gaver gaveøkonomi | antropologi.info

Økonomiprisen mer spennende enn fredsprisen

Published on October 19, 2009 by lorenz Posted in gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, miljø og økologi, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, tverrfaglig

Mens man fortsatt diskuterer om det var riktig at Obama fikk fredsprisen, kan det være mer interessant å diskutere nobelprisen i økonomi som bl.a. ble tildelt Elinor Ostrom. Den fikk nesten ikke noen mediedekning i Norge.

På en måte har Elinor Ostrom fått en nobelpris i antropologi, skriver Nicolaus Baumard på nettstedet Cognition and Culture. Forskningen hun fikk prisen for er nemlig et klassisk tema innen antropologien: forvaltning av fellesressurser som land, vann, skog.

Ostrom utfordrer oppfatninger som er populært blant økonomer, nemlig at ressurser som eies lokalt i fellesskap blir dårlig styrt (“allmmenningens tragedie“) og enten bør overtas av sentrale myndigheter eller privatisert. Det motsatte er tilfelle mener Ostrom, som Sverker Sörlin forklarer i Dagens Nyheter: “Resursproblemen knappast kommer att lösas om inte de som har intresse i resurserna också får delta i förvaltningen av dem.”

Prisvinneren har i flere tiår forsket i tverrfaglige team (også sammen med antropologer) og analysert flere tusen studier om brukerstyrte fiskestammer, beitemarkområder, skog og sjø.

Mens Ostrom fikk kun små notiser i norske aviser og med typisk norsk fokus på at hun var kvinne, var interessen for hennes forskning større i svenske medier og spesielt blant svenske bloggere. Erik Svensson, professor i Zoologisk Ekologi ved Lunds Universitet gir på bloggen sin en grundig presentasjon av Ostroms forskning. Patrik Lindenfors gir oss blant annet en Ostroms liste med kriterier for en vellykket forvaltning av allmenninger og mange linker.

Man kan også overføre Ostroms perspektiv til vitenskapen. Hennes argumenter taler for felles forvaltning av kunnskap på nett.

SE OGSÅ:

Doktoravhandling: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Bør lære av afrikanske fiskere

Landbruk: Etiopia viser veien

Når lokalbefolkningen må konkurrere om fiskeressurser med utenlandske investorer

– Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

The Internet Gift Culture

På en måte har Elinor…

Landbruk: Etiopia viser veien

Published on December 3, 2008 by lorenz Posted in Afrika, gaver gaveøkonomi, Kultur tradisjon kunnskap, mat og drikkekultur, miljø og økologi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, utvikling

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne oss på at det fins flere veier til utvikling og at størst ikke alltid er best, skriver han:

Ferske landbruksvarer er tilgjengelege i rikeleg monn på marknaden i ein kvar etiopisk by. Dette skjer innanfor ein landbruksstruktur der gjennomsnittsgarden er på 0,7 hektar, eller 7 mål om ein vil! Der økonomane i vår tid har rekna seg fram til at ein bonde i vesten må ha mange hundre mål «for å kunna leva av det», som det så fint heiter, livnærer desse etiopiske småbruka heile familiar både i høve basismat og innkjøpsvarer.

Det etiopiske landbruket er et eksempel på en form for utvikling som kalles involusjon:

Involusjon er prøving og feiling med basis i dei ressursar som naturleg finst på staden. Nøkkelen til suksess innanfor denne produksjonsformen er kreativitet. Den som er mest nyvinnande i bruken av dei lokale ressursane, er også den som tek første steget vidare. Samstundes kjem det heile tida impulsar utanfrå.

Han forteller også om et eksempel på hvordan etiopiske bønder intensiverte matproduksjonen på sine egne premisser uten intensive produksjonsmodeller og giftig kunstgjødsel.

For å dyrke en ny rissort har hele landsbyen slått seg sammen:

Arbeidet skjer med dei same gamle trereiskapane. Det er framleis oksen som pløyer opp jorda, og den einskilde familiemedlem går etter med trehakker. (…) Den store løyndomen i det produktive etiopiske landbruket er tilgjenge på arbeidskraft. Både store og små, mannlege og kvinnelege hender er i arbeid på familien sitt jordstykke.

Overskotet, både i form av basisvarer og byttekapital delest også. Trengst det til enno meir krefter, trer ein urgammal tradisjon i kraft. Hushaldet bryggjer øl og lagar til mat, ofte tilbyr dei og musikk og underhaldning. I bytte gjev gjestene nokre timar med arbeid. (…)

Innføring av denne nye rissorten er ei radikal nyvinning som kan gjera livet betre for mange menneske. Men det er likevel ei nyvinning som støttar seg 1000-årige reiskap, kunnskap og tradisjonar. Det nye vert her ført inn for å styrka i staden for å utfordra og underminera eksisterande sosial organisasjon og lokal kunnskap. (…)

I overskueleg framtid vil involusjon vera einaste berekraftige veg til matproduksjon og overleving i denne delen av verda. Dette bør me i vesten ikkje gløyma i vår iver etter å selja våre eigne intensive produksjonsmodellar og vår eiga kunstgjødsel.

>> les hele saken i Nationen

Jeg har skrevet om Dag Jørund Lønning tidligere, se Månedens antropolog: Fra palestinsk aktivisme til merkevarebygging i Telemark og Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

SE OGSÅ:

What anthropologists can do about the decline in world food supply

Hungersnød i Etiopia: Antropolog Svein Ege utfordrer bistandsorganisasjoner

Norsk fiskeriforvaltning bør lære av afrikanske fiskere

Etiopias landbrukslandskapet burde minne…

"Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik"

Published on February 8, 2007 by lorenz Posted in gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, neoliberalisme / velferdsstaten, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(LENKER OPPDATERT 30.9.22) Hvorfor er Norden så rik? En ny bok minner om at økonomer glemmer den sosiale biten i teoriene sine. Det er kanskje ikke alltid så lurt å gå inn for mer konkurranse og mindre fellesskap. Noe av det viktigste for økonomisk utvikling er nemlig et velfungerende samfunn der en stoler på hverandre. Tilliten mellom mennesker, og tilliten mellom mennesker og byråkrati eller stat, er svært høy i Norden. Dette er svært lønnsomt ifølge boka “Sosial kapital. En introduktion” av Gert Tinggaard Svendsen og Gunnar Lind.

I boka viser forfatterne hvordan sosial kapital er en av de viktigste produksjonsfaktorene i det danske samfunnet. Den store summen av sosial kapital i de nordiske landene gjør at vi er blant verdens aller rikeste land, mener forfatterne.

Mina Hauge Nærland har skrevet en glimrende omtale av boka i Dagbladets Magasinet. Vi leser:

Mistillit og kontroll skaper byråkrati og koster mange penger. Et velfungerende samfunn derimot, der alle føler seg ansvarlige for samfunnet og sine medmennesker, og samhandlingen mellom mennesker og mellom mennesker og staten er preget av tillit, gjør samfunnet bedre, smidigere og mer effektivt.

Forfatterne forklarer et samfunns samlede sosiale kapital på denne måten:

– Summen av det ofte uformelle samarbeidet som daglig foregår på kryss og tvers mellom borgere, mellom borgere og velferdsstat, og som hviler på tillit og normer bygget opp gjennom en lang historie.

Forfatterne bruker en trelasthandel som eksempel:

Man kjører inn og henter plankene man skal ha, deretter går man inn og betaler. Dette er et eksempel på at folk stoler på hverandre. Det samme er skatteligningen, der de fleste selv oppgir inntekt, og ligningsmyndighetene ikke trenger gjøre andre kontroller enn stikkprøver. Det sparer tid, og ansatte som ellers ville måttet passe på at ingen snyter andre.

(…)

Tenk bare på samfunn som Irak, eller Afghanistan, eller Zimbabwe. Slike mistillitssamfunn preges av økonomisk stagnasjon, økt kriminalitet, symbolsk og fysisk vold mellom grupper, korrupsjon og svart økonomi, skriver Svendsen og Svendsen.

Denne sosiale kapitalen i et samfunn er sårbar og kan fort forsvinne og kan ta flere hundre år å bygge den opp igjen, skriver de og sammenligner Danmark og Polen:

PÅ 1800-TALLET lignet nemlig de to landene hverandre. På landsbygda vokste det fram kooperativer og sammenslutninger som var med på å bygge opp autonomi, selvråderett, samarbeid og tillit i befolkningen. (…)Men da kommunistene tok makten i Polen etter krigen, ble store deler av den sosiale kapitalen i samfunnet ødelagt:

– Det kommunistiske regimet begrenset de frivillige kooperativene på samme måte som det begrenset kirken og religiøse bevegelser, alt sammen for å demme opp for politisk opposisjon. Derfor gikk regimet bevisst inn og ødela verdifull sosial kapital i den frivillige sektoren. Denne ressursen erstattet de med utbredt mistillit, byråkratisk vilkårlighet og dyp statsavhengighet, skriver forfatterene.

Innvandring er også et tema i boka. Det er mye tyder som på at innvandring ikke reduserer tilliten i samfunnet. Det viser seg nemlig at innvandrere tar til seg mye av den danske tilliten etter at de er kommet til landet.

>> les hele saken i Magasinet

Det minner meg om åpningsseminaret av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge. Statsviter Bo Rothstein fra Gøteborgs Universitet sa at det er staten selv som skaper tillit (eller ikke):

– Om en har tillit til andre mennesker avhenger av hvor godt de offentlige institusjoner fungerer, om en kan stole på staten og dens representanter (byråkrater, politi, leger etc). At tilliten til andre mennesker er høyest i de nordiske land, skyldes et godt fungerende byrakråti og en politikk basert på likhet der alle har sin plass, sa han.

Ifølge Norges forskningsråd er det stor behov for en bred undersøkelse av sosial kapital i Norge.

Antropolog Geir Golden Sæther har allerede undersøkt slike spørsmål under sitt feltarbeid på et oljeraffineri i Venezuela, se Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?. Interessant i denne sammenhengen er også forskningen til antropologen Charlotte Baarts som fant ut at fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

En annen veldig god artikkel som viser viktigheten av ikke-økonomiske aspekter i våre handlinger er Nettbrukerne lar seg ikke kjøpe (som minner på The Internet Gift Culture)

MER OM SOSIAL KAPITAL:

Det tar lång tid att bygga upp ett samhälle där människor litar på varandra. Men hur går det till? Göran Rosenberg har läst en ny bok av Bo Rothstein. (Dagens Nyheter, 25.4.03)

Eget eller socialt kapital? (Kronikk, Göteborgs-Posten, 4.4.04)

Ny bok om sosial kapital: Passive medlemmer spiller en viktig rolle (Forskningsrådet, 30.03.2004)

Sosial kapital: tildekkende trylleord i utviklingsdebatten (Samfunnsgeograf Kristian Stokke, Verdensmagasinet X 4/2000)

(LENKER OPPDATERT 30.9.22) Hvorfor er Norden så rik? En ny bok minner om at økonomer glemmer den sosiale biten i teoriene sine. Det er kanskje ikke alltid så lurt å gå inn for mer konkurranse og mindre fellesskap. Noe av…

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Published on July 12, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, formidling, forskning(spolitikk) akademia, gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, kunnskapsdeling på Internett, kvalitetsreformen, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

“Effektivisering” og “kvalitetetsreformering” fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. “Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling”, skriver Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Dagbladet.

Det beste i livet er gratis – og dette gjelder også for akademia – eller spesielt akademia. Et av grunnprinsippene for den frie kunnskapsutviklingen er nemlig gjensidighet. Akademikere lever i en gaveøkonomi. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles, skriver antropologen:

Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer på e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. (…) Hun kommer ofte på faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller lønnet med et symbolsk honorar (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.)

Men i det siste, skriver han, er det blitt stadig vanskeligere å få kolleger til å gjøre gratisarbeid – “altså bidra til den gaveøkonomien som gjør produksjonen av kunnskap levende og uforutsigbar”. Omgivelsene tvinger forskerne til å prioritere det som gir direkte uttelling – dette har uheldige konsekvenser ifølge Hylland Eriksen:

Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. (…) Hvis ingen vil utføre disse [gratis-] oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.

>> les hele saken i Dagbladet

Sannsynligvis kan vi skimte en lignende utvikling blant studenter. Også studenter har etter innføringen av kvantitetsreformen mindre tid til gratisarbeid. Antropolog Johannes Wilm skrev noe lignende i Universitas, mens han fortsatt var student:

Kravene til økt gjennomstrømning gir flere av Sosialantropologistudentenes foreninger store problemer med å rekruttere nye medlemmer. Få vil ta på seg å redigere tidsskrift og arrangere debatter på toppen av knapt tilmålt arbeidstid, og det er stor fare for at mye av det spennende fagmiljøet vil forsvinne sammen med de siste hovedfagsstudenter.

>> les hele saken i Universitas

Alt skal måles og veies – ikke minst for hvor mye du publiserer:

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

På vei til akademisk apartheid? Forskere som tidligere samarbeidet blir oppfordret til å konkurrere med hverandre om den samme pengesekken

SE OGSÅ:

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

Tusen demonstrerte for frie universitet

The Internet Gift Culture: Internet and social software lead to the creation of new networks and to a revitalisation of cultures of exchange and gift economies

"Effektivisering" og "kvalitetetsreformering" fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. "Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling", skriver…

Vennetjenester eller korrupsjon? Et antropologisk perspektiv på Ukraina

Published on October 31, 2005 by lorenz Posted in antropologi allment, Europa, gaver gaveøkonomi, master-/ hovedoppgaver, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Det antropologiske konsulentfirmaet Rett Øst arrangerte nylig et seminar om korrupsjon i Ukraina. En av foredragsholderne var Alexander Tymczuk som i mai avsluttet et mastergradsstudie i sosialantropologi i i Lviv i Vest-Ukraina. Tanken bak forskningsarbeidet var å studere hvordan mennesker overlever på en minimal inntekt. Vennetjenester (noe som noen her ville kalle for korrupsjon) spiller en avgjørende rolle:

Under Sovjetunionen var samfunnet markant inndelt i det som var offentlig og kontrollert av staten på den ene siden, og det som privat og skjult på den andre. Det offentlige rom var preget av mistenksomhet, knapphet, ydmykelse og lange køer overalt, mens det private ga en følelse av gjensidig hjelp, tillit og generøsitet. (…) En butikkansatt ville for eksempel legge de beste kjøttstykkene til side, og selge dem til personer i sitt personlige nettverk. En sparte således sine venner fra å stå i endeløse køer, samtidig som de var sikret bedre kvalitet på varer. Slike vennetjenester ble kalt blat, og ble så omfattende at det hjalp til å holde samfunnet i gang.

Et vanlig antropologisk perspektiv på korrupsjon, sa Tymczuk, tar utgangspunkt i hva aktørene i et samfunn selv anser for å være illegitime og umoralske handlinger. I innlegget gir han mange fascinerende eksempler på den flytende grensen mellom vennskapstjenester og korrupsjon.

>> les hele innlegget (Microsoft Word dokument, 5 sider)