search expand

Redselen for HIV/AIDS: HIV-smittede holder sykdommen hemmelig

Av frykt for omverdenens reaksjon holder de fleste danske Hiv-smittede sin sykdom for sig selv. Dette går fram i en undersøkelse av HIV Danmark. Myndighetene må svare på denne stigmatiseringen med opplysningskampanjer, sier antropolog Anders Dahl, en av forfatterne av rapporten, til Politiken. Stigmatiseringen kan nemlig føre til at flere blir smittet.

Antropologen forklarer de hiv-smittedes stigmatisering med bluferdighet overfor en sykdom som er assosiert med sex, men også med en “overraskende uvitenhet” om denne sykdommen:

Jeg tror jo ikke på, at folk er onde. Selv om folk bredt set kender til sygdommen, og hvordan de beskytter sig seksuelt, er der en alt for stor frygt for, hvordan hiv smitter. Folk ved ikke, om bedstemor, som er smittet, må give barnebarnet et kys på munden, eller om man kan bruge samme toilet som en hiv-smittet.

Så bliver man som hiv-smittet utrolig isoleret. Folk burde jo have på rygmarven, at ingen af de situationer er farlige, hvis man vil have, at hiv-smittede ikke skal trække sig fra andre mennesker.

Tragedien i det er, at da behandlingen kom, og folk ikke længere døde som fluer, så forsvandt dramatikken om hiv og i løbet af ganske få år også den politiske opmærksomhed. Jeg håber, Sundhedsstyrelsen på baggrund af vores rapport og den store stigmatisering genindfører de brede oplysningskampagner om sygdommen.

>> les hele saken i Politiken

Saken minner meg om et innlegg på bloggen Marte den smarte. Mine opplevelser på feltarbeid om HIV/AIDS i Zambia. Der spør forskeren:

Hvorfor er AIDS unntaket fra sykdommer? Hvorfor oppfattes den som, og behandles som, annerledes enn andre sykdommer? Hvorfor er folk så redde? Hvorfor er stigmet så sterkt? Hvorfor gjelder ikke de vanlige reglene for forebygging, som for andre infeksjonssykdommer; syfilis, tuberkulose eller meslinger?
(…)
Stigmaet har blitt som et stort tre med dype røtter. Det suger vann fra de andre plantene som prøver å brødfø sunne verdier og et fornuftig sinn. I tillegg skygger treet for lys og innsikt i hvordan ting er og burde være. Folk er redde, der i skyggen av treet. Folk er redde for andres reaksjoner og for egne reaksjoner. (…)Hvis du er HIV positiv, må du være en prostituert, du må være promiskuøs. Du har gjort ting du ikke burde gjort. Du blir dømt.
(…)
Men på et tidspunkt må unntakstilstanden opphøre. For vi blir alle syke. In this world we are all sick. Vi blir alle syke. Vi skal alle dø. På et tidspunkt må AIDS bli som andre sykdommer.

>> les hele innlegget “All of us in this world, we are sick”

SE OGSÅ:

Forsker på hiv-smittedes levekår i Danmark

Film skal forebygge HIV i Tanzania

“There’s no AIDS here because men and women are equal”

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Male circumcision prevents AIDS?

AIDS:”Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Av frykt for omverdenens reaksjon holder de fleste danske Hiv-smittede sin sykdom for sig selv. Dette går fram i en undersøkelse av HIV Danmark. Myndighetene må svare på denne stigmatiseringen med opplysningskampanjer, sier antropolog Anders Dahl, en av forfatterne av…

Read more

Hvordan klarer unge og voksne med medfødt hjertefeil seg?

Flere barn, unge og vokse lever i dag med en behandlet medfødt hjertefeil. Hvordan ser livene deres ut? Hvordan klarer de seg? I et masterprosjekt i “sundhedsantropologi” har Lene Hyldgaard Pedersen undersøkt pasientenes oppfattelse av sykdommen og dens betydning for deres sosiale liv. I Ugeskrift for læger viser hun hvordan en kan bruke antropologisk kunnskap i medisinske spørsmål

>> les: En antropologisk undersøgelse om sygdomsopfattelser hos unge og voksne med alvorlig medfødt hjertefejl

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Forsker på hiv-smittedes levekår i Danmark

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Antropolog: – Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

AIDS:”Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Flere barn, unge og vokse lever i dag med en behandlet medfødt hjertefeil. Hvordan ser livene deres ut? Hvordan klarer de seg? I et masterprosjekt i "sundhedsantropologi" har Lene Hyldgaard Pedersen undersøkt pasientenes oppfattelse av sykdommen og dens betydning…

Read more

Feltarbeid på sykehus: Høy faglighet senker sykefraværet

Mange antropologer jobber med å forbedre arbeidsmiljøet i bedrifter. I Ugeskrift for leger kan vi lese om antropologen Grete Brorholt som var på feltarbeid på et sykehus:

Sygefraværet var højere end godt var på Hvidovre Hospital, tænkte lægelig direktør Torben Mogensen for et par år siden. (…) Noget måtte gøres – og da Torben Mogensen i en avis havde læst om en antropolog, der undersøgte årsagerne til dårligt arbejdsmiljø i byggeriet, lå ideen lige for. (…) Formålet med at inddrage Grete var at få belyst de mekanismer, som gør, at en afdeling har et godt eller dårligt arbejdsmiljø«, siger Torben Mogensen.

I ca. en måned fulgte antropologen en rekke leger og sykepleiere på fire utvalgte avdelinger. Etterhvert lyktes det for antropologen å være flue på veggen. Etter at de ansatte hadde vant seg til at hun ikke var ledelsens »spion«, fant de fleste at det var positivt at noen interesserte seg for deres arbeid, leser vi.

Grete Brorholt fant ut at avdelingen som hadde laveste sykefravær samtidig var en avdeling med høyt faglig nivå. Hun forklarer:

Det sociale fællesskab bygger på handlinger og holdninger, der er knyttet til arbejdspladsen. Når der ikke er enighed om værdier og grundlag, træder den uhensigtsmæssige adfærd frem.

Det, som skal give pejlingen for det sociale fællesskab er fagligheden, ikke det vilkårlige sociale samvær. Sociale fællesskaber på arbejdspladsen, som mangler en faglig pejling, risikerer at udvikle sig i en retning, der kan danne grundlag for eksklusion, marginalisering, usikkerhed, og i sidste ende mobning.

>> les hele saken i Ugeskrift for Læger

>> I spil som læge – Kronikk av Grete Brorholt

Antropologen har siden 2002 jobbet som utviklingskonsulent på Hvidovre Hospital. Hun skolerte bl.a. personalet i “kulturell kompetanse” i møte med pasienter med “innvandrerbakgrunn”, skriver Sygeplejersken. En annen antropolog – Marie Louise Seeberg – har skrevet en bok om helsevesenet dere flere og flere sykepleiere har innvandrerbakgrunn.

SE OGSÅ:

– For mer fabrikkantropologi

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

Microsofts husantropolog: Vi kan bare glemme normalarbeidsdagen

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Mange antropologer jobber med å forbedre arbeidsmiljøet i bedrifter. I Ugeskrift for leger kan vi lese om antropologen Grete Brorholt som var på feltarbeid på et sykehus:

Sygefraværet var højere end godt var på Hvidovre Hospital, tænkte lægelig direktør Torben Mogensen…

Read more

– Mangler etiske standarder innen omsorgen

Nylig kritiserte antropolog Berit Rustand forholdene innen psykiatrien: Helsepersonellet hører for lite på pasientene. Lignende kritikk retter antropologen Alexandra Kent mot det svenske helsesystemet i Dagens Medisin:

Sverige saknar helt handlingskraft att garantera etiska standarder inom vården. Tillsynsmyndigheterna ålägger i stället patienterna ansvar för att ordna upp beklagligheterna.

Alexandra Kent forsker på pasienters opplevelser av kvalitetssikring innen omsorgen.

>> les hele saken i Dagens Medisin

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Antropolog: – Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

Debatt omkring Halvard Vikes bok “Velferd uten grenser” – forskning på sykehjem

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Nylig kritiserte antropolog Berit Rustand forholdene innen psykiatrien: Helsepersonellet hører for lite på pasientene. Lignende kritikk retter antropologen Alexandra Kent mot det svenske helsesystemet i Dagens Medisin:

Sverige saknar helt handlingskraft att garantera etiska standarder inom vården. Tillsynsmyndigheterna ålägger…

Read more

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Berit Rustand. Bilde: Privat

Er det noen vits i å høre på “syke og gale mennesker”? Joda, mener antropolog Berit Rustand. Syke mennesker kjenner i langt større grad til hva som virkelig er hjelp, enn hva de tillegges, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Men helsearbeiderne tar ikke pasienters fortellinger, stotring og opprør alvorlig. I boka “Psykiatriens samfunn” som kommer ut 20.april, går antropologen derfor inn for en mer kultursensitiv psykiatri.

Kultursensitiv? Jo, her er det snakk om en kulturkræsj helt uten innvandrere. En kulturkræsj mellom to forskjellige oppfatninger om sykdom, om et kulturmøte som ikke finner sted.

Boka bygger på Rustands hovedoppgave i antropologi og er et resultat av en livslang erfaring som pasient i det norske helsevesenet.

antropologi.info: Hva mener du med at boka er “en fortelling om et møte, eller en mangel på sådan, mellom en folkelig og en spesialisert medisinsk kultur”?

Berit Rustand: Når en legges inn har en med seg den hjemlige kulturens sykdomsrepresentasjoner, oppfatninger av hva lidelsene betyr og ideer om hva som vil lindre, årsaksammenhenger osv. Det er den spesialiserte og vitenskapelig forankrede kunnskapen som ekspertisen innehar som har autoritet.

Det var en tendens blant pasientene å være opptatt av lidelsene sine som helt direkte konsekvenser av aktuelle sosiale konflikter, og/eller av historiske hendelser. Sosial overlast var altså noe man ble syk av, og intensjonen syntes da å være å bli hørt. Ansatte på sin side var først og fremst opptatt av å påvirke problematiske forhold ved pasienten selv, og å gjøre noe med det vedkommende uttrykte. Kommunikasjonen mellom partene kunne til tider virke svært forvirrende.

Mange vil vel stille seg spørsmålet om det er noen vits i å høre på syke og gale mennesker. I en sykdomssentrert psykiatri er det tradisjonelle synet at en har med et passivt trengende individ å gjøre, en som må ha andre til å snakke for seg, og som trenger å fylles med ny kunnskap om seg selv og verden.

Sett på denne måten blir det liten vits i å høre på pasientene. Det alternative synet er å se pasienten som en aktør som aktivt forhandler med omgivelsene om egne versjoner av hva lidelsene betyr, om årsakssammenhenger han eller hun kjenner til, om hva som vil bedre situasjonen og andre ting.

En lege sa til antropologen Hilde Fiva på feltarbeid: «Du vet det er medisin jeg driver med, det er jo ikke psykologi. Det er ikke så viktig å kunne norsk her, vi er jo på en nese-hals-avdeling.” ( kilde ) Er det slike holdninger du kritiserer?

Ja, på sett og vis. Den typiske oppdelingen av kroppen i tusen enkeltdeler, gjelder også menneskets psyke. Likevel mener mange at det psykiske livet er et udelelig hele som ikke kan deles opp etter samme prinsipper som menneskets fysiske natur, kroppen.

Generelt snakket pasientene på ”min” institusjon om lidelsene sine i en langt større sammenheng enn hva ansatte gjorde. Likevel var tendensen klar: Den enkeltes verden, for ikke å si livsverden, ble redusert til noe inni hodet på vedkommende. Hjernekrympere, eller ”shrinks”, er jo også et begrep for hva psykologer og psykiatere gjør. Både gjennom egne erfaringer og i de felles situasjonene med andre pasienter, opplevde jeg hvordan denne krympingen av verden foregikk.

Ansattes måter å kommentere eller avgrense problemer på, var i tråd med det som har fått en dominerende plass i den vestlige psykiatrien: Psykologisk reduksjonisme. Innholdet i det en pasient kan fortelle om seg selv, livet og lidelsene han/hun har, blir da nødvendigvis ikke så viktig. I stedet konsentrerer en seg om ting som har med struktur og automatiske prosesser å gjøre, hvilket vil si noe som kan måles. Med en slik psykoteknologi blir det ikke så viktig å kunne ”norsk”, for å bruke det som et bilde på å kommunisere innenfor en felles og delt forståelse av et problem.

Det er strid mellom faggrupper om hvordan psykiske lidelser skal forstås. Med inspirasjon fra blant annet Dona Lee Davis heller jeg til den oppfatningen at folks kriser og fortvilelse i langt større grad enn hva man vektlegger i psykiatrien, hører hjemme i kulturen, i den verdenen de lever i.

I boka stiller jeg derfor også spørsmålet: Trenger pasientene først og fremst hjelp i sine liv, eller er det behandling av sykdommen som er det mest hensiktsmessige? Det er ikke gitt – etter min mening – at dette i alle tilfeller er samme sak.

Skrev du boka fordi du mener at psykiatrien trenger antropologien?

Hovedmålsettingen med boka er å sannsynliggjøre noen sammenhenger som viser hvordan en lite kultursensitiv psykiatri kan gjøre ting vanskelig for pasientene. Psykiatrien trenger med andre ord antropologien.

En mer kultursensitiv psykiatri vil blant annet si at helsearbeideren må se etter muligheter for hvordan den kliniske situasjonen kan forhandles fram i samarbeide med pasienten. Å forsøke å oppnå et felles grunnlag i forhandlingene om hva som er den kliniske virkeligheten, gir muligheter for å skape en terapeutisk allianse med et felles mål.

Et annet sentralt punkt er å bli klar over hvordan underliggende, motstridende og hierarkiske meningsstrukturer kan spille med i kulissene uten at det oppdages. For eksempel ser en i psykiatrien stort sett forbi vanskeligheter som følger av at kategorisering av sykdom også er kategorisering av annerledeshet.

Behandling av uønsket sykdom, og folkelig stigmatisering av mennesker som har psykiske lidelser, altså den berømmelige forakten for svakhet, kan få en sammenfallende betydning. Spissformulert kan vi si at moralske føringer i møtet mellom helsearbeidere og pasienter kan stille sistnevnte overfor valget mellom å forstå seg selv som enten syk eller udugelig. For mange kan dette valget bli helt umulig, og det kan se ut til at enkelte tar til å bevise at de er ordentlig syke. Vi snakker da om å komme inn i en selvdestruktiv prosess.

Å høre etter hva en pasient egentlig snakker om forutsetter et ønske, en vilje og kanskje en evne til å sette seg inn i denne personens perspektiver. Det forutsetter en holdning om at den annen part faktisk sier noe, og at dette på en eller annen måte handler om realiteter som en selv kanskje ikke har noe innblikk i – fra før av.

Hvorfor heter boka “Psykiatriens samfunn”?

Tittelen er ment å peke på, eller favne om den vanskelige sosiale rollen og posisjonen en hele tiden er i som psykiatrisk syk person overfor ”alle” andre, dvs. ikke-syke.

Langt på vei befinner en seg i et ferdig samfunn der utformingen av de fysiske omgivelsene, det daglige programmet og rutinene, den sosiale organiseringen og faktisk også definisjonen av tid, er fastlagt på forhånd.

Det er innenfor disse rammene pasienter må forhandle om egne versjoner av hva lidelsene handler om, og hva som vil hjelpe. Boka er en systematisk gjennomgang av dilemmaene en da er stilt overfor, og jeg forfølger spørsmålet om hvorvidt pasienters umuligheter og bisarre uttrykk også kan relateres til den situasjonen som foreligger.

Du bruker deg selv som informant? Boka er ikke basert på feltarbeid?

Erfaringene fra institusjonspsykiatrien har jeg i ettertid gjennomarbeidet på nytt som en sosialantropologisk felterfaring. Deltagelsen og observasjonen forgikk ikke samtidig. Dette er en kontroversiell, men like fullt en legitim metode.

Jeg gikk helt med i det som skjedde, jeg gikk bush i psykiatrien. Gjennom 17 opphold lærte jeg den psykiatriske kulturen å kjenne på egen kropp. I mange år var jeg selv en av de andre. Å være ”sited” midt i feltet på denne måten har gitt meg erfaringer som – sett i ettertid, og i en antropologisk nåtid – representerer et permanent grenseland som kan oppsøkes igjen og igjen, for å si det med Kirsten Hastrup.

Det virker som om ganske mange antropologer jobber med helserelaterte spørsmål? Hvordan går det med medisinsk antropologi i Norden?

Jeg vet ikke så mye om Norden, bare at medisinsk antropologi er et raskt voksende felt. Det er ikke så sjelden å høre om folk som ansettes i det offentlige helsevesenet som antropologer. I et globalisert Norge og Norden blir behovet for denne kunnskapen også åpenbar. En vesentlig del av arbeidet er å være kulturoversetter, for eksempel å formidle meningen med en behandling til en pasient, og vice versa: gjøre kulturelle forutsetninger – som forklarer hvorfor en pasient handler som han/hun gjør – mer begripelig for en medisinsk ekspertise. Antropologer er som kjent gode på mening og sammenheng.

SE OGSÅ:

– Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Kulturens forakt for svakhet – eller: Hva er normalt?

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”

Berit Rustand. Bilde: Privat

Er det noen vits i å høre på "syke og gale mennesker"? Joda, mener antropolog Berit Rustand. Syke mennesker kjenner i langt større grad til hva som virkelig er hjelp, enn hva de tillegges, sier hun i…

Read more