search expand

“Fremmedfiendtlige har steinalderhjerner” = god offentlig antropologi?

Den kjente danske antropologen Dennis Nørmark har vakt oppsikt med sin nye bok Kulturforståelse for stenalderhjerner – hvordan vi samarbejder med dem, der ikke er ligesom os selv’. Det virker som om han gir leserne nyttige råd. Men hvor konstruktiv er hans tese om at fremmedfiendtlige dansker har steinalderhjerner?

I et intervju med Politiken sier han:

Der er behov for at prøve at få folk til at tøjle deres umiddelbare instinkt for at være skeptisk og modvillig over for mennesker, der ikke er som dem selv.

Fremmedfrykt er noe som er blitt igjen fra steinalderens “stammesamfunn”, hevder han. Den var nyttig den gang, men ikke lenger idag. Derfor må vi lære å beherske denne instinkten:

Vi har brug for viden og input udefra, ellers forstener vi. Det, vi mangler, er at nære tillid til dem, der ikke ligner os selv. Der findes kulturkonservative, der vil rulle det hele tilbage til det homogene samfund, men de lader jo stenalderhjernen vinde. I stedet bør vi lære at disciplinere vores primitive natur.


På bokas hjemmeside utdyper han:

Stenalderhjernen er en nyttig metafor, men den må ikke tage magten for os og blive en selvopfyldende profeti. Der er masser af ting ved vores natur vi i det daglige forsøger at bekæmpe fordi det ikke passer til den tid vi lever i idag, men passer til en tid der for længst er forbi. Det er ikke følelsen vi skal forbyde (for følelser kan man dårligt kontrollere), det er måden vi handler på den, vi skal overveje.

Det viktige er å finne en balanse mellom “den totale øllebrødshumanisme, hvor alt bare er lige godt” og den “stupide, nationalistiske afvisning af alt fremmed.”

Han forteller om et godt eksempel fra Søndervangsskolen i Aarhus. Der oppdaget lærerne at de muslimske elevene ikke lærte noe under Ramadan. Uten mat ingen læring.

Hva gjør man så. Steinalderløsningen ville være å rakke ned på og avvise islam fordi religionen er “fremmed” og “annerledes”. Skolen valgte en annen vei:

Man inviterede forældrene og spurgte: »Er vi enige om, at målet er indlæring?«. Det var der enighed om. Derpå kunne skolen påpege, at det mål ikke kunne opfyldes uden mad. Forinden havde skolen også sat sig ind i, at Koranen kan operere med undtagelser fra fastereglerne.

»De anvendte et rationelt argument i stedet for det her med, at »sådan gør vi her i Danmark«, og den danske måde er bedre end jeres, og faste er middelalderligt. Al den form for bullshit har man hevet ud, og i stedet tænker man, at de her mennesker er også Homo sapiens, så der må være en fælles baggrund, vi kan arbejde ud fra. På den baggrund kan man stille krav, og i dag har skolen ikke det problem«.

.

Det står sikkert mye fornuftig i boka, men kanskje er steinalderfokuset ikke særlig heldig og flytter dessuten fokuset.

Informations anmelder Steen Nepper Larsen er ikke overbevist:

Hvorfor er det lige stenalderhjernen, der skulle være den stabile biologiske grund i det moderne menneske. Det står hen i det uvisse, selv om påstanden er en del af bogens præmis.

Arkeolog Bo Jensen kaller steinalderhjernen-fokuset i et innlegg i Politiken er et “markedsføringstrick”:

Teorien om stenalderhjernen er ikke overbevisende, af flere grunde: Teorien bygger alene på observationer af nutiden. Nørmark mener, at danskerne er intolerante i dag. Hvis stenalderens mennesker også var intolerante, så viser danskerne mere stenalderhjerne end andre folk.
(…)
Den modsatte teori er lige så god eller dårlig: Hvis stenalderens mennesker var mere tolerante end nutidens, så er problemet, at danskerne udviser mindre stenalderhjerne end andre folk.
(…)
Der er heller ikke megen grund til at tro, at stenalderens mennesker var intolerante. Tværtimod var de omstillingsparate nok til at befolke det meste af verden og indføre både landbrug og metal. 

Allerede i den sene jægerstenalder var de også så åbne for hinanden, at nye teknologier og moder spredte lynhurtigt over enorme afstande. De arkæologiske kulturer er grundlæggende ens og samtidige fra Irland til St. Petersborg.

I innlegget Hvorfor stenalderhjerne? prøver antropologen og rydde opp i misforståelsene.

Han har også lagt ut flere bokkapitler på nettet (dessverre i en merkelig flash-visning og ikke som pdf’er som kan lastes ned).

Jeg har ikke lest boka og vet ikke hvor mye han også snakker om strukturelle spørsmål. For hvem vi anser som fremmede, hva vi som anser som annerledes er jo ikke gitt. Det er ikke noe biologisk, men noe vi lærer under oppveksten i skolen og så senere i mediene.

Zenia Stampe etterlyser slike spørsmål i kommentaren sin “Danskere skal integreres”.

“Endelig er en borgerlig debattør, der retter pegefingeren indad mod os selv”, juble Stampe som er “næstformand” og folketingskandidat for Radikale Venstre.

Hun er enig i antropologens anliggende, men stiller så spørsmålet “Hvad hjælper det, hvis alle politiske beslutninger peger i den forkerte retning?”

Et eksempel:

Da videnskabsministeren og universiteterne i sidste uge skulle udvælge 14 småfag til særlig støtte, blev tyrkisk forbigået til fordel for fag som eskimologi, tibetansk og old- og middelalderindisk. Intet ondt om disse sprog og fag. Men dansk-tyrkerne udgør den største minoritetsgruppe i Danmark, og tyrkisk er det tredjemest talte sprog i Danmark efter dansk og arabisk.

For nogle år siden blev tilskuddet til modersmålsundervisningen afskaffet, og fra 1. juni bortfalder tilskuddet til tolkebistand i sundhedsvæsenet for flygtninge og indvandrere, der har boet i Danmark i mere end syv år.

(…)

Hvem husker at have læst eller hørt noget om tyrkisk sprog og kultur i skolen, på ungdomsuddannelsen, i avisen, radioen eller på tv? Det rager os en høstblomst. Til gengæld går vi meget op i, at dansk-tyrkerne kan tale fejlfrit dansk og vide hvornår stavnsbåndet blev afskaffet, hvilke regler offentlighedsloven indeholder, og hvem Asger Jorn var (spørgsmål fra indfødsretsprøven).

>> mer informasjon om boka inkl medieklipp

OPDATERING Politikens anmelder Poul Aarøe Pedersen mener boka er “ikke særligt vellykket” og “lider af skizofreni”

SE OGSÅ:

Kula Kula: “Problematisk hvordan antropologer oppfører seg i offentligheten”

Kulturforskjeller: Ny bok tar et oppgjør med ledelseslitteraturen

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

Dennis Nørmark: Derfor er danskene er så “kalde” og “fremmedfientlige”

“Føleri og overtro”: Dennis Nørmark ut mot høyrepopulistenes historiesyn

Nabokrangler: “Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Hva feirer vi? I 1905 lærte barn at tatere, negere og samer var lavtstående

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

– Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

For mer kosmopolitisme – ny bok: “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

Den kjente danske antropologen Dennis Nørmark har vakt oppsikt med sin nye bok Kulturforståelse for stenalderhjerner – hvordan vi samarbejder med dem, der ikke er ligesom os selv’. Det virker som om han gir leserne nyttige råd. Men hvor konstruktiv…

Read more

Ny bok: Tverrfaglig blikk på barnas lidelser i asylmottakene

Barna lever i stor ensomhet, de sover dårlig og plages ofte av hodepine. Mange er ulykkelige og sliter psykisk. Noen av dem blir fullstedendig knust av de deprimerende omgivelsene.

I “Asylbørn i Danmark. En barndom i undtagelsestilstand” viser antropologer, jurister, sosiologer, psykologer og flere andre hva dansk asylpolitikk betyr konkret for barna i asylmottakene.

Meningen med boka er å gi forskningsbaserte innspill i debatten om dansk asylpolitikk, skriver bokas redaktører Signe Smith Nielsen, Kathrine Vitus i en innlegg i Information.

Barna føler nemlig konsekvensene av dansk asylpolitikk, der beskyttelsen av de nasjonale grensene er viktigere beskyttelsen av menneskene på flukt, på kroppen.

Livet på asylmottak er hardt, spesielt for barn når de må bo der i årevis. Det forekommer fortsatt, og den danske regjeringen har ingen planer om å gjøre noe med det, kritiserer redaktørene.

Kathrine Vitus sier i et intervju med Politiken at det mangler en overordnet diskusjon om, hva vi vil stille opp med en i verden, hvor kriger plutselig skaper flyktningestrømmer:

”Hver gang der bliver trukket en enkeltsag frem, lyder det fra højeste sted, at ’vi følger bare reglerne’. Men reglerne opstår ikke ud af det blå. Hvad er det for nogle præmisser, der ligger til grund for reglerne.

Politikerne forsøger at afpolitisere området ved at gøre det til et bureaukratisk og juridisk spørgsmål.

Med denne antologi viser vi videnskabeligt, hvilke konsekvenser lovene har, og hvis man fremlægger de konsekvenser, så bliver det en mere åben diskussion, hvor man ved, hvad det er, man vælger.”

Boka viser også framskritt, skriver Danmarks Radio: Flere asylbarn får – som det er vanlig i Norge – å besøke den vanlige skolen.

Men grunnvilkårene er likevel de samme, sier Vitus:

Børnene kender ikke deres fremtid, og de lever i en frygt for hjemsendelse. De lever på kanten af samfundet – hverken indenfor eller helt udenfor.

Boka fikk terningkast fire i Politiken. Anmelder Poul Aarøe Pedersen mener boka bør deles ut blant politikerne på Christiansborg som er ansvarlig for den nåværende politikken overfor asylbarna.

Menneskerettssituasjonen i Norge overfor flyktninger er heller ikke forbilledlig. Etter å ha hørt hvordan norske myndigheter behandlet småbarnsmoren og læreren Tsehay Shumye, som flyktet fra Etiopias regime etter valget i 2005, skrev Dag Herbjørnsrud i Ny Tid: Kjære FN: Hjelp oss!: Norge trenger en humanitær intervensjon.

SE OGSÅ:

Studie: Asylbarn blir ikke hørt

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

The anthropology of children, war and violence

Research in refugee camps: Too political for anthropology?

Barna lever i stor ensomhet, de sover dårlig og plages ofte av hodepine. Mange er ulykkelige og sliter psykisk. Noen av dem blir fullstedendig knust av de deprimerende omgivelsene.

I "Asylbørn i Danmark. En barndom i undtagelsestilstand" viser…

Read more

Er det virkelig vi som er staten?

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. “Staten, det er deg!”, fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet.

“De der oppe” er bare våre representanter. Er det virkelig slik? Stemmer det slik vi ofte hører at det er vi som er staten? Eller er staten noe separat, en egen elite med sine egne interesser og som derfor er så interesserte i å kontrollere oss? Var det ikke engang en hersker som sa “staten det er meg?”

Slike spørsmål stiller antropolog Iver B. Neumann i et innlegg i Dagsavisens nyemeninger.no. Han savner en slik debatt om staten.

Vi tar staten for gitt som noe som bare er der, som på en måte er det samme som samfunnet. Hvorfor er det slik? Dette skyldes dominansen av angloamerikansk teori, mener han. Han mener vi heller bør la oss inspirere av fransk og tysk samfunnsteori. Durkheim for eksempel er opptatt av relasjonen mellom staten og samfunnet som er under stadig forandring.

Den tidlige staten, skriver Neumann, er for Durkheim organisert separat fra samfunnet, en organisasjon som la under seg territorium, først og fremst ved våpenmakt, og kommuniserte med andre stater. Jo større grensesnitt staten har med samfunnet, desto mer demokratisk er staten ifølge Durkheim.

Med et slikt perspektiv er staten altså noe som kan studeres empirisk. Den er ikke bare der og svever i luften.

Heidi Stakset har skrevet en interessant kommentar til Neumanns artikkel, der hun viser til flere eksempler på at kontrakten mellom staten og samfunnet er radikalt brutt, blant annet i spørsmål rundt asyl og funksjonshemmedes situasjon. Enkeltpersoner har ingenting å stille opp mot “staten som styrkens herredømme”.

>> les innlegget og kommentaren på nyemeninger.no

Neumann har nylig gitt ut boka Antropologien og staten og har tidligere iår skrevet en kronikk i Dagbladet. I Kongene som forsvant (Dagbladet, 15.2.11) skriver han om kreativ historieskriving som får staten til å framstå som hevet over det timelige.

“Staten”, skriver han, “bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.” Hvis innbyggerne tar staten for gitt, og endatil identifiserer seg med den, får statens ledere enklere dager.

Boka har fått en positiv anmeldelse i Universitas. “I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker”, skriver Magnus Løvold.

Neumann har i 2009 levert sin doktoravhandling om diplomatiet, der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående.

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Er staten i ferd med å dø eller ikke? Hva innebærer dette for antropologien?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

– Støtt heller grasrota enn staten!

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. "Staten, det er deg!", fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-,…

Read more

Norge ber om unnskyldning: I dag samene, i morgen somalierne?

Historier om myndighetenes overgrep mot minoriteter er det mange av. De siste årene har flere stater forsøkt å gjøre opp for historisk urett. Antropolog Marjut Anttonen fra Universitetet i Turku har skrevet en bok om et slikt forsøk.

Anttonen tok for seg den norske erstatningsordningen for samer og kvener (pdf) som mistet skolegangen sin under annen verdenskrig og som samtidig ble offer for statens fornorskningspolitikk og ikke fikk mulighet til å lære å lese og skrive på sitt eget morsmål.

Jeg ville vite mer om boka og pratet med forskeren litt via epost.

antropologi.info: – “I Finnmark er det fortsatt mange eldre samer som knapt kan lese og skrive, verken på morsmålet eller riksspråket.” leser jeg her i Samisk skolehistorie av Svein Lund.Er det virkelig fortsatt slik?

Marjut Anttonen: – Ja, det tror jeg – og jeg har lest den samme teksten som du henviser deg til – men jeg vet ikke hvor mange de er. I hvert fall er det snakk om folk som bare var samisktalende da de skulle begynne på skolen. Og undervisningen foregikk bare på norsk. De hører til den generasjonen som var ytterst uheldig med mangelfull skolegang på grunn av krigen. Det samme gjelder en del eldre med finskspråklig slektsbakgrunn, kvener.

– Hvorfor har du bestemt deg til å skrive en bok om erstatningsordningen for tapt skolegang? Hvorfor er dette interessant?

Da jeg leste om billighetserstatninger for tapt skolegang (pdf), tenkte jeg straks at saken var veldig interessant.

– For det første dreier det seg om hvordan statens holdninger til minoriteter har forandret seg siden 1800-1900-tallet; fra fornorskningen og assimilasjonsprosesser til en minoritetspolitisk helomvending på 1970- og 1980-tallet.

– Det er viktig å fokusere på hvordan skolen tidligere skapte enspråklige statsborgere, og hvordan holdningen til minoritetsspråklig undervisning har forandret seg. I Norge har staten ikke bare bedt om unnskyldning, men den har også bestemt seg for å betale erstatninger.

– Dessuten visste man ingenting om den nye norske erstatningsordningen i Finland – så jeg syntes at det var et viktig og spennende tema å skrive om.


Samisk videregående skole i Karasjok. Undervisning på samisk i dag selvsagt, tidligere forbudt. For “de fastboende Finners (samers) aandelige og økonomiske Fremgang beror paa, at de lærer Norsk og tilegner sig Norsk Skik og norsk Arbeidsmaate” (J. Qvigstad i 1906) Foto: Jens-Chr. Strandos, flickr

– Hva håper du leserne vil lære av din bok?

– Tjah… kanskje litt vanskelig, dette…. Jeg prøver vel å si at spørsmålene om urett, skyld, unnskyldning, tilgivelse og erstatning osv. er store og vanskelige spørsmål. Jeg håper at leserne får noe å tenke på etter at de har lest boka. Det er også viktig å drøfte hvordan vi forstår eller prøver å forstå tidligere tidsaldre.

– Kanskje kan vi også stille spørsmål on nåtiden; kan det være sånn at det finnes ting som vi synes er alminnelig hverdagspraksis for oss, men som neste generasjon eventuelt kommer til betrakte som urett og som vi da burde unnskylde oss for? Jeg stiller jo dette spørsmål i slutten av boka.

– Vi kan for eksempel spørre oss hva som skjer akkurat nå med innflytterbarns språkundervisning i vårt samfunn. I Finland, og sikkert også i Norge, diskuteres det om vi har råd til å undervise alle barn til å lese og skrive på deres eget morsmål. Det er et viktig spørsmål i dagens samfunn, og det ser ut som om midlene gjerne kuttes ned. Samtidig vet vi at Norge har begynt å betale erstatninger for tilsvarende svikt, som skjedde for ca. 70 år siden.

– Du forteller saken er også aktuell i Finland? Er forholdene sammenlignbare?

– Ja, nylig har man begynt å snakke om at finske samer skulle ha rett til å kreve eller forvente unnskyldninger fra staten. I denne saken kommer Finland etter andre nordiske land. Nå har den finske kirke lovet å arrangere en stor begivenhet på Samenes dag neste år, den 6.2.2012. Kirken viser altså dårlig samvittighet, og nå håper samer, eller i hvert fall en del av dem, at også staten skulle komme med en formell unnskyldning.

– Også i Nord-Finland hadde man skoleinternater – faktisk helt til slutten av 60-tallet. Nylig har vi sett en TV-dokumentar om skoleforhold i Enare for noen årtier siden, og hvordan samiske barn lærte seg å “bli finsk”. Det at all undervisning var på majoritetsspråket, har sikkert vært en ulempe for minoritetsspråklige barn i begge land.


Marjut Anttonen: Likheter melllom statens behandling av samer og kvener igår og minoritetselever idag? Foto: privat

– Hva er dine tanker rundt måten statene prøver å gjøre opp for historisk urett overfor minoriteter/urbefolkninger? Er du enig med dine forskerkollegaer?

– Hele saken er ganske kontroversiell. Unnskyldninger er ment å være en måte å prøve å gjøre opp for historisk urett, og det er viktig. Men en del av forskere stiller seg kritisk overfor denne megatrenden og spør om disse unnskyldningene virkelig er ærlige eller bare kosmetikk: Kan det være sånn at unnskyldningene er blitt en altfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på – en slags realpolitikk? Disse kritikerne hevder også at det virker som om det er lettere for politikere og myndigheter å fokusere på fortiden med unnskyldninger i steden for å fokusere på nåtidens eller framtidens problemer.

– Et skritt videre er disse økonomiske erstatningene. Da blir det et spørsmål om hvilken urett skal erstattes, hvilken sum er stor nok for å kompansere tap eller svikt i livet? Når man diskuterer skoleforhold under okkupasjonstiden i Nord-Norge, hevder man ofte at alle nordlendinger mistet skolegang da, men bare samer og kvener har nå fått mulighet å søke om erstatning. Det virker som om erstatninger også kan bli en slags ressurskamp som skaper misnøye og misunnelse.

– Siste ord til leserne foran skjermen?

– Tenker på dere som sitter der og nå har lest gjennom intervjuet. Jeg har skrevet svarene mine hjemme i Finland.Teknologien har hjulpet meg enormt med denne boka. For 15-20 år siden hadde det vært umulig å hente materiale, f.eks. dokumenter fra departementene og Stortinget på den samme måten som er mulig i dag, ved å google og laste ned dokumenter. Vi har nye måter å overskride ulike grenser på, og dette er jeg veldig glad for!

—-

Boka er skrevet på finsk og kan lastes ned gratis som pdf (engelsk oppsummering fra side 139). Boka heter Menetetty koulunkäynti – Norjan valtion hyvitykset saamelaisille ja kveeneille.

Også norske krigsbarn (norsk mor, tysk far) og romanifolk/tatere/reisende kan få erstatninger (se St.meld. nr. 44, 2003-2004), men dette er ikke bokas tema.

Marjut Anttonen har skrevet en hovedfagsavhandling om finske innvandrere i Øst-Finnmark (1984) og en doktorgradsavhandling om etnopolitikk blant kvener (1999), se også hennes tekst The Politization of the Concepts of Culture and Ethnicity: an Example from Northern Norway

Mer informasjon

Svein Lund: Samer uten utdanning – 20 års kamp (Samisk skolehistorie)

Sara Tornensis Bongo, Elmine Valkeapää, Ole Larsen Gaino: Tre liv med tapt skolegang (Samisk skolehistorie)

Sollaug Sárgon: Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk – med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig (masteroppgave)

Et samfunn vil erstatte (Leder i Aftenposten 4.7.2004)

Syndsforlatelse (Guri Hjeltnes 12.3.04 i VG om “erstatningens tiår”)

Er unnskyld nok? Hadi Khosravi Lile og Jemima García-Godos om bl.a. Australias unnskyldninger mot landets urfolk

Billighetserstatning som salt i sår (Karen-Sofie Pettersen har studert hvordan ordningen fungerer, Apollon 14.6.07)

Urfolk i Canada krever giganterstatning (NRK Sápmi, 8.8.09)

SE OGSÅ:

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

Antropolog: Danmark må granske sin mørke fortid i Grønland

Doktoravhandling: “Å skape den normale eleven”

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Første doktorgrad om kvener

Historier om myndighetenes overgrep mot minoriteter er det mange av. De siste årene har flere stater forsøkt å gjøre opp for historisk urett. Antropolog Marjut Anttonen fra Universitetet i Turku har skrevet en bok om et slikt forsøk.

Anttonen tok…

Read more

Thomas Hylland Eriksen med ny bok om søppel

(LENKER OPPDATERT 19.1.2021) – Jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Dagbladet.

Søppel – Avfall i en verden av bivirkninger” heter boka der han vil få oss til å se på avfall på en ny måte. Ingenting er verdiløst og kan brukes igjen. Avfall er en ressurs.

– Jeg tenker på et materiale som fleece, som er laget av plastposer, som et tegn på et sivilisasjonsfremskritt og betegnende for retningen vi bør gå i, sier han.

Han påpeker at det innen akademia finnes en intens interesse for forbruk, men det er nesten ingen som skriver om søppel. Om det er få forskere som er opptatt av søppel, finnes det mange kunstnere som er det.

>> les hele saken i Dagbladet

OPPDATERINGER:

Thomas Hylland Eriksen har lagt ut innledningen på nett (pdf)

Anmeldelse i Dagsavisen av Stian Bromark: Drømmen om et luktfritt samfunn

Omtale i Nationen av Drude Beer: Stanken av de rikes søppel

Den kanskje beste dekningen finner vi i Nærnett, som er nettavisa til journalistutdanninga i Volda. De har ikke bare intervjuet Thomas Hylland Eriksen: – Folk bør tenke mer på søppel, men også skrevet en bakgrunnssak om søppelens kulturhistorie, søppelforskning og søppelflaket i Stillehavet som er minst fire ganger større enn Norge: Dette er en søppelsak (begge skrevet av Steffen Pedersen). I tillegg har Stine Vandevjen Olsen skrevet et veldig interessant intervju med ekteparet Randi og Knut Lied fra den eldre generasjonen: – Før var det ikke noe som het søppel

SE OGSÅ:

Jeg skrev om antropologi og søppel tidligere Anthropology of Trash: An anthropologist as garbage collector og Professor studies society’s poor by picking through trash. En av disse “søppel-antropologene” er blitt intervjuet på nytt ifjor høst: Robin Nagle

(LENKER OPPDATERT 19.1.2021) – Jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Dagbladet.

"Søppel - Avfall…

Read more