search expand

Hvorfor holder vi på med morsdagen, eid-el-fitr og andre tradisjoner?

Svenskene tar det ned nøye med morsdagen. Ritualene har nesten ikke forandret seg siden morsdagen ble feiret for første gang i 1919, skriver antropolog Gillis Herlitz i sin nye bok “Mors dag och eid-el-fitr- och några andra svenska festseder”.

Siden 1919 fins det nemlig et hefte med nøye anvisninger, skriver Katrineholms Kuriren i en omtale av Herlitz’ bok:

I hemmet:

1. Svenska flaggan hissas från hemmets flaggstång.

2. Mor hälsas om morgonen med sång av barnen.

3. Hon bjudes före uppstigandet på gott kaffe och bröd, berett av barnen. Hon hedras med blommor och en liten gåva.

4. Henne bereds, så långt det är möjligt, vila och frihet från allt hushållsarbete den dagen. Barnen bädda, laga mat och diska.

5. Vid eftermiddagskaffet eller på aftonen hålles en liten högtidlighet där far i huset medverkar. Något vackert läses upp, utantill och ur detta häfte, och hjärtans tack bringas mor, som är hemmets sammanhållande kraft. Barnen utbedja sig mors förlåtelse för all ohörsamhet och bristande tacksamhet, för allt som vållat mor sorg, suckar, bekymmer och svårigheter.

6. Frånvarande barn hälsa mor med brev eller telegram eller vykort, som särskilt gjorts och tillhandahålls för mors dag.

Dessuten fins det regler for feiringen av dagen utenfor hjemmet.

>> les hele saken i Katrineholms Kuriren

>> Wikipedia med mer info om morsdagen

Forskningsmagasinet Apollon fokuserer på ritualer og skriver:

Interessa for ritual er aukande. Dei er med på både å skape og ta vare på vår kollektive minnearv.

>> Apollon: Ritual skaper kollektiv minnearv

>> Apollon: Ritualer i kampen mot AIDS

Apollon: Mat-ritualer i ”hutaheiti” på stillehavsøya Tonga

SE OGSÅ:

Rituals – mechanisms for both creating solidarity and for increasing conflict

World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”

Russefeiringen – ritual eller rølp?

Forsker på ritualer og omsorg ved død på sykehuset

France: More and more muslims observe Ramadan

Ingvild Solvang: Fetsawa Umamane – a wedding ceremony in support of durable solutions in West Timor

Svenskene tar det ned nøye med morsdagen. Ritualene har nesten ikke forandret seg siden morsdagen ble feiret for første gang i 1919, skriver antropolog Gillis Herlitz i sin nye bok "Mors dag och eid-el-fitr- och några andra svenska festseder".

Siden 1919…

Read more

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Trebindsverket «Vestlandets historie» er ute, melder Stavanger Aftenblad. Boka ser ut til å være en nyttig kilde til informasjon for Norgesantropologer og innvandrere – i hvertfall ifølge anmeldelsene. Fokuset er på norsk kompleksitet og mangfold – åpenbart noe nytt i den ellers svært Oslo-sentrerte forskningen. Vi leser:

Selv i et land der nasjonal historieskriving er eldre enn nasjonalstaten, og der den store interessen for by- og bygdehistorie vekker oppsikt utenfor Norges grenser, har landsdelsperspektivet vært så å si fraværende i historieforskningen.

Sunnmørposten skriver blant annet om boka og vestlendingen:

Det sjøvende Vestlandet har i all tid vore open for verda og vend mot omverda. Dei store omveltingane etter 1970 har gjort landsdelen endå meir avhengig av omverda. Mellom kystbyen og ferjeleiet i vest og omverda der ute ligg det berre eit hav. Mykje er blitt likt, men enno kan det vere eit hav imellom den lokale identiteten og dei internasjonale overflateimpulsane. Di meir mobile vestlendingane blir, di sterkare kan også førestellingane om den regionale tilknytinga og sjølvforståinga bli.

Men som Aftenbladets anmelder Ole Kallelid skriver:

Det er faghistorikerne som dominerer i alle de tre bindene. Dette er med tanke på verkets tittel og pretensjoner om å belyse vestlendingen gjennom tidene et naturlig valg. (…) På omslaget til alle bindene kan vi imidlertid også lese at trebindsverket skal handle om det som «bind landsdelen saman». Ja, hva er det som knytter Vestlandet sammen, bortsett fra de grundig dokumenterte historiske fellestrekkene? Her kunne historikerne i redaksjonen i enda større grad ha tydd til bidrag fra andre vitenskapsgrener, spesielt innen samfunnsfagene.

OM BOKA:

Stavanger Aftenblad: Standardverket om Vestlandet

Sunnmørsposten: Vestlandets kraft og avmakt

På Høyden: Vestlendingen bare drøye 250 år gammel

Dag og Tid: Bokverk mot Oslo

Fagbokforlaget med smakebiter fra boka

SE OGSÅ:

Asbjørn Jaklins Historien om Nord-Norge lansert

Det gjenstridige Landet. Nordnorsk Kulturhistorie Bind 1-2 Gyldendal (Bokanmeldelse av Ivar Bakke)

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Trebindsverket «Vestlandets historie» er ute, melder Stavanger Aftenblad. Boka ser ut til å være en nyttig kilde til informasjon for Norgesantropologer og innvandrere - i hvertfall ifølge anmeldelsene. Fokuset er på norsk kompleksitet og mangfold - åpenbart noe nytt…

Read more

Politisk korrekte svensker og islamofobe dansker?

Debattklimaet er annerledes, men svensker er ikke mindre skeptiske til innvandrere enn dansker. Forskjellene mellom Danmark og Sverige i innvandringsspørsmål er mindre enn en skulle tro, konkluderer Thomas Hylland Eriksen i Sydsvenskan der han anmelder en antologi som analyserer innvandringsdebattene i Danmark og Sverige.

Antologin heter Bortom stereotyperna? Invandrare och integration i Danmark och Sverige og er utgitt av Centrum för Danmarksstudier vid Universitetet i Lund. Flere antropologer er blant bidragsyterne. Et av bokas mål er å stimulere til en dansk-svensk diskusjon om minoritetsproblematikken.

Thomas Hylland Eriksen skriver:

Ett synsätt som har etsat sig fast i Sverige är att Danmark har infört en brutal assimilationspolitik där få kulturskillnader tolereras, danskheten värnas på paranoida vis, och där islam iscensätts som ett hot mot västerländsk civilisation i allmänhet och det danska samhället i synnerhet.

I dansk offentlighet betraktas Sverige gärna som ett land där ”politisk korrekthet” och statlig multikulturalism gör det omöjligt att diskutera de påstått enorma problem som orsakas av invandringen. I Danmark läggs skulden på ”de andra”; i Sverige är det ”vi själva” som har svikit när integrationen inte lyckas.

Mange bidrag i boka bekrefter inntrykket. Men likevel fins det overraskelser:

Boken saknar inte överraskningar. Till exempel visar Lisa Togeby att danska invandrare deltar mer i den lokala politiken än invandrare i Sverige (och Norge) och att opinionsundersökningar tyder på att svenskar i allmänhet inte är mindre skeptiska mot främmande folk än danskar. Det danska samhället är synbart splittrat i synen på invandring och integration medan en eventuell oenighet har svårare att komma upp till ytan i Sverige. Frågan är om detta är negativt eller positivt.

Forskjellene har altså mer med debattkulturen å gjøre:

Ekonomiskt, geografiskt, kulturellt och politiskt är kontrasten mellan Danmark och Sverige större än vad språk och fysisk belägenhet skulle tyda på. Medan dansk offentlighet sedan Holberg har varit präglad av en respektlös och ofta uppfriskande liberalitet, där satir gärna blandar sig med hånflabb, framstår svensk offentlighet som hövligare och mer konsensusorienterad.

>> les hele anmeldelsen i Sydsvenskan

>> Informasjon om boka på nettsiden til Centrum for Danmarksstudier

OPPDATERING: Anmeldelse av boka i Helsingborgs Dagblad (17.12.06)

SE OGSÅ:

Multikulturalisme i Skandinavia (Mens Sverige har akseptert dobbelt statsborgerskap, har Danmark innført aldersgrense på 24 år for familiegjenforening ved ekteskap. Birte Siim, professor ved Aalborg universitet, studerer de skandinaviske landenes ulike tilnærming til multikulturalisme og innvandring – Kilden, 30.5.06)

Thomas Hylland Eriksen: – Ingen tilfeldighet at karikaturstriden brøt ut i Danmark

Lojaliteten mot den svenska utopien består

Tvilsom “mangfoldsmobilisering” i Sverige?

Den vite mannens norm: Hur mordet på Fadime Sahindal debatterades i svensk offentlighet

Punkterer myten om Sverige som land, hvor integrationen fungerer

Utvandring: Somaliere vender ryggen til racisme og ledighed i Danmark og får job i England

Flere og flere dansker konverterer til Islam

Debattklimaet er annerledes, men svensker er ikke mindre skeptiske til innvandrere enn dansker. Forskjellene mellom Danmark og Sverige i innvandringsspørsmål er mindre enn en skulle tro, konkluderer Thomas Hylland Eriksen i Sydsvenskan der han anmelder en antologi som analyserer…

Read more

Når prostituerte kommer selv til orde

Det verste for prostituerte er ikke dårlig oppførsel fra sexkjøperne, men måten samfunnet behandler dem på. Dette mener feminist og antropolog Petra Östergren som er ute med en ny bok ”Porr, horor och feminister” som har skapt mye debatt i Sverige, melder Östgöta Correspondenten.

I denne boka kommer sexselgerne selv til orde – noe som er langt sjeldnere kost i Sverige enn i Norge, sa Östergren til Klassekampen.

I Östgöta Correspondenten leser vi:

En av de drygt tjugo prostituerade kvinnor, eller sexsäljare, som hon intervjuar i boken, Sanna 25 år, berättar att hon fått nog av ”feminister med fittor av guld”.

Efter en trasig uppväxt beskriver hon prostitutionen, den bekräftelse hon fick när hon sålde sex till gamla gubbar, som sin väg framåt i livet. I dag har hon slutat, hon har ett förhållande. Dessförinnan var henne största rädsla aldrig att bli slagen eller illa åtgången av sina gubbtorskar, det var att omgivningen skulle få veta.

– Jag har inte hört någon annan svensk studie som kommit fram till att det de prostituerade upplever som allra värst är hur samhället behandlar dem. Och det säger även de som slutat, de som inte mått bra av att sälja sex, säger Petra Östergren, som finner stöd i en kanadensisk undersökning.

– Medierna pratar om de prostituerade som icke-mänskliga varelser, som man får göra vad man vill med, vilket påverkar samhällssynen och hur torskarna behandlar dem.

Men avisas anmelder Erika Josefsson lurer på: Hvor representative er disse kvinnene som ble intervjuet?

>> les hele saken i Östgöta Correspondenten

Petra Östergren forklarer i Dagens Nyheter:

Jag menar att det bland annat är genom sexsäljares egna analyser och erfarenheter som det går att förstå prostitutionen och prostitutionsmotståndet. Jag anser också att det i en maktanalys är fundamentalt att fråga sig vilka röster som hörs och vilka som tystas. Vad säger det att senast sexsäljare själva kom till tals på DN:s kultursidor var 1977? Och att det då uppstod ett makalöst rabalder?

>> les hele saken i Dagens Nyheter

MER OM DEBATTEN

“Hycklande om prostitution” (Dagens Nyheter, 10.11.06)

Men låt fler kvinnor komma till tals (Svenska Dagbladet, 27.11.06)

Provocerande studie om prostitution (Hallandsposten, 28.11.06)

Petra Östergrens hjemmeside med flere tekster

SE OGSÅ:

Prostitusjon: “Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde”

Antropolog hjelper politiet til å forstå prostitusjon

Skal øke kunnskapen om russiske kvinner som selger sex i Norge

Thailendere velger selv prostitusjon

– Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Det verste for prostituerte er ikke dårlig oppførsel fra sexkjøperne, men måten samfunnet behandler dem på. Dette mener feminist og antropolog Petra Östergren som er ute med en ny bok ”Porr, horor och feminister” som har skapt mye debatt i…

Read more

Kvinneliv i eksil: Hvorfor en bok om flyktningkvinners livshistorier?

Antropologen S. Rahima Parvin anmelder her for antropologi.info boka Kvinneliv i eksil av Berit Berg, Torunn Fladstad og Kirsten Lauritsen (Gyldendal akademisk, 2006)

Kvinneliv i eksil

Av. S. Rahima Parvin

Kvinneliv i eksil er basert på minnearbeid integrert med samtidserfaringer for å fremstille relativt helhetlige eller sammenhengende livshistorier som kan videreformidles og eksponeres for rampelyset. Seks historier om fortid, nåtid og fremtid gjenspeiler flyktningkvinners situasjon – om hvordan de skaper kontinuitet mellom det som var, er og kan bli.

Dette er fortellinger om kvinner som beskytter seg selv ”men i første rekke er de opptatt av å beskytte andre (…) de viser omsorg for sine menn. Og som mødre er de i første rekke opptatt av å beskytte sine barn” (s. 191). Forfatterne viser, slik Simone de Beauvoir i sin tid også gjorde, at kvinner er mer enn ”en livmor, et par eggstokker” – at de er transcendente; grenseoverskridende. Kvinner i eksil er også en beretning om flyktningkvinners situasjon generelt her til lands og internasjonalt.

Levde liv og myter

Alle seks beretningene er unike men de har enkelte ting til felles. Kvinnene har blant annet måtte forlate sine opprinnelsesland grunnet uro og krig og er i dag bosatt i Norge og har barn. Hvordan de har kommet hit, tilpasset seg sine nye livsbetingelser i Norge og hvordan de ser på fremtiden men også hvor den enkelte kvinnen er i sin personlige utvikling, varierer. Forfatterne har valgt å gi størst plass til å gjenfortelle relativt gripende historier om tilpasning, forsoning, overlevelse, omsorg, lengsel, tap, oppbrudd og ikke minst synliggjøring av levde og fremdeles ”levende” liv. Gjennom disse seks skildringene forsøker forfatterne å gi et nyansert bilde av begrepet ”flyktningkvinner”.

Forfatterne synliggjør seks kvinner, og dermed flyktningkvinner generelt, ved å gjøre disse seks kvinners hemmeligheter, avsløringer og betroelser til forskningsmateriell. Dermed nyanseres kategoriseringen av en hel gruppe mennesker. Formålet i følge forfatterne selv er blant annet at de ”ønsker å avlive myter” (s.18). Mytene gjøres ikke eksplisitte men refereres til ved å fremheve aspekter ved livshistoriene til seks kvinner som forfatterne har valgt å gjengi i boken. Dette er myter som en samfunnsengasjert leser trolig har fått med seg blant annet gjennom ulike historier media har tatt opp til debatt og gjerne i sammenheng med spørsmål angående innvandring generelt.

Gjennom de seks portrettene gjøres det trolig et forsøk på å avlive myter om for eksempel at kvinner på flukt er en bagasje til menn på flukt, at muslimske kvinner ikke er frie til å agere ut i fra egne behov og ønsker, at flyktninger er snyltere av velferdsordninger, at det ikke er vilje blant nyankommende til å lære seg det norske språket og norsk væremåte som å omgi seg med stillhet eller gå tur i skogen, at slike kvinner ikke skjønner betydningen av utdannelse og ikke har ønske om samvær med nordmenn.

Demystifisering av kategorier

Men hva kan være meningen bak den valgte tilnærmingsmetoden for å nyansere et begreps innhold – i denne omgang begrepet flyktning? De aller fleste har fått med seg at det er ulike kriger på gang rundt om kring på kloden og at mennesker er på flukt fra slike tilstander. At flyktninger bærer på sine flukthistoirer, som er beretninger om hvordan hverdagslivet avbrytes grunnet nasjonale og internasjonale forhold av politisk art, er ikke nytt. Er det lesers sympati eller er det lesers empati forfatterne frir til ved å bruke så mye plass for å gjenfortelle individuelle forhold?

Kanskje det er begge deler – sympati og empati – de etterlyser, men det er like sannsynlig at forfatterne gjennom disse gjenfortellingene prøver å belyse ”det norske” sett med de andres øyner. En av kvinnene i boken sier blant annet ”nordmenn er veldig forsiktige med å kritisere hverandre” (s.180). Det er ganske fristende å anta at forfatterne ikke er noe unntak i den forstand. Ved å la kvinnene være ”buffere” gjennom sine historiefortellinger, tematiseres den generelle skepsisen flere av kvinnen kan fortelle om som eksisterer blant etnisk norske overfor fremmede generelt og flyktinger og innvandrerkvinner spesifikt. Det insinueres at etnisk norske generelt bør ”krysse grenser og ta initiativ til kontakt” (s.179).

Videre kan det sies at forfatterne gjør et forsøk på å rette opp i det de trolig anser for å være et kjønnet felt hvor menns historier og behov har fått forrang over kvinner i tilsvarende situasjon. Ved å bringe kvinners situasjon inn på den offentlige arena gjennom denne boken, prøver trolig forfatterne å skape en viss balanse i de meget sjåvinistiske holdninger og fortolkingstradisjoner som eksisterer rundt FNs flyktningkonvensjon.

Med henvisning til juristen og seniorrådgiver i UDs seksjon for menneskerettigheter og demokrati, Helga Fastrup Ervik, skriver forfatterne at ”…flyktningretten tradisjonelt har vært tilpasset bildet av den mannlige flyktningen” (s. 189). Men for å se slike overordnede problemstillinger knyttet kvinner på flukt, antar jeg at det i forkant må eksistere en generell vilje til å se individet i eksil. Kanskje det er med dette i tankene de seks kvinnehistoriene har fått så stor plass i denne boken – diskusjonene om flyktinger generelt og flyktningkvinner spesifikt gjenspeiles trolig derfor i denne boken gjennom helt konkrete og individuelle integreringsprosesser.

Hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er, kan ofte analyseres gjennom hvordan vi velger å respondere til våre omgivelser eller våre evner til dette. De seks kvinnene vi møter i boken forteller alle om hvordan de blant annet har lært seg å leve med savn, sorg, smerter, mangel på impulskontroll og senskader. Alle sider ved kvinnenes historier har ikke blitt gjenfortalt, og forfatternes skriver selv at ”her er det med andre ord gjort et utvalg – og det er gjort bortvalg. Noen av valgene er gjort bevisst, andre har skjedd mer ubevisst” (s.193). Uansett er skildringene nok til å vurdere disse kvinnene som sterke, stolte og bevisste vesener samtidig som de ”tar rollen som buffer og lynavledere” (s. 187).

Hvem sier hva

Fortellerteknikken forfatterne har valgt å benytte seg av skal det også dveles litt ved. Det kommer ikke alltid eksplisitt frem hvem sine ord det refereres til – er det forfatternes holdninger og ideer eller er det en av kvinnene som taler? Gjennomgående er det med andre ord nokså flytende overganger med tanke på hvem som sier hva.

Videre må det kommenteres at det ikke alltid kommer frem hvem som er den ideelle målgruppen for denne boken – hvem er ”leser” forfatterne henvender seg til? Den generelle etniske norske – en etnisk norsk person som er relativ samfunnsengasjert men som er ”typisk” norsk ved å ikke ha kontakt med flyktninger eller som ikke er spesielt opptatt av denne gruppens livssituasjon generelt, eller en leser som ikke har innsikt og som det gjelder å overbevise, eller en leser som allerede jobber innenfor dette feltet men som trenger synliggjøring av sitt arbeid, eller er det kvinner generelt? Forfatterne prøver å nå ut til flere potensielle lydhøre lesere, men lykkes ikke alltid da enkelte lesere trolig vil føle seg systematisk tilsidesatt grunnet enkelte av formuleringene.

Til slutt må det i denne omgang også kommenteres at forfatterne foretar enkelte generaliseringer som til tider er nokså forstyrrende. Enkelte utsagn nevnes uten at det gjøres forsøk på å problematisere eller diskutere de underliggende holdninger og fordommer som eksiterer. Eksempelvis kan det her nevenes at under en av historiefortellingene omtales burkhaer – heldekkende plagg – som talende aktører (s. 54) og ”å gå i fjellet og gå tur” anses for å være ”særnorske aktiviteter”. Og hva vil det si å inneha ”gode norskkunnskaper”? Forfatterne er med andre ord ikke gjennomgående reflekterende og nyanserte i sine formuleringer, men det skal sies at de har greid å finne frem til kontrastfylte og samlende historier.

Integreringens etikk

Forfatterne får frem at ”eksil koster – på flere måter” (s.77) på en relativ stilletiende måte. Stilletiende fordi det er gjennom historier om forsoning og toleranse budskapet om inkludering basert på aksept og respekt videreformidles. Boken er et vitnesbyrd om mellommenneskelige relasjoner, inklusiv forfatternes relasjoner til de seks kvinnene, i vår tid på tvers av blant annet grenser, klasseforskjeller, status og etnisk og religiøs tilhørighet. Det er et håpets budskap forfatterne formidler. Det er mulig å kommunisere. Det er mulig å forstå, og det er mulig å være medmennesker på tross av forskjeller. Løvetannbarn vokser med andre ord ikke opp forgjeves.

Kvinner i eksil kan sies å være en bok hvor seks kvinner forteller sine historier og tre forskere gjenforteller disse historiene for å si noe om eget samfunn – det norske samfunnet. Det er en bok som minner lesere på om hvorfor det er viktig å forsette med arbeidet i å synliggjøre flyktningkvinner, men også en oppfordring til de lesere som ikke er aktivt engasjert i dette feltet om å utvise toleranse og forståelse og forkaste fordommer ved å ta kontakt – ved å inkludere mennesker som er forhåndsdefinerte fremmede. Gjennom en slik inkludering vil lesere være behjelpelige overfor grupper av kvinner som ”bygger bro – i både tid og rom”.

—-

Kvinner i eksil er en bok om mangfold blant innvandrer- og flyktningkvinner og problemstillinger rundt integreringsprosser i Norge. Antropologer uten kjennskap til konkrete livshistorier som kan ligge bak konsepter som “innvandrer” eller “flyktning”, bør absolutt lese boken. På relativt lettfattelig vis, men samtidig levende og nokså gripende måte, vil disse antropologer – og andre interesserte – tilegne seg slik kunnskap gjennom lesning av denne boken.

SE OGSÅ:

Kvinneliv i eksil: Flyktningkvinner forteller

IMDI om Kvinneliv i eksil

Høgskolen i Nord-Trøndelag: Sterke flyktningkvinner mellom to permar

Antropologen S. Rahima Parvin anmelder her for antropologi.info boka Kvinneliv i eksil av Berit Berg, Torunn Fladstad og Kirsten Lauritsen (Gyldendal akademisk, 2006)

Kvinneliv i eksil

Av. S. Rahima Parvin

Kvinneliv i eksil er basert på minnearbeid integrert med samtidserfaringer for å fremstille…

Read more