search expand

Townshipfotball, antropologi og flørting med andre nasjoner

– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.

Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i townshipet i Soweto ikke langt fra Soccer City, der Nederland og Spania skal spille i VM finalen på søndag.

Antropologen fant ut at kolonihistorie og apartheid har skapt en særegen form for fotball som har lite til felles med VM-fotballen.

Fotball slik vi er vant til her i Norge og i VM er først og fremst et lagspill. Slik er det ikke i townshipet. Fotball handler der ofte om på å hevde sin egenhet over det kollektive. Fotballen er der et viktig arena for et individuelt utrykk. Sowetanere har nemlig få andre slike arenaer.

Han utfordrer dermed forestillingen om fotballens universalitet.

“Illusjonen om fotballens universalitet er høyst levende. Det jeg har forsøkt å vise gjennom avhandlingen er mye av det motsatte”, skriver han i oppgaven

Det er ikke slik at et globalt fenomen bare er en større utgave av det samme fenomenet på lokalt nivå. Selv om man forstår hva fotball er, så har man ikke automatisk forstått hva fotball er i Soweto.

>>les intervju med Jo Grønlund og last ned oppgaven

Han er ikke den eneste antropologen som er fascinert av fotball og fotball-VM. For få dager siden kunne vi lese en kronikk i Aftenposten av Hans K. Hognestad. Her skriver han om transnasjonale lojaliteter blant fotballsupportere. “Klubbsupportere lar seg i mindre grad styre av nasjonale gener og følger gjerne opptil flere landslag, oftest med spillere fra de klubbene man er supporter av.” Spesielt nå, når Norge ikke er med, er Fotball-VM i Sør-Afrika en anledning til å flørte uhemmet med andre landslag.

Fotballens kosmopolitisme er noe han skrev mer om i en tidligere kronikk. Jeg kom tilbake fra diverse public viewing arrangementer med lignende opplevelser. Men kosmopolitisme og VM ser ut til å være et underbelyst tema – se saken Football World Cup = an arena of everyday cosmopolitanism?

Sindre Bangstad brukte anledningen til å skrive om hvor lite representativ Nelson Mandela er for dagens Sør-Afrika, og på RORG sine side har vi en kritisk gjennomgang av medienes bilder av Sør-Afrika.

Ellers har antropolog Halvdan Haugsbakken skrevet mye om fotball, og Eduardo Archetti om “Latinos med baller”

SE OGSÅ:

På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)

Idrotten bäst på integration – etnografisk studie

Skriver hovedoppgave om italienske fotballsupportere

Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet

World Cup Witchcraft: European Teams Turn to Magic for Aid

– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.

Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i…

Read more

Etnografi om jegersamfunn får skryteomtale i danske aviser

Det skjer ikke ofte at en etnografi om et ukjent folkeslag i Afrika blir omtalt i mainstreamaviser. “Dansker bag fortryllende historie om nomadefolk“, skryter Politiken. Antropologisk bog om Haddad-folkets sidste leveår er smuk, velformidlet og original, skriver historiker og globetrotter Hjalte Tin i anmeldelsen. “Haddad-folket står frisk og nærværende for læseren, godt hjulpet af stemningsfulde fotos.”

Boka det dreier seg om heter Elusive Hunters. The Haddad of Kanem and the Bahr el Ghazal og er skrevet av antropolog Ida Nicolaisen. Den er del av “dansk antropologis mest prestigiøse bogprojekt”, de 18 store bind i The Carlsberg Foundation’s Nomad Research Project.

Boka er basert på antropologens første møte med Haddad-samfunnet for rundt 40 år siden. Ingen andre skal senere ha skrevet om Haddad-folket. “’Elusive Hunters’ vil derfor forblive det eneste værk baseret på et antropologisk studie af et levende jægersamfund i hele Nord- og Vestafrika” ifølge anmelderen. En finner ikke mye på nettet bortsatt fra en utstillingsomtale og et kort innlegg i Wikipedia

Anmelderen skriverat boka er også interessant for ikke-spesialister fordi antropologen setter Haddad-samfunnets liv i en større kontekst:

Hendes dokumentation af, at Haddad-jægere levede sammen i en slavelignende relation med både kvægfolk og agerbrugere, vil berige og provokere antropologiske grundantagelser om historisk udvikling og klassifikation af etniske grupper.

Hendes påvisning af, at Haddad-folkets smede kendte jernet meget tidligt, vil yderligere udfordre den almindeligt antagne sammenhæng mellem jernet, agerbruget og statsdannelser i Vestafrika.

I Tsjad “findes de ikke mere” og den største betydning boka kan få, er å bli brukt av Haddad-samfunnet “til at dokumentere deres unikke sociale og kulturelle bedrifter og deres bidrag til menneskehedens historie”. Anmelderen oppfordrer derfor Århus Universitetsforlaget å legge boka gratis ut på nett.

>> les hele anmeldelsen i Politiken

Nå ser jeg at boka også ble omtalt i Weekendavisen av Anne Knudsen (antropolog). Hun er også begeistret. Boka er “rasende interessant”:

Det handler ikke bare om et enestående jægerfolk og deres kultur, men også om den righoldige og oprivende historie i et område, vi kender meget lidt til. Desuden har skildringen af feltarbejdet i 1963 en helt henrivende atmosfære.

Oppdatering 24.5.10: Weekendavisen har fjernet anmeldelsen fra nettet

Det skjer ikke ofte at en etnografi om et ukjent folkeslag i Afrika blir omtalt i mainstreamaviser. "Dansker bag fortryllende historie om nomadefolk", skryter Politiken. Antropologisk bog om Haddad-folkets sidste leveår er smuk, velformidlet og original, skriver historiker…

Read more

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Aftenpostens quiz om moralpolitiet

“Majoritetsbefolkningen kan ikke lukke øynene for problemene i en misforstått toleranse for en «annerledes kultur»” preker Aftenpostens lederskribent etter flere oppslag om “moralkontroll i Oslos innvandrergater”.

Muslimer, spesielt kvinner, er blitt trakassert av tvilsomme skikkelser fordi de ikke har kledt seg “sømmelig” eller har spist samosa i Ramadan.

Aftenposten ser “moralpolitiet” som uttrykk for en “fremmed kultur”. Men er det riktig? Er sosial kontroll et innvandrerproblem?

Jeg fisker fram et oppslag fra høsten 2008. Den fikk nok ikke like mye omtale. “Bygdejenter føler seg overvåket” roper Trønderavisas forside den 24.10.2008. “Syv av ti jenter mellom 17 og 19 år assosierer bygdesamfunn med overvåkning og sosial kontroll”, står det der.

Litt lenger nede får vi vite at nettverket av gamle damer som overvåker jentene “vil nok imponere et hvilket som helst Al-Qaida-medlem”.

Saken er basert på artikkelen Idyllisk eller kjedeleg? Slik ungdom ser bygda av de to sosiologene Marit S. Haugen og Mariann Villa. Teksten ble publisert i boka “Den nye bygda”. Jeg har nettopp oppdaget at det finnes en tekst av de to sosiologene om dette på nett: Gossip and rumour – the dark side of the rural safe and good? Young people’s gendered narratives of rural life”

Der leser vi bl.a om en jente som sa:

“Where I live now, girls cannot wear a mini-skirt without getting a reputation as “cheap” and a “tart”. I think this is nonsense”.

Det er ikke gøy å bli offer av overvåking og moralpoliti. Men det er feil å koble sosial kontroll og trakassering til “fremmede kulturer” eller “muslimer”. Sosialt kontroll forekommer i hvert samfunn.

Hadia Tajik minnet om likhetene mellom moralpolitiet på Grønland med det berømte bygdedyret (et begrep skapt av forfatteren Tor Jonsson). Bygdedyret er allergisk mot annerledeshet. Bygdedyret krever konformitet. Bygdedyret trives i små eller lukkede miljøer. Hadia Tajik vet hva hun snakker om. Hun vokste opp på “lille Bjørheimsbygd som ligger utenfor Tau, som ligger utenfor Jørpeland, som ligger utenfor Stavanger”.

Flere andre har minnet om disse likhetene. Men de dominerer ikke debatten. Martine Aurdal forteller om bygdedyret i kristne miljøer på Sørlandet. Hun skriver at hennes “skeive venninne fra ei lita bygd i bibelbeltet vil aldri flytte «hjem» med regnbuefamilien sin” av frykt for reaksjonene. Selv får Aurdal ofte håndskrevne brev etter å ha deltatt i tv-debatter om kjønn og seksualitet eller innvandring og integrering:

Håndskriften er gjerne snirklete løkkeskrift, men stilen fra ei tid lenge før den normerte skjønnskriften jeg selv lærte på skolen. Innholdet er religiøst og aggressivt, avsenderen ber meg typisk «brenne i helvetet» og lese min bibel. Jeg kan tenke meg at de likner eposten Tajik forteller at hun fikk etter at hun hadde vært på tv i lang kjole. Avsenderen ba henne dekke seg til og snakke mer om Gud.

Det virker som om Nationens konstituerte politiske redaktør Kato Nykvist ikke kjenner bygda godt nok når han kritiserer denne sammenligningen fordi han mener at Bygdedyret i motsetning til Grønlands moralpoliti mangler den religiøse dimensjonen. Her kan det også være verdt å diskutere om det er de ikke-religiøse gutta som er verst slik Olav Elgvin fra Muslimprosjektet fant ut.

Vi kunne holde på lenge med lignende eksempler fra byda. For eksempel om flykten fra bygdedyret som Jakob Arvola skriver om. Mange unge mennesker som skiller seg ut, er nødt til å flytte fra bygda:

Siste mote blant politikere og idealister er å lage workshops i distriktene der de forsøker å gi ungdom dårlig samvittighet for å flytte fra bygdene. Det har oppstått et ganske ekkelt press: “Du kommer tilbake når du har tatt utdannelse, ikke sant?”
Men finnes det en fraflytting som er helt legitim og nødvendig? Når du eksempelvis gang på gang blir fortalt at du skal være som alle andre, at kunst og kultur bortsett fra bygderevy er bytull, og at lesbiske ikke hører hjemme her?

Sosial kontroll på bygda ser ut til å være et alvorlig problem. Men likevel er det feil å henge ut bygda. Moralpolitiet er nemlig overalt.

“Mykje av det som blir tillagt “bygdedyret”, er utbreidd i heile samfunnet. Vondsinna mobbing, som er eit hovudtema hos Tor Jonsson, er eit minst like stort problem i små og store byar som i fjellbygder og fiskevær”, skriver Ottar Brox i en omtale av Tor Jonsson: Blant bygdedyr og vestkantkrokodiller.


Moralpolitiet finner vi blant annet hos hvite feminister som kritiserer muslimske jenters klesstil. Ilham Hassan skriver om bikinimoralister som opphøyer seg til moralpoliti og forsøker å påtvinge andre sine verdier og sin moral. Hun skriver om “enda et frigjøringsforsøk” på vei hjem fra universitetet- denne gangen av en eldre etnisk norsk dame. Hun holdt en “moralsk preken” for henne på T-banen:

Hun holdt en leksjon om de grunnleggende friheter og rettigheter som vi nyter godt av i et demokratisk samfunn. Før hun gikk av, snudde hun seg mot meg for en siste formaning: «Ta av deg hijaben og brenn den hvis du vil».

Ilham Hassan kommenterer:

Vår frihet til å kle oss som vi vil, bør ikke innskrenkes av noen kontrollsyke skjeggete menn. Ei heller bør muslimske jenter oppleve å bli mobbet for å ha valgt å kle seg i samsvar med den muslimske kleskodeksen. Vi er frie individer, og verken moralister i kjortel eller i miniskjørt bør presse oss til henholdsvis å kle på eller å kle av oss.

Likevel er all denne sosiale kontrollen “berre småtteri, i høve til sosial kontroll i form av ideologisk hegemoni”, påpekte Alf Skjeseth i Klassekampen nylig (ikke på nett). Dette ser vi etter hans mening utfolde seg i stor stil i debatten om sjukefraværet. Han nevner blant annet Siv Jensen som nådde “toppen, eller botnen, av sosial kontroll” når hun oppfordret til tysting arbeidskamerater imellom: “Alle kjenner nokon som heller tek tre friske dagar under dyna enn å gå på jobben, så vi må passe betre på kvarandre.”

Det har vært flere slike saker i media i det siste der blant annet NHO opptrådte som moralpoliti, se “NHO mener arbeidsmoral kan påvirke sykefraværet”, eller – Sykefravær skyldes dårligere moral der Professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ivar Sønbø Kristiansen, påstår at “Hovedårsak til sykefraværet kan være at vi har mindre pliktfølelse enn før.”

Moralpolitiet viser seg også i form av diverse overvåkingskameraer, bla. på skolen (se Flere og flere elever overvåkes), i kampanjer mot fildeling og selvfølgelig i form av datalagringssystemet (se “Vår tapte frihet”).

Selvfølgelig er det viktig å debattere trakasseringen på Grønland. Problemet med Aftenpostens oppslag og den påfølgende debatten var at man har gjort saken til et problem som er knyttet til innvandring og “fremmede kulturer” der hvite nordmenn framstår som de moralsk overlegne.

Andreas Halse som sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet illustrerer problemet når han skriver bekymret i sitt innlegg “En kamp for verdier”:

Hvordan kan majoritetssamfunnet drive verdikamp overfor minoriteter? Oppslagene om moralpolitiet på Grønland bør vekke debatten om hvordan venstresida skal forholde seg til kulturelle verdier som er forkastelige.

Debatten viser kanskje også at det er en mangel på debatt om og forskning på majoritetskulturen. Og et tegn på tette skott mellom for eksempel bygde- og innvandringsforskningen. Blant annet.

OPPDATERING (22.1.10) Veldig godt innlegg av Ambreen Parvez i Aftenposten: Hun kritiserer den moralske kontrollen hun opplever – den kommer fra hele samfunnet og fra institusjoner fordi hun bærer hijab:

Muslimske kvinner som bærer hijab blir utskjelt, fysisk angrepet i Stavanger og Trondheim – men dette kan vel ikke anses for å være moralkontroll? Det er kanskje en «uskyldig», men «sann reaksjon» fra arbeidsgiveren og provoserte «kvinnefrigjørere»?
(…)
Aftenposten burde viet også dette ukevis med spalteplass og analysert holdningene som fører til denne sosiale kontrollen. Det angår hele samfunnet og er institusjonalisert.

Kriminolog og skuespiller Lavleen Kaur minnet på NRK (info via facebook) om storsamfunnets moralpoliti:

Jeg blir trakassert på Grønland hvis jeg har på meg singlet eller shorts (…) jeg opplever også at jeg går ikke i Bogstadveien når jeg har på meg indiske klær – jeg får stygge blikk og folk er lite hyggelig.

En av de få “etniske nordmenn” som utfordret etnosentrismen i denne debatten er Erling Lae som i Morgenbladet skriver “Norske prester slipper å stå kollektivt ansvarlig for enkeltkristnes dumskap. Ikke så for imamene.” Nils Christie derimot er litt mer etno-(eller ego-)sentristrisk når han snakker om “våre verdier”, men minner oss på at moralpolitiet har sine gode sider:

Vi trenger det som samfunn. Som mennesker må vi utøve sosial kontroll over hverandre, ikke bare overlate det til myndighetene. Jeg har ingen sans for dem som mener at man skal la hverandre være i fred i et sivilt samfunn. Vi skal stoppe det når noen drikker seg fra sans og samling på gaten. Og det er da ikke lov til å blotte seg? For en time siden skjente jeg på noen barn som gikk på rødt lys. Jeg kan tillate meg å bli en sint, gammel mann nå.

OPPDATERINGER (16.2.10): I innlegget Journalisters islamofobi, publisert i VG, skriver Iffit Qureshi:

Det er ikke en fornuftig og balansert diskusjon som florerer mellom ekspertene og politikerne men tvertimot følelser og sinne. Vi kan takke blant annet journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgaard for denne utviklingen. Deres ensidige dekning av denne saken har ført til polarisering i samfunnet og muslimhets som mange synlige minoriteter har opplevd siden artikklen sto på trykk. Stokke og Lundgaard med sin lange arbeidserfaring som journalister var meget selektive i sin beskrivelse av Oslos mest kosmopolitske bydel. Artikkelen deres er preget av deres egen fordommer.

Shazia Sarwar fra nettstedet x-plosiv.no er ikke enig. I kommentaren Journalister og minoritetene skriver hun at hun føler seg “kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard”. Hun påpeker at det er kun i negative saker om minoriteter at medier anklages for ensidig journalistikk. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, er det “ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet”:

Og så husket jeg en hovedoppgave jeg skrev om tidligere engang. Det finnes faktisk forskning på sosial kontroll på Grønland! I teksten Når multikulturalismen gjør syk skriver jeg om masteroppgaven i sosialantropologi Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo av Farida Ahmadi:

Oppgaven er ikke hyggelig lesning. Vi leser om “globalisering av smerte”, selvmord blant minoritetskvinner og sterk sosial kontroll. Vi får vite om kvinnenes frykt for å ikke virke religiøst nok, om kvinner som passer på at de alltid går med pakistanske klær, og om enslige kvinner som skriver et ekstra navn på dørskiltet slik at det ikke synes at de bor alene og blir oppfattet som “unormale”.

Men som også andre forskere påpeker, er det feil å forklare slike forhold utelukkende med islam eller “patriarkalske kulturer”. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene for minoritetenes situasjon. Arezo sier til antropologen: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Men som samfunnsvitere vet: Når grupper opplever at deres identitet og moralske orden blir truet (for eksempel på grunn av diskriminering), forsterkes grensene. Den sterke kontrollen, skriver Ahmadi, må forstås i denne sammenhengen.

Aftenpostens quiz om moralpolitiet

"Majoritetsbefolkningen kan ikke lukke øynene for problemene i en misforstått toleranse for en «annerledes kultur»" preker Aftenpostens lederskribent etter flere oppslag om "moralkontroll i Oslos innvandrergater".

Muslimer, spesielt kvinner, er blitt trakassert av tvilsomme skikkelser fordi de ikke har kledt…

Read more

Leiesoldater som helter? Antropologer analyserer Kongo-dekningen

Nylig intervjuet jeg medieviteren og journalisten Marianne Mikkelsen. Hun skrev en masteroppgave om “flerkulturelle journalister”. Mange av dem har opplevd at deres “habilitet” i minoritetssaker blir trukket i tvil. De ble mistenkt for å være partisk når de skriver om “sine egne”. Bortsett fra at mistanken sannsynligvis har lite for seg kunne man jo si det samme om “etnisk norske” journalister? At de er like inhabile når det gjelder “norsk kultur”? “Det ser ut som om habilitetsreglene tolkes ulikt for majoritet og minoritet”, sa Mikkelsen.

Et godt eksempel på nordmennenes partiskhet er jo utenriksjournalistikken – og Kongosaken om de norske leiesoldatene French og Moland kanskje et av de beste eksemplene. De drapsdømte leiesoldatene som beundrer kolonialismen er blitt gjort til helter av et samlet pressekorps – bare fordi de er norske.

Nå har to antropologer analysert mediedekningen, melder HiO-nytt: Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen. Resultatet vil bli publisert i Anthropology Today i februar.

Bangstad trekker blant annet en linje fra French og Moland til Norges deltakelse i kolonial utbytting i Kongo. I sin beundring for kolonialismen i Afrika er French og Moland “mer typisk norske enn mange av oss liker å tro”, mener han. Antropologen syns også det erinteressant at norske medier har hatt et overveldende fokus på livshistoriene til French og Moland. Til sammenligning har pressen ikke på langt nær vært så opptatte av borgerkrigen og den humanitære krisen i Kongo.

>> les hele saken på forskning.no/ HiO-nytt

Det har vært en del kritiske kommentarer om dekningen av Kongo-saken. Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X, har skrevet flere gode innlegg, blant annet Journalister i Mørkets hjerte og Jungelfeber . Og Dag Herbjörnsrud skrev i Ny Tid Usivilisert fra Kongo . Kathrine Geard oppsummerer debatten på journalisten.no Dateline Kisangani

Forresten en av de siste saken om French og Moland er også typisk. NRK melder – Bør ha nordmenn rundt seg : Sjømannsprest mener det ikke er heldig for Moland og French å være alene i fengselet. Jeg ser også at NRK meldte om at de Delte ut julegaver i fengselet, mens VG skrev Dette ønsker Moland og French seg til jul

SE OGSÅ:

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Primitive indianere eller primitive journalister?

Nylig intervjuet jeg medieviteren og journalisten Marianne Mikkelsen. Hun skrev en masteroppgave om "flerkulturelle journalister". Mange av dem har opplevd at deres “habilitet” i minoritetssaker blir trukket i tvil. De ble mistenkt for å være partisk når de skriver…

Read more

– Antropologer forstår ikke hekseri

Antropolog Rachel Issa Djesa vokste opp i et samfunn hvor folk tror på hekseri. Måten hekseri blir presentert på innen antropologien provoserer henne.

I en interessant kommentar i Bistandsaktuelt skriver hun at lite har endret seg i fremstillingen av hekseri siden begynnelsen av forrige århundre. Troen på magi og hekser er fortsatt et symptom på primitivitet.

Den form for informasjon som produseres i Europa om hekserifenomenet i Afrika sier ifølge henne lite om hva hekseri er, men skaper og forsterker følelser av underlegenhet hos dem som beskrives og overlegenhet hos dem som beskriver.

Hekserifenomenet blir ofte forklart som noe som folk har funnet på for å kunne forklare ulykker og uhell:

Det ble et slags bevis for at alle «primitive» mennesker i hovedsak er barnslige – nærmest mentalt forvirret. Oppsummert var forestillingen at lokal praksis og tro fra disse «primitive» samfunnene er gjennomsyret av hekseri som igjen viser at de er underlegne, usiviliserte og, «primitive».

Dette stemte ikke med hennes erfaring av hekseri. Hun foretrekker begrepet kunnskap fremfor hekseri. Begrepet kunnskap er mer dekkende, mener hun, dessuten ikke nedsettende for folkelig praksis. Kunnskap refererer til hva folk bruker for å tolke verden og hva som er grunnlaget for deres handlinger: følelser og tanker, kroppsliggjorte ferdigheter samt klassifiseringer og andre verbale modeller. For hekseri dreier seg om personlige egenskaper eller evner som noen mennesker har og andre ikke har. Man kan bruke det negativt eller positivt: For å nedkalle sykdom eller for å gjøre syke friske for eksempel.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

Hennes møte med antropologien skapte mye frustrasjon, skriver hun i teksten “Mitt møte med Norge”:

Jeg opplevde noen av de antropologiske tekstene jeg leste som ydmykende. Jeg ble sjokkert over hvordan ”de andre”, det vil si ”ikke-europeere”, ble fremstilt. Det var en framstilling som ikke fremmer forståelse, men som tvert imot skapte misforståelser og fordommer.

Rachel Issa Djesa flyttet i 1991 fra Kamerun til Tromsø. Her har hun tatt sin mastergrad i sosialantropologi, med feltarbeid om tradisjonell kunnskap («hekseri») i Kamerun. Nå er hun informasjonsleder i Idegruppen Nord-Sør

Allerede kort tid etter at hun kom til Norge, faktisk mens hun feiret jul med en norsk familie, fikk hun en uhyggelig opplevelse i forbindelse med det norske Afrikabildet. Det skjedde mens hun feiret jul med en norsk familie:

Vi var samlet hos en annen familie og hadde nettopp spist middag. Alle hadde fått sine julegaver. Stemningen var roligere enn før gaveutdelingen. En av gavene til husfar var boka ”Hvem – Hva – Hvor”, en bok som lister opp årets viktigste begivenheter rundt omkring i verden. Mens vi satt og bladde i denne boka, kom vi til en side hvor det var tegninger av et hjul og ei vogn. Alt var skrevet på norsk. Jeg kunne ikke lese det.

Etter at husfar leste noe på denne sida, sa han: ”Afrika er det eneste kontinentet som ikke har funnet opp hjulet; dette forklarer hvorfor det ikke er utviklet”. Til dette svarte jeg: ”Det er mulig at Afrikas seine utvikling skyldes det du sier, men kanskje denne situasjon også kan forklares ved Afrikas nære fortid, med slaveri, kolonialisme og neo-kolonialisme.”

Jeg trodde dette var en grei ting å si, ut fra situasjonen, sammenhengen og stemningen. Men dette utsagnet kunne ha kostet meg ”hodet”. Ikke bare ødela det stemningen denne kvelden, men dagen etter, tidlig på morgenen, fikk jeg beskjed fra husfaren om at min uttalelse var rasistisk og at de ikke vil ha noe å gjøre med rasister. Jeg måtte enten trekke tilbake mine ord og be om unnskyldning, eller jeg måtte pakke sakene mine og reise tilbake til Kamerun. Selv om jeg ikke skjønte hvorfor mitt utsagn skulle avstedkomme en slik reaksjon, valgte jeg å trekke tilbake mine ord og be om unnskyldning.

Denne episoden er en av mine første sterke opplevelser i møte med det norske samfunn. En opplevelse som var forvirrende og smertefull, og helt uventet. Det føltes som om grunnen under mine føtter sviktet. For dette var i strid med det bildet jeg hadde av europeere fra det lille samfunnet jeg kommer fra; et bilde av europeere som representanter for gode gjerninger.

>> les hele teksten “Mitt møte med Norge”

I teksten Min barndom & kulturelle arv forteller hun bl.a. hvordan hun ble frisk ved hjelp av “heksekunst”.

SE OGSÅ:

Christian Stokke: – Antropologer er etnosentriske

Jack Goody: “The West has never been superior”

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

– Hekseri er et moderne fenomen

– Kommunikasjonsrådgivere er heksedoktorer

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

– Märthas tro på engler er ikke ekstrem

Antropolog forsker på danske spøkelser

For mer forskning på “det esoteriske”

Antropolog Rachel Issa Djesa vokste opp i et samfunn hvor folk tror på hekseri. Måten hekseri blir presentert på innen antropologien provoserer henne.

I en interessant kommentar i Bistandsaktuelt skriver hun at lite har endret seg i fremstillingen av hekseri siden…

Read more