(notat i arbeid)
Et nytt spøkelse er på ferde – forskningsnasjonalisme. Tidligere ble vi oppfordret til å dra utenlands for å utvide horisonten vår, nå blir dette kalt hjerneflukt. Fordi Norge trenger de beste hodene! Neoliberalismen har de siste årene erobret akademia: “Norge må hevde seg internasjonalt” er noe som ropes fra alle kanter, “en må satse på elitene”, altså må de beste få mer og Universitetene sender ut skrytende pressemeldinger som UiB-forskning på Europa-toppen , statsråder sier norsk forskning skal trone på verdenstoppen og avisene er glade hver gang de kan juble “Norsk forskning klatrer mot verdenstoppen”.
Og i nyeste utgaven av Universitas går også Thomas Hylland Eriksen inn for mer internasjonal konkurranse og elitetenkning:
En bør legge bedre til rette for de faglige områdene hvor UiO utmerker seg internasjonalt, fordi det gir UiO større faglig selvtillitt. Mange flinke studenter forsvinner til utlandet, akkurat som de beste fotballspillerne. For å tiltrekke flere studenter må UiO vise større faglig arroganse. Vi mangler troen på at vi kan hevde oss internasjonalt.
Jeg lurer: Er ikke forskningens oppgave å skaffe til veie kunnskap? Gjøres det ikke best i fellesskapet? Hvorfor skal det plutselig være relevant om UiO faller 37 plasser i en ny og tvilsom verdensrangering? Er vi ikke uansett alle globalt orientert? Forskning lever av utveksling av tanker og hvor denne kunnskapen produseres er egentlig helt irrelevant.
PS: Det er morsomt å søke på Deutschland, Forschung, Weltspitze eller etter Schweiz, Forschung, Weltspitze. Forskere i alle land er på verdenstoppen!