En kan ikke klandre norske antropologer for å ikke ta stilling til aktuelle problemer. I en kronikk i Aftenposten oppfordrer stipendiat Anne Magnussøn til å begynne en offentlig debatt om den framtidige forvaltningen av fiskeressursene. Anledningen er den nye akvakulturloven som ifølge Magnussøn “innebærer en privatisering av havet”:
Når en rettighet til et areal kan selges, kjøpes og pantsettes, er det ikke da logisk å forstå denne rettigheten som privatisert? Hvis en derimot ser havet som noe den norske befolkning eier i fellesskap, er det da rettferdig at en enkeltperson eller ett selskap skal kunne utnytte disse arealene i ubegrenset fremtid, mens andre stenges ute fra å utnytte de samme ressursene? Så vidt jeg vet er det ingen andre land som deler ut oppdrettskonsesjoner i som i prinsippet er evigvarende.
Magnussøn forsker på forståelser av “naturlighet” og en fiskens kulturelle verdi blant forbrukere, fiskere og oppdrettere.