For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten i The Guardian ble faktisk dagens mestleste, som du kan lese om i min engelske oppsummering
Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber “trolig” var “den viktigste antropologen i vår generasjon”, en antropolog gjorde det som mange kvier seg for – å “kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist”.
Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, “viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen.”
Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av “The Arab Spring” der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka “Debt – The first 5000 years” – en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka “Bullshit Jobs. A Theory” der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.
Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber “undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra.” Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber “en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer”. Han skiller bullshitjobber – eller “tullejobber” på norsk – eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.
I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.
Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.
For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten…
Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket i regionen i lang tid – i Mali siden 2008 og i Burkina Faso i nesten 30 år.
Hva har skjedd i Mali? Etter flere måneder med protester mot regjeringen ble presidenten Ibrahim Boubacar Keita avsatt i forrige uke og militæret tok over. Mens folk flest jublet, førte kuppet til internasjonal fordømmelse fra blant annet FN, Den afrikanske union (AU), USA, den tidligere kolonimakta Frankrike – og Norge.
Til Klassekampen sier antropologen:
– I Mali generelt anser man ikke dette som et statskupp. Militæret grep inn når situasjonen i landet ikke lenger var tålelig. Jeg vil si at militæret handlet på bakgrunn av flere måneder med protester.
Han anser situasjonen som et steg i riktig retning, men man bør likevel være på vakt.
– Det finnes muligheter, og jeg ser ganske positivt på denne situasjonen. Men det er viktig å si at dette også er en farlig situasjon. Det finnes grunner til ikke å gi militæret mer makt, og det burde avholdes valg raskt. Det sivile samfunnet må følge nøye med på hva som skjer framover.
Malian protesters continue mass rally demanding president quits
Så hvorfor denne internasjonale fordømmelsen? Som i flere andre land i Afrika og Midtøsten har Vesten støttet tvilsomme herskere ut fra egeninteresse – i “stabilietens navn” og for å forhinde at folk drar til Europa. I et intervju med Radio France International sier Hagberg at det internasjonale samfunnet har investert “alt” i den gamle presidenten Keita. “Men hvem har betalt prisen?”, spør han. “Det er folket i Mali. Og denne prisen er menneskene ikke lenger villige til å betale.”
I en lengre tekst i GlobalbarMagazine forklarer han bakgrunnen av krisen i Mali. Voldelige rebellgrupper, islamister er en viktig del av problemet, men krisens kjerne er presidentens og regimets vanstyre. Hagberg forklarer også hvorfor han er optimistisk:
Det finns en del tecken som tyder på att det är en fredlig revolution och att den här gången så kommer saker och ting verkligen förändras till det bättre. För det första var övertagandet väl planerat och genomfördes av unga högra officerare som tycks ha färre band till politiker, partier och fraktioner i Bamako. För det andra är det militära övertagande en konsekvens av mer än två månader av folklig mobilisering av M5-RFP [opposisjonen]. Detta har också uttryckts av militärerna i CNSP [som skal opprette et overgangsstyre], samtidigt som det inte förefaller ha varit kontakter innan det militära övertagandet. För det tredje är säkerhetsläget så akut att malierna inser att detta är en chans att avsluta jobbet från revolutionen 1991 då diktatorn Moussa Traoré störtades.
Isteden for å fordømme Mali bør man støtte landet:
Den övergripande frågan som inte bara gäller Mali handlar om hur det internationella samfundet bör agera om vanstyre, misskötsel och straffrihet karakteriserar regimer som visserligen är demokratiskt valda, men som tappat all legitimitet hos medborgarna. Det är ingen överdrift att påstå att de senaste månadernas politiska utveckling i Mali sätter fingret på viktiga frågor för såväl politiska aktörer som biståndsaktörer, både i Afrika och på andra håll i världen. I Mali har säkerhetsproblemen alltför länge behandlats som militära, logistiska och tekniska snarare än sociala och politiska.
Istället för att fördöma och sanktionera Mali på ett sätt som i första hand drabbar vanliga människor skulle det vara väsentligt klokare att stötta landet att ta sig ur den akuta krisen och därmed bidra till att skapa förutsättningar för ”ett nytt Mali”.
Hagberg er relativt ofte i media og anser det som viktig å stille opp og bidra med antropologisk kunnskap, skriver han på hjemmesiden sin ved Universitetet i Uppsala. Han er også redaktør ved kritisk etnografi – Swedish Journal of Anthropology som ikke bare er open access, men også “aims to foster responsible scholarship with global scope, local relevance and public engagement”. I den første utgaven (2018) skriver han og Jörgen Hellman:
The journal will support the “engaged” and “public” aspects of the discipline to increase the anthropological presence in the current public debates. Such engagements favour collaborative, joint-authorships, e.g. between junior and senior scholars, between scholars from the global North and South, scholars and activists, scholars and professionals. (…) The instant online publication of the journal without any restrictions whatsoever is a concrete way to make ethnographic voices heard well beyond the discipline.
Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket…
“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).
Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun “uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran” som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.
Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i – eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.
De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.
De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.
Bahar, en annen informant, sier:
Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.
Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,
En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr
Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.
(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.
Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.
“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.
Mannen som holder plakatet er muslim.
Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.
De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).
Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.
Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.
De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.
I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.
– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.
Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr
Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.
– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.
En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:
– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.
Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.
VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:
– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.
SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.
Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.
“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr
En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.
I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.
“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.
Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.
For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.
Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:
– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.
– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.
Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.
Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror”. Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:
– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.
I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.
Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org
Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
