Selv om det fins nok kvalifiserte arbeidere med minoritetsbakgrunn, foretrekker bedriftsledere å hente arbeidere fra Polen og Latvia. Østeuropeerne får jobben selv om de ikke snakker norsk. Hva er dette som gjør dem mer attraktivt, lurer antropolog Long Litt Woon i en kronikk i Aftenposten på:
Det er en tankevekker at det pr. i dag er ca. 15 000 registrerte arbeidsledige innvandrere. I tillegg har Statistisk sentralbyrå regnet ut at det er en undersysselsetting i gruppen på ca. 30 000 årsverk, minst. Potensialet for sysselsetting av bosatte innvandrere er med andre ord stort. Man trenger ikke doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå at det ekskluderende arbeidsliv er kostbart – ikke bare for innvandrerne selv, men for samfunnet.
Manglende norskkunnskaper er tydeligvis ikke en hindring for ansettelse av østeuropeere. Hvilke egenskaper gjør dem likevel attraktive for norske arbeidsgivere? Sagt på en annen måte, hvilke egenskaper hos arbeidsledige innvandrere gjør at disse er tilsvarende lite attraktive? Er det fordi de mangler kompetanse innen bygg og anlegg eller fordi de er blitt så integrert at de ikke vil plukke jordbær? Eller er det fordi de vil ha norske lønninger?