Antropologer har samlet livshistorier i mange år. Men disse intervjuene har sjelden kommet inn i offentlige arkiver. Intervjumateriale brukes til korte sitater i forskninglitteratur, men opptak og transkripsjoner blir igjen i forskernes skuff. Burde en ikke bevare slik dokumentasjon for fremtiden? Kunne ikke slike intervjuer og livshistorier berike utstillinger og “få gjenstander til å snakke”? Dette mener ihvertfall antropolog Daniel Winfree Papuga. Han er nettopp tilbake fra Hellas der han deltok på konferansen “Can Oral History Make Objects Speak?”.
I et intervju med antropologi.info forteller Papuga om flere nyskapende museumsprosjekter og de etiske dilemmaene som bruken av livshistorier medfører for antropologer.