search expand

Setter universitetsbyråkratiet forskernes og informantenes liv i fare?

“Hvor langt skal vi gå i forhold til våre forpliktelser overfor en diktatorisk stat som bryter med menneskerettigheter hvis det setter liv i fare?” Dette spørsmålet stiller antropolog Nerina Weiss fra Universitetet i Oslo (UiO) i et intervju med Fagbladet Forskningsetikk.

Weiss har vært på feltarbeid i kurdisk Øst-Tyrkia der flere forskere har blitt utvist tidligere. Det er ifølge antropologen “ikke uvanlig at det hemmelige politiet følger etter forskere og gjennomsøker rommene deres etter intervjustoff eller lignende”. Weiss’ forskning dreier seg om grensevold: Hvordan lever befolkningen med en voldelig hverdag?

Universitetet i Wien, som hun var knyttet til tidligere, frarådet henne derfor om å søke om forskningstillatelse fra den tyrkiske stat: ”Skal du inn, må du skaffe deg tillatelse av de lokale myndighetene, der du skal bo.” Via kurdere i Wien møtte hun den lokale borgermesteren. ”Du kan være min gjest så lenge du holder en lav profil”, sa borgermesteren på et møte i Italia.


Men UiO var ikke glad for hennes planer om å reise til Tyrkia uten offisiell forskningstillatelse:

UiO var redd for at hvis jeg kom i konflikt med Tyrkia, så kunne dette ha diplomatiske følger for Norge og dermed også for UiO. Det som imidlertid ikke ble snakket om, var min egen sikkerhet og det etiske ansvaret overfor de menneskene jeg faktisk skulle bo og jobbe blant.
(…)
Min hovedinteresse var å gjøre et sikkert feltarbeid, uten å sette verken informantene eller meg i fare. Dette virket lettest ved å være ’inkognito’, uten å søke offisielt om forskningstillatelse.

Er altså lojalitet til regelverket viktigere enn forskernes eller informantenes sikkerhet?

Det virker slik når Signe Lise Howell fra SAI (Sosialantropologisk institutt) kommenterer:

Som arbeidsgiver og som en ledende forskningsinstitusjon, er det derfor Universitetets plikt å sikre at de nasjonale og internasjonale regelverk blir fulgt, selv om dette noen ganger kan komme i strid med forskningsinteressene til våre stipendiater.

Men hun begrunner holdningen sin med hensynet til sikkerhet:

Det overordnede hensynet i slike situasjoner, er hensynet til sikkerhet, både for forskeren og for involverte informanter. Det kan riktignok finnes gråsoner der forskeren i samarbeid med instituttledelsen må utvise skjønn. (…) Generelt er slik gråsoneforskning noe vi ikke ønsker å utsette våre stipendiater for.

Nerina Weiss mener at forskere har et ansvar av å undersøke temaer som er ubehagelig for staten de forsker i. Det er viktig for verdenssamfunnet å vite hva som virkelig skjer:

Journalister skummer bare på overflaten i sine reportasjer og gir ofte et ensidig bilde. Ved å gjøre antropologisk feltarbeid, dvs. å være i landet over lang tid, bo der og snakke med folk, er det mulig å komme innenfor. Jeg tror derfor ikke at løsningen på problemet ligger i en generell strikt ””følg regelverket”” og ved alltid å kreve en offisiell forskningstillatelse.

Men det ble likevel slik at hun måtte søke om forskningstillatelse:

Jeg måtte altså finne en vei for å tilfredsstille UiO uten å samtidig rette alt for stor oppmerksomhet på min interesse i grensevold. I søknaden til den tyrkiske ambassaden fokuserte jeg derfor på ”kvinner og helse” – et tema som jeg trodde var mindre politisk betent en grensevold, og som passet bra all den tid borgermesterinnen hadde ansvar for et privat sykehus gitt av en italiensk organisasjon.

På spørsmålet om hun løy for å komme inn, svarer hun at hun “ikke fortalte hele sannheten”. For hvis hun hadde skrevet om vold i søknaden ville den garantert ha blitt avvist.

>> les hele saken i Fagbladet Forskningsetikk

Signe Howells byråkratiske svar ser ut til å være et tegn på manglende uavhengighet og for tette bånd med myndighetene. Det bør ikke interesse universitetet en døyt om forskning medfører diplomatiske konsekvenser. Akademikernes rolle er å være maktkritisk.

SE OGSÅ:

Edward Said: Den intellektuelles roll är att göra motstånd

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Kraftige spark mot “saueflokkmentaliteten i akademia”

For mye byråkrati, for mye toppstyring: Stjerneantropolog sier opp i protest

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

“Intolerant Universities”: Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

War in Iraq: Why are anthropologists so silent?

Photography as research tool: More engaged Kurdish anthropology

"Hvor langt skal vi gå i forhold til våre forpliktelser overfor en diktatorisk stat som bryter med menneskerettigheter hvis det setter liv i fare?" Dette spørsmålet stiller antropolog Nerina Weiss fra Universitetet i Oslo (UiO) i et intervju med Fagbladet…

Read more

Nesten ingen “ikke-vestlige” stemmer i pensumlitteraturen

Til tross for all snakk om internasjonalisering ser Universitetet i Oslo fortsatt verden gjennom vestlige briller, skriver Anette Remme i en kronikk i Universitas.

Remme har gått gjennom 25 tilfeldig valgte pensumlister fra blant andre Asia- og Afrikastudier, juss, statsvitenskap, samfunnsøkonomi, sosialantropologi, samfunnsgeografi og sosiologi. Hun konkluderer med at “akademisk litteratur fra ikke-vestlige land eller Sør, fyller oppsiktsvekkende lite plass på Universitetet i Oslos (UiO) pensumlister”. Det står like ille til i alle fag inkludert antropologi.

Ingen av sentrale tenkere som Vandava Shiva, Amartya Sen og Walden Bello er nevnt i de 25 pensumlistene hun har sjekket. Akademikere i land i Nord og Sør ser ikke ut til å være likestilte stemmer i akademia.

Et globalt ansvar for kunnskapsdeling er viktig, skriver hun, og alle universiteter bør ha både mulighet og ansvar for å delta i et globalt kunnskapsnettverk. Hun oppfordrer “å gjøre de internasjonale fagene virkelig internasjonale”.

>> les hele saken i Universitas

Anette Remme er aktiv i SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). SAIH har tidligere ifjor hatt en kampanje om akademisk frihet og retten til fri og global utveksling av kunnskap og året før om vårt bilde av Sør.

Sosiologene Hans Erik Næss og Ida Hjelde kom til samme konklusjon da de analyserte pensumet i sosiologien ved UiO, se For en mer transnasjonal sosiologi og – Se det globale i det lokale.

For å få et innblikk i forskning av afrikanske akademikere, se blant annet mitt tidligere innlegg Open Access Anthropology in Africa – an introduction.

SE OGSÅ:

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Christian Stokke: Antropologer er etnosentriske

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

På vei til akademisk apartheid?

– Historiefaget er etnosentrisk

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

Nina Dessau: Vi må ikke glemme de utenlandske akademikerne

Til tross for all snakk om internasjonalisering ser Universitetet i Oslo fortsatt verden gjennom vestlige briller, skriver Anette Remme i en kronikk i Universitas.

Remme har gått gjennom 25 tilfeldig valgte pensumlister fra blant andre Asia- og Afrikastudier, juss, statsvitenskap,…

Read more

Migrasjonsforskning til folket?

Få andre temaer har større behov for faglige innspill enn migrasjon. Hvorfor altså har de ansvarlige bak migrasjonsforskning.no lagt en så trist nettside?

Nettstedet som ble lansert forrige uke skal synliggjøre norsk forskning om migrasjon både for folk innenfor og utenfor akademia. Men en blir ikke mye klokere etter å ha klikket seg gjennom siden.

Nettet gir uendelig mange muligheter til presentasjon, formidling og kommunikasjon, men migrasjonsforskning.no ligner heller på de trauste institutt-hjemmesidene som for en stor del ikke har videreutviklet seg siden 90-tallet.

Hva skal vi for eksempel med denne lange listen med publikasjoner nesten uten linker? Det er noen få publikasjoner som har en link til en fulltekstversjon. Men de allerfleste artikler er publisert i tidsskrifter som ikke er tilgjengelig for folk uten konto ved et universitet. Linken “Mer informasjon” fører som regel til en loginbox som her) der man blir oppfordret til å betale 30 Dollar for å kunne lese teksten. Mange tekster som er fritt tilgjengelige (som blant annet masteroppgaver som er blitt publisert i bibliotekenes digitale arkiver) mangler derimot.

Men linker til fulltekstpublikasjoner er heller ikke nok. Innholdet må formidles: Hva for eksempel med intervjuer med forskere? Eller et nyhetsklipp om “migrasjonsforskning i media”? En kunne invitere forskere til å blogge slik forskning.no har begynt å gjøre for en stund siden. Hva med bilder og videoklipp? Det er heller ikke noen linker til andre relevante nettsteder. Det er mye spennende stoff på nett!

Innholdet er dessuten ufullstendig – for eksempel når det gjelder fagmiljøer. Har Universitetet i Tromsø ikke mer å by på enn det som står der? Og hva slags informasjonsverdi har linken “Les mer om UiT på deres hjemmesider” – en link som fører oss til forsiden av UiTs hjemmeside? Samme gjelder Universitetet i Oslo. Er det bare Arena – Center for European Studies som forsker på migrasjon? Hva med antropologien, sosiologien, historie etc?

Men nettsiden er ny, hvem vet hva slags planer webredaktøren sitter inne med. Det første inntrykket er ihvertfall langt fra overbevisende.

Kanskje en titt på Gideon Burtons blogg inspirerer, bl.a teksten The Open Scholar eller Scholarly Communications Must Transform?

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Marianne Gullestad and How to be a public intellectual

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett: Samfunnet finansierer forskning, men resultatene blir gitt bort til store kommersielle forlag

Blogger får Universitetets formidlingspris

Få andre temaer har større behov for faglige innspill enn migrasjon. Hvorfor altså har de ansvarlige bak migrasjonsforskning.no lagt en så trist nettside?

Nettstedet som ble lansert forrige uke skal synliggjøre norsk forskning om migrasjon både for folk innenfor og…

Read more

Hva skjer med antropologien i Sverige?

Sveriges Antropologförbund har begynt å blogge. Et av de nyere innleggene har en heller dyster tone. Vart är antropologin på väg? spør Johan Lindquist, ordförande i organisasjonen:

Det institusjonelle landskapet har forandret seg med diverse sammenslåinger:

Kulturantropologiska institutionen i Uppsala har slagits samman med etnologi, Socialantropologiska institutionen i Göteborg har blivit en avdelning inom Institutionen för globala studier, och i Lund har avdelningen för Socialantropologi administrativt blivit alltmer integrerad med Sociologiska institutionen.

Flere stjerner innen faget er blitt pensjonert eller har flyttet. Diverse universitetsreformer legger vekt på rask gjennomstrømming og utdanning “har “anställningsbarhet” som sitt ledord”.

Johan Lindquist har lagt merke til en synkende interesse for Sveriges Antropologförbund. Det ser ut som om organisasjonens hovedoppgave er å organisere den årlige konferansen og ikke å videreutvikle faget:

Frågan är dock om det inte är just nu, i en tid då antropologin har blivit allt svagare i institutionella termer, som vi behöver en starkare nationell organisation. Nu när många av oss har tagit oss igenom betungande institutionella reformer är det viktigt att fundera över hur vi vill utveckla ämnet i det nya landskapet.

>> les hele innlegget

SE OGSÅ:

I Sverige: Færre studerer antropologi

For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning: Jonathan Friedman forlater Sverige med glede

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Kvalitetsreform og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Sveriges Antropologförbund har begynt å blogge. Et av de nyere innleggene har en heller dyster tone. Vart är antropologin på väg? spør Johan Lindquist, ordförande i organisasjonen:

Det institusjonelle landskapet har forandret seg med diverse sammenslåinger:

Kulturantropologiska institutionen i Uppsala har…

Read more

Hvor mye samarbeid med næringslivet?

Nylig kritiserte antropolog Signe Howell at akademikere i økende grad må demonstrere sin nytteverdi. Hva er poenget med en utdanning som ikke kan brukes, svarer antropolog Knut Olav Krohn Lakså i dagens Aftenposten.

Signe Howell tok opp et tema som jeg har skrevet om mange ganger (sist i saken God natt, Blindern!). Universitetene blir i økende grad ført som en hvilken som helst bedrift. Utdanning blir kommersialisert. Kvantitet istedenfor kvalitet.

Howell skriver:

Samfunnet synes ikke å forstå implikasjonene av at et universitet ikke er en profesjonsinstitusjon. Vi blir fortalt at bachelor- og mastergraden må kunne brukes til noe. En kortsiktig nyttetankegang fører til at vi møter økende skepsis til det vi bedriver. Vår forskning mistenkeliggjøres. I økende grad må vi demonstrere vår nytteverdi gjennom ulike former for byråkratisering, evaluering og opptelling av produksjon. Vokabularet blir stadig mer likt næringslivets.
(…)
Mange av oss som har vårt daglige virke ved Universitetet i Oslo ser med stigende bekymring på tiltak som vi føler bidrar til å trekke oppmerksomheten vekk fra universitets hovedoppgave: Å ivareta faglig kunnskap gjennom forskning, og å gi nye generasjoner av studenter innføring ikke bare i fag, men i forståelsen av verdien – og gleden – ved faglig fordypning og kritisk refleksjon.

>> les hele saken i Aftenposten

Knut Olav Krohn Lakså er også skeptisk til denne utviklinga. Et universitet bør ikke og skal ikke drives etter rene markedsøkonomiske prinsipper, skriver han. Men, legger han til, hva skal man med kunnskap dersom den ikke kan brukes? Han er ikke enig med Signe Howell som “tviler på at enda mer dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere vil forbedre kvaliteten ved et universitetsstudium”.

Han skriver:

Et fag som sosialantropologi har mye å bidra med i mange virksomheter. Men det er det få som vet. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved Howells påstand om at dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere ikke kan bidra til å forbedre kvaliteten på et universitetsstudium. Kvalitet handler også om formidling. Og økt samarbeid med næringsliv og fremtidige arbeidsgivere bidrar til dette.

«Prosjektforum» ved UiO er et eksempel til etterfølgelse, hvor studenter utfører et konkret oppdrag for ulike eksterne oppdragsgivere. Mange studenter har i ettertid fått jobb som en direkte konsekvens av faget. Og de får i aller høyeste grad bruk for sine faglige kunnskaper. Det er positivt (og heldigvis kan også antropologer benytte faget som del av sin mastergrad).

>> les hele innlegget i Aftenposten

Jeg synes begge har rett. Det viktigste er å ikke selge seg selv og bevare sin uavhengighet. Det er ikke lett. Presset utenfra er sterkt.

SE OGSÅ:

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

Kvantitetsreformen og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket

Fagidioter på eliteuniversitetet – Akademikernes utspill møter motstand

– Godt marked for antropologiske firmaer

– Næringslivet er oppskrytt! – En paneldebatt under årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening

Nylig kritiserte antropolog Signe Howell at akademikere i økende grad må demonstrere sin nytteverdi. Hva er poenget med en utdanning som ikke kan brukes, svarer antropolog Knut Olav Krohn Lakså i dagens Aftenposten.

Signe Howell tok opp et tema som jeg…

Read more