(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik S. Reinert i Dagbladet.
Samfunnsøkonom Erlend Berg er enig og skriver i Aftenposten at det “ikke er tvil om at mange er blitt hjulpet av mikrofinans, men totaleffekten på fattigdom er ennå ikke blitt solid dokumentert”.
Det er jo egentlig antropologenes oppgave. Som Tarjei Leer-Salvesen i Ny Tid påpeker har faktisk en antropolog – Aminur Rahman fra Bangladesh – reist rundt i fotsporene til Mohammed Yunus fra Grameen Bank:
Rahman fant en rekke suksesshistorier, men også en urovekkende stor gruppe mennesker som hadde et helt annet budskap. For dem ble møtet med mikrolånene og høye renter starten på en negativ gjeldssyklus. De forteller om lån som var starten på prosjekter som ikke gikk som forventet, om tøffe innkrevere fra banken, som stort sett eies av andre fattige. Mange av dem så ingen annen utvei enn å ta opp lån hos private lånehaier for å gjøre opp gjelden til Grameen Bank.
Det som Ny Tid-journalisten glemmer å nevne: Forskningen ligger nesten ti år tilbake i tid. Boka Women and Microcredit in Rural Bangladesh. An Anthropological Study of Grameen Bank Lending kom ut i 1999.
Som Martin Gøttske i Dhaka, Bangladesh skriver i Morgenbladet (tilgang kun for abonnenter), myket Grameen opp reglene i 2002: I dag blir ikke pengestrømmen avbrutt for alle medlemmer selv om en henger litt etter, skjønt det er lettere for grupper å få større lån hvis alle medlemmene overholder sine terminer.
Men antropologen har oppdaget flere andre uheldige bivirkninger:
During his study, Rahman lived for eleven months in a village that hosts one of the oldest Grameen programs. Women’s loan centres had operated there since 1980. He soon found that, far from being empowered, village women were being exploited as a link to capital. Of his 120 informants, 108 said that men had encouraged or influenced them to join the Bank as a way to acquire funds for their own use. In one case, a man threatened to send his wife back to her birthplace and remarry unless she took out a loan. Overall, more than 60% of the loans were used by men.
In addition, Rahman found that 78% of the total micro-loans in the village were used for different purposes than those approved by the Bank. About 30% were used to meet household needs, such as paying a dowry, buying medicine, or paying fees to broker agencies that arrange overseas employment for household members. These expenses create a debt burden for women, forcing them to borrow money from other lenders, appeal to men to pay off the loan installments, or sell household produce that their families would otherwise consume.
Men likevel framhever Rahman at han ikke er en kritiker av Garmeen Bank: Mikrofinans er et effektivt verktøy for utvikling hvis det blir organisert skikkelig.
En lignende konklusjon finner vi i en avhandling om mikrofinans i Ghana av Gilbert Ansoglenang:
The study concluded that micro-credit schemes help reduce rural poverty and empower women. Despite the enhanced and visible roles assumed by these women due to the credit schemes, there were serious operational lapses: the loans given to the women were inadequate to start and run any viable income generating activities, leading these social actors to refer to the loans as ‘chop money’ and not ‘business money’ (money sufficient to start with a viable business).
Lack of formal education, time, improved technology and ready market for products, which often run down rural enterprises, still persisted and thereby reducing the women’s current productivity relative to their evident potentials.
Antropolog Taj Hashmi er ikke overbevist etter å ha vært på feltarbeid med noen studenter i landsbyer som får lån fra Grameen Bank:
My students, without my prompting, told me that they found non-Grameen villagers were much better off than those who had taken Grameen loans. Some villagers proudly asserted: “Sir, we did not allow the Grameen to open its branch in our village. And, as a result, we are much better off than some neighbouring villagers, (who are indebted to Grameen) by the grace of Allah.”
Most unfortunately, contrary to what Dr Yunus has been telling us, the poorest of the poor simply do not or cannot get Grameen loan, as they simply cannot service any loan at any interest payable in 52 instalments in one year. There is no remission, exemptions or leniency. Defaulters part with tin sheds, utensils, goat and cattle. This came out in so many newspapers in Bangladesh and researchers (even admirers of Grameen) found out on the field.
Den norske antropologen som sannsynligvis kunne sagt mest om mikrofinans er Elisa “tiqui” Vik. Hun holder på å skrive en masterhovedoppgave om mikrofinans i Bolivia. Dessverre må hun vente med å publisere funnene før etter de har vært bedømt av en komite på Universitetet. Men hun gir oss en god innføring i temaet i innlegget Mikrokreditt – hjelp eller business?
Dessuten gir oss den indiske samfunnsviteren Dina Mehta gir oss et godt overblikk over reaksjonene i India og ellers i verden.
OPPDATERING:
Elisa “tiqui” Vik: “La GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge”
FLERE SAKER:
Mikrofinans – ett av flere tiltak (Hege Gulli i Bergens Tidende, 17.10.06)
Ellen Width: Mikrokreditt på norsk (Nationen, 9.12.06)
Mikrokreditt hjelper fattige egyptiske kvinner (Bergens Tidende, 22.11.06)
Nobelforedraget til Muhammad Yunus (Bergens Tidende, 10.12.06)
