklarer også hvorfor han er optimistisk:
Det finns en del tecken som tyder på att det är en fredlig revolution och att den här gången så kommer saker och ting verkligen förändras till det bättre. För det första var övertagandet väl planerat och genomfördes av unga högra officerare som tycks ha färre band till politiker, partier och fraktioner i Bamako. För det andra är det militära övertagande en konsekvens av mer än två månader av folklig mobilisering av M5-RFP [opposisjonen]. Detta har också uttryckts av militärerna i CNSP [som skal opprette et overgangsstyre], samtidigt som det inte förefaller ha varit kontakter innan det militära övertagandet. För det tredje är säkerhetsläget så akut att malierna inser att detta är en chans att avsluta jobbet från revolutionen 1991 då diktatorn Moussa Traoré störtades.
Isteden for å fordømme Mali bør man støtte landet:
Den övergripande frågan som inte bara gäller Mali handlar om hur det internationella samfundet bör agera om vanstyre, misskötsel och straffrihet karakteriserar regimer som visserligen är demokratiskt valda, men som tappat all legitimitet hos medborgarna. Det är ingen överdrift att påstå att de senaste månadernas politiska utveckling i Mali sätter fingret på viktiga frågor för såväl politiska aktörer som biståndsaktörer, både i Afrika och på andra håll i världen. I Mali har säkerhetsproblemen alltför länge behandlats som militära, logistiska och tekniska snarare än sociala och politiska.
Istället för att fördöma och sanktionera Mali på ett sätt som i första hand drabbar vanliga människor skulle det vara väsentligt klokare att stötta landet att ta sig ur den akuta krisen och därmed bidra till att skapa förutsättningar för ”ett nytt Mali”.
Hagberg er relativt ofte i media og anser det som viktig å stille opp og bidra med antropologisk kunnskap, skriver han på hjemmesiden sin ved Universitetet i Uppsala. Han er også redaktør ved kritisk etnografi – Swedish Journal of Anthropology som ikke bare er open access, men også “aims to foster responsible scholarship with global scope, local relevance and public engagement”. I den første utgaven (2018) skriver han og Jörgen Hellman:
The journal will support the “engaged” and “public” aspects of the discipline to increase the anthropological presence in the current public debates. Such engagements favour collaborative, joint-authorships, e.g. between junior and senior scholars, between scholars from the global North and South, scholars and activists, scholars and professionals. (…) The instant online publication of the journal without any restrictions whatsoever is a concrete way to make ethnographic voices heard well beyond the discipline.
Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket…
Religion kan hjelpe psykisk syke mennesker til å bli frisk igjen. Derfor kan det være en fordel å bruke tro og religiøsitet i større grad i den psykiatriske behandlingen, mener antropolog Ricko Damberg Nissen.
Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens rolle i psykiatrien.
Han fant ut at religion spiller bare en liten rolle for psykiaterne han snakket med, leser vi på videnskab.dk. Danmark er jo offisielt et sekulært samfunn og de færreste psykiaterne er selv religiøse. Det er heller ikke overraskende at psykiatere kan være fullstendig uinteressert i religion.
Denne holdningen til religion er ifølge antropologen uheldig. Også i offisielt sækulære samfunn er religion viktig for mange mennesker. Samtidig finnes det en del forskning på at troen kan hjelpe til å håndtere sykdom, understreker han:
Det er så nemt at tænke, det er da bare noget pjat med det der religion. At det må man lige lægge på hylden, mens man er indlagt, men for nogle er religion det grundlæggende omdrejningspunkt i hele livet. Selv om man får en psykisk sygdom, er man jo stadig muslim eller kristen eller Jehovas Vidne, også mens man er indlagt. Og der vil ens tro stadig være vigtig for en. I Danmark er religion ekstremt privat, men der er meget forskning, der viser, at positive religiøse tilgange hjælper på recovery.
Religion kan hjelpe psykisk syke mennesker til å bli frisk igjen. Derfor kan det være en fordel å bruke tro og religiøsitet i større grad i den psykiatriske behandlingen, mener antropolog Ricko Damberg Nissen.
Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens…
Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?
Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i “gated communities”. De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.
Oda.Eiken.Maraire skriver:
Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(…)
Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.
Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?
Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.
Segregering i Kairo. Reklame for en gated community for de rike
Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.
De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.
Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com
Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller…
Time om Sør-Afrika. Kilde: 
Segregering i Kairo. Reklame for en gated community for de rike