Klarer kunsten seg uten forskningen?

Hva er et godt kulturbyråkrati? Hva er en treffsikker kunstpolitikk? Hvordan løse kjønnsskjevhetene i kunstlivet og hva er statens rolle i kulturpolitikken? Klarer kunsten seg uten forskningen? Nei, mener antropolog Ellen Aslaksen. Kunstfeltet trenger en like langsiktig forskningssatsning som oljesektoren, skriver hun i en kronikk i Dagbladet.

Kulturfeltet ligger sørgelig bak andre sektorer, skriver hun og fravær av relevant kompetanse et akutt problem for kulturforskningen:

Både utdanningspolitikken, helsepolitikken, samferdselspolitikken og alle de andre politikkområdene har solide kunnskapsmiljøer å både spille – og støtte seg på. Det finnes en rekke sektororienterte forskningsinstitusjoner med navn som NIFU-STEP, Nasjonal kunnskapssenter for helsetjenesten og Transportøkonomisk institutt. De har som sine viktigste oppgaver å drive og fremme forskning til bruk på sine samfunnsområder.

Selv er jeg mest fascinert av hvordan de gjør det i oljesektoren. Det er i olja vi finner de riktig store pengene. Det er selvsagt en forskjell. Men med de store pengene kommer også de tydelige visjonene. Og det er de vi trenger for kulturfeltforskningen.

(…)

Vi trenger forskere med innsikt i både samtidas kulturfelt og i akademisk kunnskapsproduksjon. Vi trenger forskning som byr på refleksjon over virkemiddelbruk og kunstlivets vilkår. Og vi trenger ikke minst en bedre dialog mellom forskere og kunnskapsbrukere. Tiden er inne for å satse høyt og langsiktig på fremragende kulturfeltforskning.

>> les kronikken i Dagbladet

Ellen Aslaksen jobber som forsker i Kulturrådet. Jeg intervjuet henne for en stund siden, se - Bruk Kulturrådet! “Altfor få vet om det vi driver med", sier Ellen Aslaksen og anmeldelsen av Aslaksens bok Ung og lovende Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?