Elsker å snakke om seg selv: Selvbevisste antropologer på konferanse

Norske antropologer er selvbevisste - i hvertfall de som tok ordet på NAFs første antropologkonferanse som rettet seg mot antropologene utenfor akademia.

Ingen snakker om krise som i Tyskland og Østerrike der flere antropologiske institutter er truet av nedleggelse. Der er i manges øyne antropologi et "orkidee-fag" som leverer spennende men stort sett ubrukelig kunnskap. Norske antropologer vet hva de kan. De er aktive deltakere i media og i arbeidslivet: Like selvbevisst som samene krever og inntar antropologene sin plass i samfunnet. Begge grupper er i en identitetsbyggingsfase der de definerer seg i kontrast til "relevante andre" og fremhver sin egenart (det som er nordmenn for samer er sosiologer for antropologer). De elsker å snakke om seg selv, spesielt om hvordan en kan være deltaker i forbrukersamfunnet og likevel være trofast mot sine tradisjoner og verdier.

- De fleste antropologer jobber i stillinger som ikke er skapt for antropologer, likevel er identiteten som antropolog hovedidentiteten for de fleste, observerte Tord Larsen på et annet seminar.

Jo Helle-Valle gikk til og med inn for branding - merkevarebygging. Antropologer har ingen egen nisje i arbeidsmarkedet. Derfor er det viktig å hegne om fagets egenart, sa han:

- Antropologi er en merkevare. Gjenreis feltarbeidet som vårt konkurransefortrinn! Antropologer er flinkere enn andre fag til å bruke kvalitative metoder til gode analyser.

Flere og flere antropologer jobber innen produktutvikling, med reklame og design. Splittelsen mellom produksjon og forbruk som kjennetegner vårt samfunn, kan antropologer utnytte på godt og vondt, fortalte Marianne Lien i sitt innlegg. Kunnskap om kunden er blitt et knapt gode og flere og flere arbeidsgiverne har skjønt at antropologer "kan dette med kunden".

I debatten kom det også fram at antropologens rolle ikke bare består av å levere kunnskap. Når f.eks Telenor kjøper opp flere selskaper i utlandet og det ikke er anledning til å gå på feltarbeid for å kartlegge f.eks forholdene i Pakistan, kan antropologen drive med organisasjonsutvikling: En typisk antropologisk måte å jobbe på ville vætre å gå inn for å ansette pakistanske innvandrere som kjenner de lokale forholdene.

Konferansens innlegg hadde som mål å oppdatere deltakerne med informasjon om pågående forskning og tematisere antropologiens relevans i arbeidslivet. Tord Larsen fortalte om hvor nyttig Max Weber er for forståelsen av det vi leser i avisa hver dag. Runar Døving oppfordret deltakerne å vie mer oppmerksomhet til betydningen av slektskap og til å gjøre notater på jobb. Til tross for at slektskap er et av fagets sentrale områder, har faget ikke klart å produsere en eneste bok om slektskap i Norge, hevdet han.

- Betydningen av slektskap blir underkommunisert i Norge. Det til tross for at slektskap har stor betydning for det økonomiske og sosiale livet, f.eks for hvordan vi får jobb eller for hvordan vi konsumerer.

At antropologi har en høyere status i Norge enn i andre land, skyldes først og fremst antropologer som Arne Martin Klausen, Thomas Hylland Eriksen og Unni Wikan som har fått faget ut i media. Det var noe som ble sagt flere ganger. Likevel var det forbausende at formidling ikke ble tatt opp som eget tema. Merkelig nok møtte jeg ingen antropolog som jobbet som journalist, heller. Her er det kanskje en sammenheng?

Konferansen var litt eksklusiv: nesten 2000 kr i konferanseavgift, bare 60 plasser. Prisen var nok grei når en tenkte på hva vi fikk for pengene (inkl gourmet-mat og drikke). Likevel spørs det om så mye luksus var nødvendig når prisen kan ekskludere folk fra å delta.

En mer detaljert oppsummering vil senere bli publisert på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening.

SE OGSÅ:
Antropologkonferansen er igang
antropologi.info spesial om antropologer utenfor akademia