search expand

Landbruk: Etiopia viser veien

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne oss på at det fins flere veier til utvikling og at størst ikke alltid er best, skriver han:

Ferske landbruksvarer er tilgjengelege i rikeleg monn på marknaden i ein kvar etiopisk by. Dette skjer innanfor ein landbruksstruktur der gjennomsnittsgarden er på 0,7 hektar, eller 7 mål om ein vil! Der økonomane i vår tid har rekna seg fram til at ein bonde i vesten må ha mange hundre mål «for å kunna leva av det», som det så fint heiter, livnærer desse etiopiske småbruka heile familiar både i høve basismat og innkjøpsvarer.

Det etiopiske landbruket er et eksempel på en form for utvikling som kalles involusjon:

Involusjon er prøving og feiling med basis i dei ressursar som naturleg finst på staden. Nøkkelen til suksess innanfor denne produksjonsformen er kreativitet. Den som er mest nyvinnande i bruken av dei lokale ressursane, er også den som tek første steget vidare. Samstundes kjem det heile tida impulsar utanfrå.

Han forteller også om et eksempel på hvordan etiopiske bønder intensiverte matproduksjonen på sine egne premisser uten intensive produksjonsmodeller og giftig kunstgjødsel.

For å dyrke en ny rissort har hele landsbyen slått seg sammen:

Arbeidet skjer med dei same gamle trereiskapane. Det er framleis oksen som pløyer opp jorda, og den einskilde familiemedlem går etter med trehakker. (…) Den store løyndomen i det produktive etiopiske landbruket er tilgjenge på arbeidskraft. Både store og små, mannlege og kvinnelege hender er i arbeid på familien sitt jordstykke.

Overskotet, både i form av basisvarer og byttekapital delest også. Trengst det til enno meir krefter, trer ein urgammal tradisjon i kraft. Hushaldet bryggjer øl og lagar til mat, ofte tilbyr dei og musikk og underhaldning. I bytte gjev gjestene nokre timar med arbeid. (…)

Innføring av denne nye rissorten er ei radikal nyvinning som kan gjera livet betre for mange menneske. Men det er likevel ei nyvinning som støttar seg 1000-årige reiskap, kunnskap og tradisjonar. Det nye vert her ført inn for å styrka i staden for å utfordra og underminera eksisterande sosial organisasjon og lokal kunnskap. (…)

I overskueleg framtid vil involusjon vera einaste berekraftige veg til matproduksjon og overleving i denne delen av verda. Dette bør me i vesten ikkje gløyma i vår iver etter å selja våre eigne intensive produksjonsmodellar og vår eiga kunstgjødsel.

>> les hele saken i Nationen

Jeg har skrevet om Dag Jørund Lønning tidligere, se Månedens antropolog: Fra palestinsk aktivisme til merkevarebygging i Telemark og Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

SE OGSÅ:

What anthropologists can do about the decline in world food supply

Hungersnød i Etiopia: Antropolog Svein Ege utfordrer bistandsorganisasjoner

Norsk fiskeriforvaltning bør lære av afrikanske fiskere

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne…

Read more

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

Flere forskere uttrykker bekymring for den norske regnskogsatsingen i Kongo, melder Bergens Tidende.

Antropolog Eyolf Jul-Larsen sier:

– De aktuelle verneområdene har lenge vært styrt av ulike opprørsledere eller regjeringshæren som opererer på egen hånd. Midler til lokale tiltak vil komme under opprørernes kontroll og kan lett bidra til å forsterke lidelsen vi har fått beskrevet i det siste.

Sammen med kollega Trine Eide deltok Jul-Larsen nylig på et møte i Miljøverndepartementet om regnskogsatsingen i Kongo. Der ble det hevdet at bare en fredsavtale kom på plass, skulle det gå fint å forvalte regnskogpengene.

Trine Eide kommenterer:

– I ulike prosjektdokumenter snakker man som om områdene var homogene og velfungerende, og bruker begrep som «sivilt samfunn». Dette vitner om liten forståelse for situasjonen i området.

Skogvernet skal bidra til fattigdomsbekjempelse. De to forskerne mener at kamp mot fattigdom i dette området utelukkende kan skje gjennom direkte tiltak for å etablere fred og sosial stabilitet.

Jul-Larsen sier:

– Å gi penger til Brasil for å bevare regnskog er vel og bra. Men å putte så mange penger inn i Kongo, er nesten som å investere millioner i et Taliban-kontrollert område i Afghanistan, samtidig som man bekjemper Taliban militært .

>> les hele saken i Bergens Tidende

Sammen med Astri Suhrke har Eyolf Jul-Larsen skrevet kronikken Pengekrav hindrer bistandskritikk (Aftenposten, 16.7.07).

Flere forskere uttrykker bekymring for den norske regnskogsatsingen i Kongo, melder Bergens Tidende.

Antropolog Eyolf Jul-Larsen sier:

- De aktuelle verneområdene har lenge vært styrt av ulike opprørsledere eller regjeringshæren som opererer på egen hånd. Midler til lokale tiltak vil komme under…

Read more

Må en ha samme foreldre for å være brødre?

“Forvirring rundt slektskapet”, skriver Aftenposten og “To brødre som ikke er brødre” om den nigerianske fotballspilleren Felix Ogbukes brorskap med tidligere Lyn-spiller Chinedu “Edu” Obasi Ogbuke. Hvorfor denne mistenkeliggjøringen, spør antropolog Tone Sommerfelt.

De to fotballspillere betegner seg som brødre fordi de har vokst opp i samme hus. Er det ikke det samme som å vokse opp med fosterbrødre eller adoptivbrødre? Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror”, skriver hun.

Her fra saken på Aftenpostens fotballsider:

– Så dere har samme mor og far da?

– Nei.

– Hvordan kan dere være brødre da?

– Vi er oppvokst i samme hus. Vi er brødre, sier Felix.

To brødre som ikke er brødre, med andre ord

.

Antropologen skriver:

I mange vestafrikanske språk er det ingen måte å skille begrepsmessig mellom “bror” (halv eller hel) og “fars brors sønn” eller “mors søsters sønn”. Fars søsters barn, og mors brors barn, på den annen side, vil ikke refereres til som søsken (dette mønsteret er karakteristisk for såkalte “Dravide-Iroquois” terminologier).

Begrepsbruken har klare motsatser i sosialt liv – mange av dem som vil kalle hverandre for “søsken” etter dette mønsteret bor i store hus sammen, tilhører de samme sosiale gruppene, og har lignende roller i familielivet.

Det som for oss fremstår som underlig begrepsbruk gjenspeiler levd erfaring for dem det er snakk om. I tillegg brukes søskentermer på “ikke-slekt”, nettopp for å etablere en hyggelig, og likeverdig, forbindelse, ikke ukjent fra amerikansk bruk av ordet “brother”.

Tilsvarende: Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror”?

Eller en “adoptivbror”? Er det “egentlig” en relevant forskjell i den sammenhengen begrepet brukes, så lenge den ikke avspeiler levd erfaring? Det er ingen grunn til å tilskrive Felix Ogbuke spekulative hensikter, ei heller å senke våre afrikanske brødres ordbruk ned i kaosens komikk. Begge fremstillingene har en nedlatende form som Felix Ogbuke, og norsk offentlighet, burde spares for.

>> les hele saken i Aftenposten: Når er en bror en bror

SE OGSÅ:

Organdonasjon skaper nye slektskapsbånd

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

Flerforeldreprinsipp blant samene – Doktorgrad på rituelt slektskap

Somaliske klaner – verdens beste forsikringssystem

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

"Forvirring rundt slektskapet", skriver Aftenposten og "To brødre som ikke er brødre" om den nigerianske fotballspilleren Felix Ogbukes brorskap med tidligere Lyn-spiller Chinedu "Edu" Obasi Ogbuke. Hvorfor denne mistenkeliggjøringen, spør antropolog Tone Sommerfelt.

De to fotballspillere betegner seg som brødre fordi…

Read more

Forhandlet med en av verdens verste krigsforbrytere

Hva kan man gjøre som antropolog? Svar nr 234: Å forhandle med krigsforbrytere. I Weekendavisen finner vi en lang artikkel om antropologen Anton Baaré som i ett år pendlet mellom sitt hjem i Århus og Uganda. Hans jobb var å forhandle med Joseph Kony, “nummer ét på den Internationale Straffedomstols liste over eftersøgte, chef for en af Afrikas mest bestialske militser – ifølge Morgenbladet – “den kristne Bin Laden”.

Antropologen har i nesten 20 år jobbet med demobilisering av væpnede styrker og deres re-integrering i lokalsamfunnet i Asia og Afrika. Han forteller:

Hvis man kan løse små, praktiske problemer i sådan en situation, så bliver der lyttet. Det gælder om at få parterne til at tage ejerskab til selv de små konklusioner: Folk føler, at de bliver hørt. Det gode ved militærfolk er, at de er så opgaveorienterede. Det var dét, jeg gjorde. Jeg forhandlede med dem, så de små processer ude i bushen blev til prototyper på det, der gerne skulle ske i den store proces.

10. april 2008 skulle fredsavtalen ratifiseres. Joseph Kony har sagt ja til å skrive under. Men Kony møter aldri opp. Avtalen blir aldri underskrevet.

Hjemme i Århus ringer Anton Baarés mobil hele tida. Folk i Uganda gir ikke opp, de vil ha fredsavtalen i boks. Men situasjonen har forbedret seg ifølge antropologen. I Nord-Uganda opplever hundretusenvis av folk at det er fred for første gang på mange årtier. Folk begynner å forlate flyktningeleirene som de har bodd i altfor lenge.

>> les hele saken i Weekendavisen

SE OGSÅ:

Antropolog Sverker Finnström om Uganda: Vi må se sammenhengen mellom humanitær hjelp og storpolitikk

Antropolog Ingvild Solvang: – Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Hva kan man gjøre som antropolog? Svar nr 234: Å forhandle med krigsforbrytere. I Weekendavisen finner vi en lang artikkel om antropologen Anton Baaré som i ett år pendlet mellom sitt hjem i Århus og Uganda. Hans jobb var å…

Read more

Hva skjer i Sør-Afrika?

42 mennesker ble drept i angrep på flyktninger og immigranter i slumstrøkene rundt Johannesburg. Titusener ble drevet på flukt. Hva har gått galt, spør sosialantropolog Sindre Bangstad i en ganske dyster kronikk i Dagbladet.

Ifølge Bangstads beskrivelse av situasjonen i landet (som han kjenner godt etter å ha vært på feltarbeid der for doktoravhandlingen sin) burde vi kanskje ikke vært overrasket over volden. ANC er ikke «the good guys» som de ofte blir presentert som. ANC har ført en nyliberal og populistisk politikk som førte til fattigdom og ustabilitet:

Vi som vokste opp i priviligerte og beskyttede Norge under anti-apartheidkampen på 1980-tallet, som leste Nelson Mandela og Steven Biko, vi elsket Sør-Afrika. Og vi trodde at ANC mente det de sa.

Men de av oss som kom til Sør-Afrika mot slutten av 1990-tallet, og som fant det bryet verdt å snakke med vanlige sør-afrikanere i townshiper og uformelle bosetninger, ble raskt rammet av et ubehag. For en del av oss fant der vanlige sør-afrikanere som slettes ikke var så euforiske over «det nye Sør-Afrika» som oss selv.

Vi fant folk som stadig vekk slet med å brødfø seg og sine familier i en kontekst hvor matvare- og boligprisene stadig vekk økte. Vi fant soner av urban sosial og økonomisk ekskludering hvor innbyggerne levde i plankeskur og måtte gå milevis for å hente vann fra kommunale tappekraner.

(…)

«Stans denne volden nå; det er ikke slik vi oppfører oss,» sa Desmond Tutu fortvilt og formanende denne uken.

Men dette er også Sør-Afrika. Et land som neste år vil velge til president en voldtekts- og korrupsjonsanklaget uutdannet afrikansk patriark som offentlig har antydet at han lengter tilbake til den tid da man fritt kunne slå ned homser, som har tatt til orde for å reintrodusere dødsstraffen, som har støttet en statsråd som har krevd at politiet «bruker sine våpen» til å skyte og drepe mistenkte kriminelle, og som har erklært at ANC har en gudegitt rett til å styre Sør-Afrika, og vil gjøre det «til Messias vender tilbake».

>> les hele kronikken

De fleste aviser skriver at volden skyldes fremmedfrykt. Ikke bare Sindre Bangstad, men også Liv Tørres (som er statsviter) nyanserer dette bildet. Til Nettavisen sier Tørres at opptøyene er et uttrykk for frustrasjonen knyttet til fattigdom, arbeidsledighet og okkuperte landområder.

Skepsisen til utlendinger har nok vokst kraftig i Sør-Afrika de siste månedene, sier den zimbabwiske medieviteren Dumisani Moyo til Ny Tid. Den viktigste underliggende årsaken mener Moyo likevel er at Sør-Afrika har mislykkes i å oppfylle løftene som ble gitt da apartheid tok slutt i 1994. “Dårlig politisk styring de siste årene har skapt en politisk og sosial kruttønne som nå eksploderer”, mener også forskningsinstitusjonen South African Institute of Race Relations ifølge Ny Tid.

Ifjor skrev antropologen Owen Sichone om Cape Town som en ekstrem xenofob by der mange migranter klarer seg bare på grunn av kosmopolitiske og ofte fattige sørafrikanske kvinner.

42 mennesker ble drept i angrep på flyktninger og immigranter i slumstrøkene rundt Johannesburg. Titusener ble drevet på flukt. Hva har gått galt, spør sosialantropolog Sindre Bangstad i en ganske dyster kronikk i Dagbladet.

Ifølge Bangstads beskrivelse av situasjonen…

Read more