search expand

Espen Marius Foss: Antropologien i utviklingspolitikkens tjeneste

Espen Marius Foss er månedens antropolog i Norsk antropologisk foreningens populære serie. Foss har nylig fått seg jobb i Fredskorpset. Hans jobb er å sy sammen kurs­oppleggog være til stede under kursene som sosial og faglig støttespiller. Over fem år har Fredskorpset utvekslet 1500 deltagere gjennom 400 partnere fra over 60 land. Organisasjonen har 25 ansatte, derav fem antropologer!

Han skriver bl.a.:

Det gamle Fredskorpset ble lagt ned fordi enveisoverføringen av personell og kunnskap fra Norge til Sør som kjent ikke fungerte særlig godt. Her ble norske ”eksperter”, med en snittalder på 45, sendt til utviklingsland for en lengre periode. For fem år siden gjenoppstod Fredskorpset i en ny modell basert på gjensidighet. Med andre ord, en desentralisert læringsmodell som skal fostre ny kunnskap og endring for utvikling både i Nord og Sør. I dette arbeidet tror jeg antropologien kan brukes som en katalysator ved aktivt å imøtekomme ideer og perspektiver som umiddelbart ikke er matnyttige eller politisk korrekte, men som på sikt kan fostre ny og nødvendig kunnskap for utvikling.

>> les hele saken

SE OGSÅ:

Independent – film av Espen Marius Foss (“about two young Norwegian men with physical handicaps who seek the good life in a technological world”)

Espen Marius Foss: Det offentlige Norge på Internett. Organisering av arbeid med elektronisk informasjon

Espen Marius Foss er månedens antropolog i Norsk antropologisk foreningens populære serie. Foss har nylig fått seg jobb i Fredskorpset. Hans jobb er å sy sammen kurs­oppleggog være til stede under kursene som sosial og faglig støttespiller. Over fem…

Read more

Forskningsnasjonalisme: Er hjerneflukt et problem?

(notat i arbeid)

Et nytt spøkelse er på ferde – forskningsnasjonalisme. Tidligere ble vi oppfordret til å dra utenlands for å utvide horisonten vår, nå blir dette kalt hjerneflukt. Fordi Norge trenger de beste hodene! Neoliberalismen har de siste årene erobret akademia: “Norge må hevde seg internasjonalt” er noe som ropes fra alle kanter, “en må satse på elitene”, altså må de beste få mer og Universitetene sender ut skrytende pressemeldinger som UiB-forskning på Europa-toppen , statsråder sier norsk forskning skal trone på verdenstoppen og avisene er glade hver gang de kan juble “Norsk forskning klatrer mot verdenstoppen”.

Og i nyeste utgaven av Universitas går også Thomas Hylland Eriksen inn for mer internasjonal konkurranse og elitetenkning:

En bør legge bedre til rette for de faglige områdene hvor UiO utmerker seg internasjonalt, fordi det gir UiO større faglig selvtillitt. Mange flinke studenter forsvinner til utlandet, akkurat som de beste fotballspillerne. For å tiltrekke flere studenter må UiO vise større faglig arroganse. Vi mangler troen på at vi kan hevde oss internasjonalt.

Jeg lurer: Er ikke forskningens oppgave å skaffe til veie kunnskap? Gjøres det ikke best i fellesskapet? Hvorfor skal det plutselig være relevant om UiO faller 37 plasser i en ny og tvilsom verdensrangering? Er vi ikke uansett alle globalt orientert? Forskning lever av utveksling av tanker og hvor denne kunnskapen produseres er egentlig helt irrelevant.

PS: Det er morsomt å søke på Deutschland, Forschung, Weltspitze eller etter Schweiz, Forschung, Weltspitze. Forskere i alle land er på verdenstoppen!

(notat i arbeid)

Et nytt spøkelse er på ferde - forskningsnasjonalisme. Tidligere ble vi oppfordret til å dra utenlands for å utvide horisonten vår, nå blir dette kalt hjerneflukt. Fordi Norge trenger de beste hodene! Neoliberalismen har de siste årene erobret…

Read more

What happened to “Anthropology Matters”?

The website of one of the best online anthropology journals Anthropology Matters has been down for about a week now (“404 Page Not Found”). Let’s hope that this isn’t the end for this journal!

UPDATE (30.11.05): Now, the site is up again!

The website of one of the best online anthropology journals Anthropology Matters has been down for about a week now ("404 Page Not Found"). Let's hope that this isn't the end for this journal!

UPDATE (30.11.05): Now, the site…

Read more

Ethnologe Thomas Hauschild: Böser Blick nicht nur im Mittelmeer

Den bösen Blick gibt es ueberall:

Sogar in der heutigen, völlig durchbebilderten Welt fühlen sich Großstadtmenschen durch Blicke oft belästigt, visuell bedrängt. Bedrohlich ist, dass jemand etwas an einem sieht, was er nicht sehen soll. Das unangenehme Gefühl führt dann zu Kopfschmerzen, Verspannungen. Menschen, die durch einen bösen Blick verletzt wurden, werden in fast allen Kulturen auf die gleiche Weise geheilt.

Das sagt Ethnologe Thomas Hauschild im Blatt Die Presse anlaessichlich des Symposiums “Kulturen des Blicks”.

Eine andere Gemeinsamkeit in Kulturen des Blickes: Das Vermeiden von Blickkontakt (z.B. durch Verschleierung) – gerade Frauen gegenueber, spielt sowohl im Islam wie im Christentum eine Rolle:

“Es gibt Nonnen, etwa die Theresianerinnen, denen man nicht ins Gesicht schauen darf. Will man mit ihnen sprechen, geht das nur durch eine Trennwand.” Vergessen werde oft, dass es in Europa bis in die 1950er Jahre üblich war, dass Frauen ihre Haare verschleierten, Kopftücher trugen. “Wer das nicht tat, wurde als Prostituierte angesehen.”

>> mehr in der Presse

SIEHE AUCH

Der böse Blick auf der Bruggeralm (sagen.at)

Der böse Blick – Märchen aus Polen (sagen.at)

Den bösen Blick gibt es ueberall:

Sogar in der heutigen, völlig durchbebilderten Welt fühlen sich Großstadtmenschen durch Blicke oft belästigt, visuell bedrängt. Bedrohlich ist, dass jemand etwas an einem sieht, was er nicht sehen soll. Das unangenehme Gefühl führt dann…

Read more

Ny bok: “Kolonialismens svarta bok”

1000 sider tung er den, Kolonialismens svarta bok: Flere historikere og antropologer viser her kapitalismens mørke sider ifølge Dagens Bok:

Det handlar inte alls om fria individer som gör upp affärer på en fri marknad, utan om förtryck och slaveri som utgör grunden för mången rikedom. Kolonialismen är helt klart ett otäckt kapitel i västvärldens historia som väl förtjänar mer uppmärksamhet än den brukar få i Sverige.

Anmelderen Klas Rönnbäck er liker spesielt at boka også omtaler den mindre kjente ikke-vesteuropeisk kolonialisme (russisk, arabisk, japansk).

Ellers lider denne boka av “reader-syndromet” – mange artikler fra flere forfatter som mangler sammenheng:

Men en facktext blir inte nödvändigtvis bättre av att samla ihop och förmedla en oändlig mängd fakta. Det jag saknar är i hög grad överblicken, analyserna – det samlade greppet som ökar min förståelse som läsare.

>> les hele anmeldelsen på Dagensbok.com

1000 sider tung er den, Kolonialismens svarta bok: Flere historikere og antropologer viser her kapitalismens mørke sider ifølge Dagens Bok:

Det handlar inte alls om fria individer som gör upp affärer på en fri marknad, utan om förtryck och slaveri som…

Read more