search expand

Å stoppe blod med hemmelige ritualer? Ny bok om nordnorsk tradisjon

En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.

En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv virkning på sykdom og problemer. For eksempel å stoppe blødninger eller fjerne smerter:

– Allerede som liten ble jeg imponert over den helbredende kraften folk hadde. Jeg kan huske at jeg tenkte allerede som sjuåring at ”dette har jeg lyst å fortelle om en gang”. Nå har jeg altså gjort det, sier antropologen og legger til at “boka handler mye om den type omsorg folk har overfor hverandre i små samfunn”.

Henriksen har samlet inn materiale til boken under hennes hovedfagprosjekt i sosialantropologi, som ble avsluttet i 1997 ved Universitetet i Tromsø.

Det var stor interesse for boka under lanseringen. Der påpekte Tore Sørlie, professor ved helsevitenskapelig fakultetet ved Universitetet i Tromsø, at folk er stigende grad opptatt av tradisjonelle behandlingsformer:

– Mange har meninger om at skolemedisinsk behandling har blitt altfor travel og opptatt av sykdommer og avgrensende ting. Behandlingen tar ikke i mot det hele mennesket.

>> NRK Sami Radio: «Å stoppe blod» ble godt mottatt

>> Universitetet i Tromsø: Skrev bok om å stoppe blod

I en tidligere utgave av UiT-bladet Labyrint (pdf, side 36) kan vi lese mer om denne kunnskapstradisjonen som ofte er knyttet til skjæringspunktet mellom samisk tradisjon, læstadianisme og kristendom, men som også er utbredt i norsk og kvensk befolkning i svært mange bygder i Nord- Norge.

Boka blir også diskutert på verdidebatt.no

OPPDATERING: “Mitt råd til alle norske leger er dermed å lese boken, slik at du kan bli en enda bedre samtalepartner med dine pasienter. Det kan hende de har en forforståelse av helse og sykdom som du aldri har tenkt på før”, skriver V Fønnebø i sin anmeldelse av boka i Den norske legeforening 18.11.2010.

SE OGSÅ:

Hvordan måle effekten av alternativ behandling?

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Antropologer undersøker alternativ kreftbehandling

AIDS:”Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Helsevesenet etterlyser antropologer

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

– Antropologer forstår ikke hekseri

Forsker på synske dansker

En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.

En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv…

Read more

Doktoravhandling: Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri

Dette skjer ikke ofte: En antropolog og en sykepleier skriver en doktoravhandling sammen. Tema: Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon. – Forskjellene mellom disiplinene våre er ikke så store som vi hadde trodd. Jeg vet om et par felles doktorgrader fra Universitetet i Bergen (UiB), men etter det jeg vet er det 15-20 år siden sist, forteller Aina Skorpen og Christine Øye i et intervju i På Høyden.

Doktorgraden er basert på et ni måneder langt etnografisk feltarbeid på et norsk psykiatrisk sykehus.

Studien viser at de demokratiske prinsippene blir tilsidesatt av det forskerne kaller sykehusets ”medisinpsykiatriske behandlingsregime”. Tvangen har “steget faretruende”. Dette er ikke bare et problem for pasientene, forteller antropologen og sykepleieren som disputerte forrige uke:

– Personalet prøver så godt de kan. De har ikke noen mangel på teori eller fagkunnskap, men balansen i arbeidet er så krevende at det blir mange sykemeldinger. Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri. Og det er stort sett mot folk som har lite å stille opp med, de fattigste blant de fattige.

Sykepleieren og antropologen mener man burde avskaffe begrepet om brukermedvirkning i norsk psykiatri:

– Pasientene inviteres til dialog, men på falske premisser. Selv om man blir spurt om hva man vil ha til middag eller noe så enkelt som om man vil i svømmehallen eller på biblioteket, kan pasienten bli overstyrt. Det er bedre å si at det ikke er brukermedvirkning.

>> les hele saken i På Høyden

Avhandlingen er ikke lagt inn i UiBs digitale arkiv Bora. Sannsynligvis vil den aldri havne der og dermed være utilgjengelig på nett. “Avhandlingen kan lånes på Bibliotek for psykologi, utdanning og helse. For kjøp/bestilling av avhandlingen, kontakt kandidaten direkte”, heter det nemlig i pressemeldingen.

For regelmessige kritiske analyser av psykiatrien, se Sigruns blogg.

OPPDATERING 13.6.2010: Avhandlingen kan nå lastes ned fra Bora. – Takk, Sigrun!

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

– Mangler etiske standarder innen omsorgen

Hvordan studere og forstå lidelse?

Helsevesenet etterlyser antropologer

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Dette skjer ikke ofte: En antropolog og en sykepleier skriver en doktoravhandling sammen. Tema: Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon. – Forskjellene mellom disiplinene våre er ikke så store som vi hadde trodd. Jeg vet om et par felles doktorgrader fra…

Read more

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Det er en kjent sak at smale og høyhælte sko ødelegger føttene. I jakten på “skjønnhet” kopierer kvinner en praksis som har opphav i mishandling og sexslaveri. Og de gjør det helt frivillig, skriver masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby i en interessant kronikk i Aftenposten.

Ja, hvorfor gjør de det? Fordi det er en sosial konvensjon, skriver hun – på lignende måte som også omskjæring er det:

Jo, fordi det er verdt det – det ser jo så bra ut, får jeg til svar. Det handler i bunn og grunn om personlig smak, legges det til. Dessuten synes gutta at det er sexy. Og så enkelt er det, eller?
(…)
En sosial konvensjon er innført når folk har glemt skikkens opprinnelse, og den ukritisk blir akseptert som norm. En god illustrasjon i denne sammenhengen er kvinnelige omskjæring i Afrika, og tidligere fotbinding i Kina. Begge er en praksis som startet med kvinnelig slaveri i overklassen, og som senere ble videreført av underklassen. Det kan skje fordi omskjæring og fotbinding knyttes direkte opp mot kvinners ærbarhet, moral og skjønnhet – egenskaper kvinner selv vil assosieres med, mens bakgrunnen er gått i glemmeboken.
(…)
På samme måte som i tilfellet med omskjæring og fotbinding, er det oppstått en kobling som virker logisk i vår kultur – mellom sko på den ene siden, og kvinnelig sexappell og femininitet på den andre. Disse egenskapene har betydning for sosial status blant kvinner, og mange er villig til å betale en høy pris for dem. Bruk av helsefarlige sko er altså blitt en sosial konvensjon. Vi har glemt den faktiske bakgrunnen, men har en idé om at det handler om den svært så variable «skjønnheten».

På lignende måter som noen kjemper mot omskjæring, så kjemper hun mot “helsefarlige sko”: “I lys av dette”, skriver hun, “vil jeg minne om at kvinner i Norge har muligheten til å velge bort en del selvpåført smerte og sykdom.”

Det er spesielt interessant at det er kvinner selv som viderefører tvilsomme skikker, påpeker hun i debatten i kommentarfeltet:

Det er kvinner som har fotbundet sine døtre. Det er kvinner som omskjærer sine døtre. Kvinner velger selv sko som ødelegger føttene. Hvorfor? Kvinner lærer det av sine mødre, søstre, venninner, tanter, og så videre. Dette betyr at veien til forandring ligger hos kvinner selv. Hver enkelt kvinne har muligheten til å unngå smerte, deformasjon og bevegelseshemming. Det er bare å velge bort sko som skader føttene og heller bruke sko som er gode for føttene. Så enkelt og så vanskelig er det.

Kronikken har fått mange kommentarer og i motsetning til mange andre kronikkskribenter, så har hun tatt del i debatten.

Hun har også fått en interessant kommentar fra en medstudent i sosialantropologi:

(…) Mange går med høyhælte sko, mange går aldri med høyhælte sko, mange går med det kun til fest, mange går med det akkurat når det passer dem. Hva sier det deg? At det er frivillig og fullstendig ustigmatisert å velge bort hæler, og videre at det umulig kan være en sosial konvensjon.

Som det tydelig kommer frem av artikkelen til (antropolog Aud) Talle: de sosiale sanksjonene for å bryte en konvensjon som omskjæring eller forbinding kan ikke sammenlignes med det som måtte følge dersom jeg velger sandaler fremfor stiletter en kveld. At det er frivillig, som du gjør til artikkelens hurrapoeng – jeg må si meg enig med Marte, “så edelt” – er noe som ikke bidrar til folkeopplysningen overhodet.
(…)
Ja, det er viktig å ta bevisste valg. Ja, det er viktig å undersøke årsaker til praksiser som kan virke ubegrunnede i dagens samfunn. Men det er ikke dette du gjør i denne kronikken. Du stigmatiserer de som tar andre valg enn deg selv – etnosentrisme, rett og slett. Jeg velger hæler akkurat når det passer meg. Jeg overdriver ikke bruken av det, siden jeg vet at det ikke skal være så sunt, akkurat som jeg ikke overdriver bruken av andre ting jeg liker, som sjokolade, ballett, vin eller antall timer på lesesalen.

Rannveig Svendby svarer bl.a. :

Når det presenteres som en sannhet at det (i Norge i dag) er feminint å vakle rundt på høye sko og utvikle liktorner og skjeve tær, så er i alle fall ikke det noe jeg går med på uten videre. Det må være lov å rette kritiske blikk på handlinger rundt oss uten at det defineres som etnosentrisk av den grunn.

>> les hele kronikken og diskusjonen

Antropologen har tidligere vakt oppsikt med en kronikk om kvinnelige overgripere, se De uhørte fortellingene om sex

(Linker oppdatert 19.2.17)

SE OGSÅ:

– Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Nye pupper til jul?

Omskjæring: FrP ignorerer antropologen

Antropolog Sara Johnsdotter: Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Det er en kjent sak at smale og høyhælte sko ødelegger føttene. I jakten på "skjønnhet" kopierer kvinner en praksis som har opphav i mishandling og sexslaveri. Og de gjør det helt frivillig, skriver masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby i…

Read more

Hvordan studere og forstå lidelse?

Kan vi forstå menneskenes lidelse gjennom å betrakte den på avstand, med forskningens nøkterne blikk? Medisinsk antropolog Lisbeth Sachs har i Svenska Dagbladet skrevet en fin tekst om en heller uvanlig artikkel i fagtidsskriftet Lancet.

Der har nemlig en av de store innen medisinantropologien, Arthur Kleinman, skrevet om sitt forhold til sin kone som har Alzheimer og forsvinner mer og mer i en verden han ikke lenger kan forstå. Hun kan ikke lenger lese, skrive, fortelle historier, kjenne igjen mennesker eller orientere seg i tid og rum.

“Den griper tag i läsaren på ett sätt som är ovanligt vid läsning av denna tidskrift, inriktad mot rapportering av medicinska forskningsresultat”, skriver Lisbeth Sachs:

Det Arthur Kleinman vill berätta är hur han långsamt lärt sig att bli en vårdare genom att vårda sin Alzheimersjuka hustru. I sin artikel skriver han om personer som i likhet med honom vårdar sina nära som lider av svagheter vid ålderdom, grava oförmågor, terminal sjukdom och de konsekvenser som hälsokatastrofer vid stroke och demens innebär.
(…)
Budskapet i Kleinmans berättelse om sin hustru Joan är att han inte kunnat tillgodogöra sig någon erfarenhet genom sin profession som psykiatriker och medicinsk antropolog kring hur det är att vårda. Det är endast genom att vara den vårdande parten i sitt äktenskap som han lärt sig vad det innebär. Som han säger, är det endast genom att vårda en älskad nära människa som han har lärt sig att bli en vårdande människa.

Det är inte förrän vi ställs inför den nära upplevelsen som vi inser det vetenskapliga kunskapssökandets begränsningar. Vi kan inte få en fördjupad förståelse av lidande genom att betrakta det på avstånd. Det som gör oss mänskligare är när vi deltar, agerar, svarar på det direkta tilltalet från vår omedelbara närhet.

Kleinmans nyeste bok heter What Really Matters: Living a Moral Life amidst Uncertainty and Danger. Der fins det en reproduksjon av Pablo Picassos bilde som viser en medisinstudent med et lukket og et åpent øye. Både medisinstudenten og antropologen bør derimot ha begge øyne åpne, mener Kleinman:

Kleinman gör iakttagelsen att en medicinsk student lär sig att ha ett öga öppet för patienters smärta och lidande men också att stänga det andra för att skydda sin egen sårbarhet inför smärta och lidande.

Även antropologen har sin reträtt, sitt slutna öga, då han lämnar bakom sig lidandet för att med distans beskriva det. Kanske är det så, föreslår Kleinman, att Picasso, som i flera av sina bilder låter ett öga se och det andra vara stängt, har kommit fram till en oroande moralisk insikt? Det Arthur Kleinman berättar om i sin artikel är hursomhelt hur han endast genom erfarenheten av att vårda en älskad människa lärt sig se lidandet med båda ögonen öppna.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

Lancet-artikkelen kan lastes ned gratis hvis man registrerer seg som bruker (gratis).

Det er noen få artikler av Kleinman på nett, bl.a. Anthropology in the Clinic: The Problem of Cultural Competency and How to Fix It. Han er blitt intervjuet av Boston Globe. Og på nettsiden til Durban University gir han skrivetips.

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Kulturens forakt for svakhet – eller: Hva er normalt?

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Going native – part of the darker arts of fieldworkers’ repertoir?

Panic, joy and tears during fieldwork: Anthropology Matters 1/2007 about emotions

Kan vi forstå menneskenes lidelse gjennom å betrakte den på avstand, med forskningens nøkterne blikk? Medisinsk antropolog Lisbeth Sachs har i Svenska Dagbladet skrevet en fin tekst om en heller uvanlig artikkel i fagtidsskriftet Lancet.

Der har nemlig en…

Read more

Helsevesenet etterlyser antropologer

Hvorfor er svenskene så syke? Hvordan opplever eldre hverdagen i et pleiehjem? For å finne et svar på disse spørsmålene, har byråkratene engasjert antropologer.

Sundheds- og Ældreudvalget i Randers Kommune har bedt fire antropologer å undersøke pleiehjembeboernes livskvalitet, melder Amtsavisen. (Oppdatering: Også omtale på Randers kommunes nettside og i en ny sak i Amtsavisen)

Og i Sverige skulle antropologer forklare hvorfor svenskene er mest syk i hele Europa og hvorfor folk i enkelte deler av landet er mye sykere (spesielt på bygda) enn i andre deler. Den svenske Försäkringskassan vendte seg til antropologer / etnologer. Resultatet er en ny bok – “I ohälsans tid” av Jonas Frykman och Kjell Hansen, leser vi i Smålandsposten.

Frykman/Hansen kommer fram till att platsen mer än individen gav upphov till sjukskrivningarna. Människor tänker och känner med hjälp av dem de omges av. De såg att sjukskrivningstalen i hög grad var kopplade till ortens kultur. Den kultur som bestämmer attityder, värderingar och inställning och utgör platsens anda. Den skilde sig avsevärt åt mellan Småland och Jämtland.

Och mönstren satt envist i. De som flyttade till en plats anpassade sig. 

I de småländska samhällena fanns förtroende och hopp om att man själv skulle klara problemen, här fanns ett socialt tryck på invånarna att de ska jobba och göra rätt för sig. I Jämtland är man väldigt beroende av staten för sin arbetsmarknad och mer uppgiven. Man värnar om rätten till överlevnad för individen och samhället och tycker därför att både a-kassa och sjukskrivning är en självklar del av försörjningsunderlaget.

>> les hele saken i Smålandsposten

Det er altså “skamkänslor eller uteblivna sådana snarare än verkliga sjukdomar som avgör”? Nina Björk, anmelder i Dagens Nyheter, er skeptisk. Frykman och Hansen, skriver hun, har skrevet en svært normativ bok:

Naturligtvis är det en fullständigt acceptabel utgångspunkt för två forskare att tycka att sjukskrivningar är av ondo och att lönearbete bör vara livets mål och mening. Problemet uppstår när detta dels inte är uttalat, dels blir synonymt med helt andra fenomen som framtidstro, lycka, hopp och allmän individuell blomstring.

Mellan raderna skriver Frykman och Hansen fram ett recept för att hålla antalet sjukskrivningar nere i en bygd. Det receptet säger att den enskilda individen bör ha sitt främs­ta sociala sammanhang på sin arbetsplats och därför bli isolerad om han eller hon mister detta; han bör inte kunna visa sig på byn om han är sjukskriven för då går skvallret; hon bör inte ha några intressen som kan konkurrera med hennes lönearbete; han bör drömma om kontanter, inte om fri tid; hon bör vara inriktad på en avlägsen framtid, inte på att nuet ska ge henne det hon vill ha.

Att lyckas med ett sånt recept kan vara nödvändigt på en samhällsekonomisk nivå – sjukskrivningar kostar staten enorma summor. Men att likställa det med mänskligt hopp och mänsklig lycka är någonting annat.

>> les hele anmeldelsen i Dagens Nyheter

Frykmann har også skrevet en essay med tittelen Sjukskrivningar och kulturmönster i ohälsans land

SE OGSÅ:

Antropolog: Pleiehjem dreper

Ansetter antropolog for å få ned sykefraværet

Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente

– Mangler etiske standarder innen omsorgen

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Antropolog disputerer om Sveriges pensjonsreform

Hvorfor er svenskene så syke? Hvordan opplever eldre hverdagen i et pleiehjem? For å finne et svar på disse spørsmålene, har byråkratene engasjert antropologer.

Sundheds- og Ældreudvalget i Randers Kommune har bedt fire antropologer å undersøke pleiehjembeboernes livskvalitet, melder Amtsavisen.…

Read more