search expand

Slakter antropologiens idehistorie

Hvordan så antropologien ut før den fantes? Ole Høiris gir oss svar på dette spørsmålet i sin nye bok Antropologiens idéhistorie. 2500 års konstruktion af os selv og de fremmede.

Bokas tittel gjør en nysgjerrig, men anmelder Hans Gregersen er ikke særlig overbevist. Han savner et tverrfaglig perspektiv på antropologiens forhistorie som inkluderer innsikten fra de “gamle fagene” klassisk filologi, teologi og filosofi.

Til tross for “meget begejstring i undersøgelsen” er verdien av boken “tvivlsom”, skriver han i Nordjyske

De gamle fags forskningstradition er mærkeligt fraværende, og det gør bogen uegnet som tværfag betragtet.

Den løber åbne døre ind med gamle indsigter, og Høiris kommer aldrig i dialog med andre fag end antropologien.

Den nye viden for den belæste antropolog er i realiteten en genopdagelse af verdener, som de gamle fag som fx klassisk filologi, teologi og filosofi har bedre styr på og mere forfinede metoder til at afdække. 




 >> les hele anmeldelsen i Nordjyske

SE OGSÅ:

Ros og slakt for ny bok om polarforsker Knud Rasmussen

– Han moderniserte antropologien

Kritisk oppgjør med seg selv og antropologien

Hvordan så antropologien ut før den fantes? Ole Høiris gir oss svar på dette spørsmålet i sin nye bok Antropologiens idéhistorie. 2500 års konstruktion af os selv og de fremmede.

Bokas tittel gjør en nysgjerrig, men anmelder Hans Gregersen er ikke…

Read more

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for utenlandske forskere inntil nylig, og tyrkiske forskere har fått munnkurv. Men folk har et stort behov for å fortelle hva som har skjedd. Bare det å skrive om det er viktig, sier hun. Og noe av det viktigste er å dekonstruere kategoriene ofre og overgripere, å få fram de mange stemmene som ikke blir hørt. Nerina Weiss etterlyser dessuten mer diskusjon om forskningsetikk i konfliktsituasjoner.

>> les hele intervjuet

Antropolog Kristina Johansen samler også historier om en voldelig konflikt. Hun har forsket og jobbet mye i Colombia. Høsten 2004 leverte hun ved Universitetet i Bergen hovedoppgaven ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom“. I det siste har hun igjen reist rundt omkring i landet og lagt ut mange reportasjer på bloggen sin – på både spansk og norsk.

Også hun skriver om glemte historier og uhørte stemmer. “Hvordan kan jeg si til Blanca at hennes historie – drapet på datteren, flukten fra hjembyen og mangelen på rettsforfølgelse av de ansvarlige – ikke har noen nyhetsverdi i Norge?”, spør hun i teksten Drap uten nyhetsverdi.

I San Onofre: Motstandskamp og glemt historie forteller hun blant annet om Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer. Det er “en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt”: Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter.

“Jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle”, innrømmer hun i et tidligere innlegg kalt “Minnenes veier”:

Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land.
(…)
Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket. Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.

SE OGSÅ

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner: Intervju med Ingvild Solvang

Få utstillingsobjektene til å snakke! Intervju med Daniel Winfree Papuga om antropologi og “oral histories”

“Voices”: Anthropologist publishes Palestinian women’s histories

Antropologer forklarer volden i Jamaica

Hva sier forskere om Gaza-krigen?

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for…

Read more

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

“Hodeplagg er obligatorisk”, skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også representert i boka “Hodeplagg – Mer enn noe på hodet” av Hill-Aina Steffenach. Her gir den tidligere lederen i bunadsrådet i Norsk Ungdomslag (alle med hodeplagg på bildet!) en fin innføring i hodeplaggenes verden.

Vi leser hun var irritert over hijabdebatten: Hvorfor handler debattene alltid om kvinner, hijab og undertrykkelse? Hvorfor snakker man aldri om sikhenes turban eller gamle norske tradisjoner? “Jeg husker selv at mange damer gikk med tørkle eller skaut som vi kalte det, da jeg var barn hjemme i Svolvær”, skriver hun.

Boka er ingen akademisk avhandling. Heldigvis kanskje. Istedenfor fotnoter får vi mange bilder, blant annet også dette sørgeskjørtet fra Samsø i Danmark som minner om en burka (Foto: Nationalmuseet, København). Hvor mye av ansiktet som ble skjult, var avhenging av hvem som var død. Fargene i drakten symboliserte graden av sorg: En begynte med svart, gikk etterhvert over til blått og når sorgen var over til rødt.

På lignende måter som gode antropologibøker er også denne boka en påminnelse om hvor mye man kan lære ved hjelp av mikrostudier, ved å analysere en liten bit av virkeligheten.

I innledningen skriver hun for eksempel:

Hodeplagg har vært et av de viktigste symbolene på tilhørighet og stilling i samfunnet, samtidig som de har hatt en praktisk funksjon i ulike klima. Hodeplaggene i de tradisjonelle folkedraktene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

Ja, hodeplagg er mer enn noe på hodet, derfor er også hijabdebatten så kompleks:

Våre tippoldemødre ville kanskje møtt tradisjonene med større forståelse enn det mange nordmenn gjør idag. En gift kvinne i Hordaland ville aldri vist seg ute uten noe på hodet for 150 år siden – å bruke hodeplagget var en del av å bli voksen. For en gift kvinne var det en hedersbetegnelse og det var ingen tvang eller undertrykking i å bruke det – tvert imot. Det var kulturen og de gjeldende normer der og da, og hennes identitet.

Hodeplagg var ofte et status-plagg – for både menn og kvinner. I gamle Roma og Hellas hadde ikke slaver rett til å bære hatt. Kun frie borgere! I mange samfunn vil den øverste lederen bære noe å hodet som får han eller henne til å virke høyere enn de andre:

Hodeplagg brukt som beskyttelse, var noe som tilhørte de nederst på rangstigen. For alle andre har hovedplagg dreid seg om status og dette gav opphav til det som på engelsk er kalt hat honour eller respekt for hatten.

I hvert fall for menn. Kvinner beholdt sitt hodeplagg på i enhver sammenheng!

Hodeplagg bekreftet hierarkier:

Alle foruten kongen hadde noen å bukke for. I byene på 1800tallet de rikeste brukte flosshat, arbeiderne og fattige ulike typer sixpence, mens butlere og andre som befant seg midt på rangstigen, gjerne brukte bowlerhatter.

Interessant: Hat honour kom i konflikt med kvekerne og andre religiøse grupper:

De gikk alltid med tildekket hode, både kvinner og menn, og nektet å følge kutymen med å ta av hatten for øvrighetspersoner eller andre. For dem var alle like før Gud, og bare i kirken og ved bønn fjernet de hatten i respekt.

Hodeplagg ble ofte brukt politisk. Under den andre verdenskrig ble nisselua tatt i bruk av nordmenn for å vise motstand mot den tyske okkupasjonen og for å overføre beskjeder.

På 1970-tallet ble skaut moderne for radikale kvinner i Norge! Det var spesielt Sigrun Berg-sjalet som var populært blant aktivister.

Og selvfølgelig er hodeplagg også mote. Baseball-capsen, skriver hun, har gått fra å være et praktisk hodeplagg ved ballspill til å bli et moteplagg som har tatt hele verden med storm.

Utgangspunkt for boka er seminaret Hovudplagg: frå identitetsmerke til toppolitisk kamp der også ulike hodeplaggbrukere deltok.

Boka er også blitt anmeldt i Bergens Tidende.

Les mer om norske hodeplaggtradisjoner i Bunadsmagasinet og om globale tradisjoner på Wikipedia

SE OGSÅ:

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai ;)

Thesis: Hijab empowers women

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

"Hodeplagg er obligatorisk", skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også…

Read more

Etnografi om jegersamfunn får skryteomtale i danske aviser

Det skjer ikke ofte at en etnografi om et ukjent folkeslag i Afrika blir omtalt i mainstreamaviser. “Dansker bag fortryllende historie om nomadefolk“, skryter Politiken. Antropologisk bog om Haddad-folkets sidste leveår er smuk, velformidlet og original, skriver historiker og globetrotter Hjalte Tin i anmeldelsen. “Haddad-folket står frisk og nærværende for læseren, godt hjulpet af stemningsfulde fotos.”

Boka det dreier seg om heter Elusive Hunters. The Haddad of Kanem and the Bahr el Ghazal og er skrevet av antropolog Ida Nicolaisen. Den er del av “dansk antropologis mest prestigiøse bogprojekt”, de 18 store bind i The Carlsberg Foundation’s Nomad Research Project.

Boka er basert på antropologens første møte med Haddad-samfunnet for rundt 40 år siden. Ingen andre skal senere ha skrevet om Haddad-folket. “’Elusive Hunters’ vil derfor forblive det eneste værk baseret på et antropologisk studie af et levende jægersamfund i hele Nord- og Vestafrika” ifølge anmelderen. En finner ikke mye på nettet bortsatt fra en utstillingsomtale og et kort innlegg i Wikipedia

Anmelderen skriverat boka er også interessant for ikke-spesialister fordi antropologen setter Haddad-samfunnets liv i en større kontekst:

Hendes dokumentation af, at Haddad-jægere levede sammen i en slavelignende relation med både kvægfolk og agerbrugere, vil berige og provokere antropologiske grundantagelser om historisk udvikling og klassifikation af etniske grupper.

Hendes påvisning af, at Haddad-folkets smede kendte jernet meget tidligt, vil yderligere udfordre den almindeligt antagne sammenhæng mellem jernet, agerbruget og statsdannelser i Vestafrika.

I Tsjad “findes de ikke mere” og den største betydning boka kan få, er å bli brukt av Haddad-samfunnet “til at dokumentere deres unikke sociale og kulturelle bedrifter og deres bidrag til menneskehedens historie”. Anmelderen oppfordrer derfor Århus Universitetsforlaget å legge boka gratis ut på nett.

>> les hele anmeldelsen i Politiken

Nå ser jeg at boka også ble omtalt i Weekendavisen av Anne Knudsen (antropolog). Hun er også begeistret. Boka er “rasende interessant”:

Det handler ikke bare om et enestående jægerfolk og deres kultur, men også om den righoldige og oprivende historie i et område, vi kender meget lidt til. Desuden har skildringen af feltarbejdet i 1963 en helt henrivende atmosfære.

Oppdatering 24.5.10: Weekendavisen har fjernet anmeldelsen fra nettet

Det skjer ikke ofte at en etnografi om et ukjent folkeslag i Afrika blir omtalt i mainstreamaviser. "Dansker bag fortryllende historie om nomadefolk", skryter Politiken. Antropologisk bog om Haddad-folkets sidste leveår er smuk, velformidlet og original, skriver historiker…

Read more

“Primitive folkeslag” utstilt i dyrehagen: Glemt Danmarkshistorie fram i lyset

For hundre år siden var det ikke bare elefanter og løver i dyrehagen. Også samer, indianere og afrikanere ble utstilt. Forskerne Rikke Andreassen og Anne Folke Henningsen fant i et gammelt og gjenglemt arkiv i en kjeller under Zoologisk Have i København hittil ukjente detaljer om menneskene som ble utstilt og hvordan danskene oppfattet de utstilte menneskene, melder videnskab.dk.

Utstillingen av menneskene fra fjerne strøk (folkekaravane / Human Zoo) skulle gi en “smagsprøve på deres primitive vaner og skikke midt i det civiliserede København”. På den tiden var folk flest og vitenskapen (inkl antropologer som brukte anledningen til å studere “ekte villmenn”) overbevist om at verden var inndelt i et rasehierarki: Australias Aboriginals var nederst, “den hvite rase” øverst. Danmark har ifølge Andreassen vært “blandt verdens førende inden for race-biologi”.

Et overraskende funn var at danske kvinner ble seksuelt tiltrukket av disse “ville menn”:

Flere kvinder blev endda så betagede af kinesere på en udstilling i Tivoli i 1902, at de blev gift med dem. Det var helt uhørt i en tid, hvor meningen i offentligheden var, at man ikke blandede racer, fordi det ville degenerere – svække – de stærke, hvide, angelsaksiske danskere.

Det ble ramaskrik i avisene:

Politiken kritiserede kvinderne for at svigte racen, nationen og danskheden og kommenterede, at det især var de lavere klassers kvinder, der faldt for de vilde mænd. Avisen Socialdemokraten var enig i kritikken af kvinderne, men skrev, at det typisk var borgerskabets fine kvinder, der faldt for de udstillede.

Men også menn var fascinert av de utstilte kvinnene: “Jo mere sexet, de primitive kvinder i udstillingerne kunne opføre sig, des bedre var det.”

Videnskab.dk skriver at slike utstillinger virker “latterligt” idag. Men lignende utstillinger finner sted den dag i dag som en leser påpeker i kommentarfeltet, for eksempel Aalborg Zoo har en afrikansk landsby. Jeg skrev selv flere ganger om sånne utstillinger, se bl.a. Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere, I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere eller In Detroit and London: More African Villages in the Zoo.

Lignende forestillinger om “de andre” finnes fortsatt idag (som vi f.eks ser i innvandringsdebatten). Forskerne nevner bl.a. barnebøker som presenterer svarte mennesker som primitive:

Rikke Andreassen nævner som et eksempel på den danske folkeånd børnebogen Lille sorte Sambo, som i mange andre vestlige lande er blevet enten udelukket fra biblioteker eller skrevet om, fordi originaludgaven fra 1899 bliver betragtet som racistisk. For et par år siden besluttede det danske forlag Carlsen at genudgive bogen drengen Sambo i uændret form i Danmark, selvom den ifølge Rikke Andreassen fremstiller sorte som ubegavede i negative stereotyper.

>> mer hos videnskab.dk

SE OGSÅ:

Kongolandsbyen i Oslo og og myten om hvit overlegenhet

The spectacle and entertainment value of living Indians in the museum

For hundre år siden var det ikke bare elefanter og løver i dyrehagen. Også samer, indianere og afrikanere ble utstilt. Forskerne Rikke Andreassen og Anne Folke Henningsen fant i et gammelt og gjenglemt arkiv i en kjeller under Zoologisk Have…

Read more