search expand

Advarer mot OL-boikott

cover

Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).

En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener han og kritiserer Dagsavisen som anbefaler det norske kongeparet og regjeringens representanter å boikotte OLs åpningsseremoni:

Dagsavisen har ikke fått med seg hvilken betydning OL i Beijing har for kineserne. Det vises heller ingen forståelse for de prøvelser Kina har gjennomgått dette året.
(…) OL er først og fremst Kinas store fest og markering på den internasjonale arenaen. OL er 100-års feiringen for en framgang som ble spådd av en kinesisk avis i 1908, og som har stor og genuin støtte i befolkningen.

Kritikk og politiske beskjeder til Kinas ledere, om det er fra politikere eller journalister, må ta utgangspunkt i en forståelse av det kinesiske samfunnet. Det gjør ikke Dagsavisens råd til kongefamilien og representantene for regjeringen. Kineserne fortjener sin 100-års fest og de kinesiske lederne fortjener kritikk som er basert på forståelse av kinesiske forhold.

>> les hele saken i Dagsavisen

Kristoffersen er forfatter av boka “Det nye Kina” som nettopp kom ut. Antropologen har bodd fire år i Shanghai der han har både undervist og administrert kinesiske studenter.

I en anmeldelse i LO aktuelt skriver Jan-Erik Østlie at boka er “lettlest” og en “god veileder om Midtens rike”:

I tillegg til å være en håndbok om Kina, er denne boka også et forsøk på å knekke noen av mytene og fordommene om Kina. Og Kristoffersen virker troverdig.
(…)
Vi lærer om kollektivismen og hierarkiet, om nasjonalisme og pragmatisme og om det kinesiske tegnssystemet. Om den spesielle kinesiske nettverkskulturen guanxi, om viktigheten av ikke å tape ansikt, heller vise ansikt, om ettbarnspolitikken som er mer nyansert enn de fleste tror og om kinesisk utenrikspolitikk. Kristoffersen gir oss dessuten et godt innblikk i den kinesiske pirat- og kopivirksomheten av alle tenkelige varer, særlig populære vestlige merkevarer.

Anmelderen siterer fra innledningskapittelen:

”Da jeg om til Shanghai i 1999 for å studere kinesisk, hadde jeg en forventning om at den enkelte kineser, hvis jeg fikk ham på tomannshånd, ville være enig i at dødsstraff var et overgrep, at ettbarnspolitikken var ekstrem, og at studentene i 1989 hadde rett i sin kamp mot myndighetene. Dette tror jeg er i tråd med mange vestliges forestillinger.

Jeg opplevde snarere en generasjon med unge kinesere som tilsynelatende ufortrødent aksepterte status quo. Jeg så lite av politisk engasjement eller bevissthet blant studentene. I stedet så jeg en higen etter en bedre hverdag, et markant fokus på penger, samt en fremtredende stolthet over egen historie, størrelse og kultur.”

>> les hele anmeldelsen i LO-Aktuelt

Boka blir også omtalt i Ny Tid, Vårt Land og på BIs hjemmeside. Der har også Henning Kristoffersen skrevet teksten Slik lykkes du i Kina.

I det siste har jeg spesielt lagt merke til disse saker om Kina: Besøk hos tibetanere med agenter på slep – Aftenposten testet Kinas løfte om fri journalistisk rapportering før OL og IOC godkjente internettsensur samt i dagens Morgenbladet Leker og alvor i Kina. Og nå skriver Dagbladet at OL kan gjøre millioner stoltere, lykkeligere og friere, mens minoritene sviktes ytterligere.

Ellers er det som alltid mye spennende å lese på GlobalVoices som har en egen Olympics Special Coverage. Den nyeste saken China: Beijing doesn’t love mask?, skrevet av Bob Chen er en god illustrasjon til Kristoffersens kronikk. Den begynner slik:

On Tuesday, four Olympics athletes from United States showed up at Beijing airport with masks over their mouths and noses. Though they thought it was just a simple “precautionary measure” against the pollution in China, such behaviors were interpreted much differently by the Chinese internet users.

SE OGSÅ:

Arne Martin Klausen: “Venstresiden, protester mot Olympiakomiteen!”

World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”

Kina og arven etter Mao

Norge møter Uighurstan – en minoritet i Kina

The special thing about the Tibet protests

“Racist” Buddhist monks hope for “ethnically clean” Tibet?

Månedens antropolog: Hvordan bruke kunnskap om Kina i arbeidslivet?

cover

Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).

En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener…

Read more

Der prostituerte kler seg ut som “eksotiske” minoritetskvinner

Hvor drar kineserne for å kjøpe sex? Til Sør-Kina, til grensen mot Laos og Burma. Her møter de kinesiske kvinner som kler seg ut som om de tilhørte Dai-folket og andre minoritetsgrupper. De spiler aktivt på myten om den sexy minoritetskvinnen, forteller antropolog Sandra Hyde i Svenska Dagbladet.

Antropologen avslører hermed at det ikke er sant at minoritetene er ansvarlig for den store utbredelsen av hiv/aids i grenseområdet.

Forskeren har i flere år bodd i Xishuangbanna og blant annet levd med prostituerte i en frisørsalong. Frisørsalong? Prostitusjon er nemlig offisielt forbudt i Kina. Frisørsalongene tjener som skalkeskul. Hyde ville finne ut hvorfor grenseområdene er så sterkt rammet av hiv/aids.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

>> The Culture of HIV/AIDS in China: An Interview with Sandra Hyde

SE OGSÅ:

Southwest China: Where women rule the world and don’t marry

Er sex mot penger alltid prostitusjon?

Thailandske prostituerte bygger opp Thailand

Når prostituerte kommer selv til orde

Antropolog hjelper politiet til å forstå prostitusjon

Anthropologist: “Decriminalize prostitution! It’s part of our culture”

Hvor drar kineserne for å kjøpe sex? Til Sør-Kina, til grensen mot Laos og Burma. Her møter de kinesiske kvinner som kler seg ut som om de tilhørte Dai-folket og andre minoritetsgrupper. De spiler aktivt på myten om den sexy…

Read more

Unni Wikan: “Få æresdrap blir straffet”

Rundt 1000 kvinner blir hvert år offer for et “æresdrap” i Punjab, men kun et fåtall av disse drapene straffes, sier antropolog Unni Wikan til Politiken.

Igår meldte avisene at en 31-årig “danskfødt kvinde med pakistansk baggrund” ble skutt og drept i en pakistansk landsby av sin svoger.

Unni Wikan sier:

Normalt bliver morderen ikke straffet. Hvis sagen kommer for retten, bliver der normalt indgået en aftale mellem den dræbte kvindes familie og morderen. Normalt giver morderen familien nogle penge i stedet for at blive straffet, eller parterne aftaler, at morderens familie giver en kvinde som brud til den dræbtes familie. Det er en anerkendt strafudmåling ved domstolene.

Drapene blir altså straffet, men på en annen måte enn i Norge. Unni Wikan er imot denne måten å straffe på når det gjelder mord:

Det er et stort problem for Pakistan, at familierne kan handle sig ud af en sag. Det burde ikke være muligt at lave en aftale om straf for mord.

>> les hele saken i Politiken

SE OGSÅ:

Muslimske kvinner slår tilbake

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Unni Wikan: “Dansk politi har forstått hva æresdrap handler om”

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Rundt 1000 kvinner blir hvert år offer for et "æresdrap" i Punjab, men kun et fåtall av disse drapene straffes, sier antropolog Unni Wikan til Politiken.

Igår meldte avisene at en 31-årig "danskfødt kvinde med pakistansk baggrund" ble…

Read more

Skaper “Second Life” et mer rettferdig “First Life”?

For en drøy uke siden var Arjun Appadurai, en av de store innen antropologien, på besøk i Oslo. Han holdt et veldig optimistisk foredrag om digitale medias muligheter til å forandre verden. Digitale media og nettsamfunn som Second Life kan hjelpe marginaliserte grupper til å designe en alternativ humanitet, sa han.

De nye mediene inspirerer, engasjerer og skaper dermed aktive borgere. De styrker noe som Appadurai kaller menneskenes “capacity to aspire”. Denne evnen til å ville noe, til å lengte og strebe etter noe annet og bedre er etter hans overbevisning et av de viktigste ressursene for å bekjempe urettferdighet.

Han går inn for å trekke et mindre drakonisk skille mellom “virtuelt” og “reelt” og mellom informasjon og imaginasjon. Viljen til å oppnå noe er nemlig direkte knyttet til ens fantasi og evnen til å kunne forestille seg alternativer.

Hans argumentasjon er inspirert av hans feltarbeid blant slumbeboere i indiske Mumbai og andre steder, fortalte han på seminaret som ble organisert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

>> les hele oppsummeringen på Culcoms hjemmeside

SE OGSÅ:

Interview with Arjun Appadurai: “An increasing and irrational fear of the minorities”

Majoritetens redsel for minoriteten: Appadurais nye bok nå på svensk

Internett – samenes og antropologens beste venn

– Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

Ethnographic study: Social network sites are “virtual campfires”

Internet and development in India

Ethnographic reports about the uses of ICT in low-income communities

For en drøy uke siden var Arjun Appadurai, en av de store innen antropologien, på besøk i Oslo. Han holdt et veldig optimistisk foredrag om digitale medias muligheter til å forandre verden. Digitale media og nettsamfunn som Second Life kan…

Read more

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Antropolog Hanne Cecilie Geirbo jobbet to år ved forskningsavdelingen til den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. På Kilden skildrer hun opplevelsene sine. Hun skriver om uvante hierarkiske ordninger og at det kan være et problem for kvinner å sykle i mørket:

I Bangladesh er det vanlig at menn ser det som sin plikt å passe på kvinner i sine omgivelser, også kvinnelige kolleger og fremmede kvinner de treffer i det offentlige rom. Av og til opplevde jeg dette som hyggelig, men andre ganger føltes det som frihetsberøvelse.

Hanne Cecilie Geirbo forsket blant annet på hva det er som motiverer folk til å opprettholde medgiftspraksisen som “er et stort problem for de fattige”:

Å gifte bort en datter krever år med sparing, hardt arbeid, salg av jord, tigging eller dyre lån. Ofte brukes mikrokreditt til medgift. Siden lånet ikke brukes til produktive investeringer, slik det er meningen at det skal, havner låntakeren lett i en ond sirkel der nye mikrokreditter tas opp for å dekke avdragene på det gamle.

Et annet problem med medgiftspraksisen er risikoen for vold mot bruden hvis hennes familie ikke klarer å betale den medgiften de har avtalt, eller årelang utpressing for å få henne til å be familien om stadig mer medgift.

>> les hele saken på Kilden

Antropologen har skrevet en hovedoppgave med den interessante tittelen “Kosmopolitter og lokale i islamsk grenseland. Fellesskap og identitetsbygging blant mennesker med pakistansk og nord-indisk muslimsk bakgrunn i Vancouver”. Men den er dessverre kun tilgjengelig på papir.

Teksten er en del av Kildens spalte Utenriks med tekster fra norske forskere som har utenlandsopphold bak seg eller utenlandske forskere med erfaring som gjesteforsker i Norge.

Antropolog Hanne Cecilie Geirbo jobbet to år ved forskningsavdelingen til den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. På Kilden skildrer hun opplevelsene sine. Hun skriver om uvante hierarkiske ordninger og at det kan være et problem for kvinner å sykle i…

Read more