Antropologistudent Ingunn Stana er litt irritert over medstudentene sine som ser ut til å tolerere alt i kultures navn. Hvor går grensene for kulturrelativisme? Hun skriver:
Mantraet “det er ingenting som er verre eller betre, det er berre annleis”, vert ganske platt når ein kjem inn på diskusjonar om til dømes omskjering av småjenter. Eg har høyrt antropologistudentar som meiner at “kastesystemet i India ikkje er diskriminerande fordi dei er vane med at alle har sin plass, og difor ikkje tenkjer på det”. Sidan det er ein slik fasinerande kultur for oss antropologar, skal me berre “observere og forstå”? Er det forbode for antropologar å meine at noko faktisk er så gale at det bør endrast på?
SE OGSÅ:
Hva skal vi med kulturrelativismen?
Ragnar Kristoffersen : Antropologi og menneskesyn