search expand

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

De er dårlig integrert, føler seg ikke verdsatt og forstår ikke det moderne liv med skillsmisser, fri barneoppdragelse og valg basert på egne lyster. Dagrunn Grønbech har skrevet en doktoravhandling om eldre kvinner på Helgelandskysten, melder forskning.no.

Grønbech er ikke antropolog, men har gjort noe som antropologer skulle ha gjort i langt større grad: Å studere eldre mennesker, å utforske livet utenfor de store byene og interessere seg for andre grupper enn innvandrere.

Grønbech har intervjuet 20 kvinner som ble født rundt 1915. Opprinnelig fikk hun stipend til å studere ungdom i lokalmiljøet, forteller hun:

– Da jeg intervjuet eldre kvinner om de unge, endret jeg etter hvert fokus. Jeg ble fascinert over den store avstanden disse kvinnene følte til den yngre generasjon. Kvinnene uttrykte irritasjon og sorg over de unge ikke forstod deres verdier. Jeg ville trenge dypere inn i deres verden.

Avhandlingen er basert på intervjuer med 20 kvinner som ble født rundt 1915. Dette er kvinner som tidligere hadde en sentral rolle i naturalhusholdet. Nå lever de i isolasjon med ferdigheter som samfunnet glemte.:

– Dette er kvinner som ofret alt for hjemmet, de hadde ansvar for matproduksjon og fremskaffing av klær. Når mannen dro på sesongfiske, hadde de i tillegg ansvar for det meste av gårdsarbeidet.

– Kystkvinnenes liv skilte seg på mange måter fra det som deres medsøstre i innlandet levde. De utførte arbeidsoppgaver som i innlandet var regnet som mannsarbeid. Deres arbeidsoppgaver var svært mangfoldige.

– De kjenner seg ikke igjen i sine døtre som lever moderne liv med skillsmisser, fri barneoppdragelse og valg basert på egne lyster. Det individuelle samfunnet passer ikke den eldre kvinnegenerasjonen. De eldre kvinnene opplever at de er ensomme. De sitter mye alene og barna kommer ikke på besøk.

>> les hele saken på forskning.no

Avhandlingen er ikke lagt ut på nett.

SE OGSÅ:

Hva skjer med bygdekulturen?

Struerland.dk: Antropologer studerer livet på landet

De er dårlig integrert, føler seg ikke verdsatt og forstår ikke det moderne liv med skillsmisser, fri barneoppdragelse og valg basert på egne lyster. Dagrunn Grønbech har skrevet en doktoravhandling om eldre kvinner på Helgelandskysten, melder forskning.no.

Grønbech er ikke antropolog,…

Read more

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og "stammesamfunnene"

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, “sosialantropologiens grand old man”, med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka “Afghanistan og Taliban”.

Som 24åring oppholdt Barth seg hos pashtunere – folket som Taliban i all hovedsak rekrutterer fra. Barths ungdomsarbeid om dette statsløse samfunnet hører til sosialantropologiens klassikere. Nå har han tittet på feltnotatene igjen.

Gammel innsikt hjelper til å forstå dagens konflikter:

– Du har ikke bare lest dine egne klassikere, men gått tilbake til dine gamle feltarbeidsnotater?

– Ja, for det var et samfunn med konflikt, også den gang, men konflikter som ble holdt i sjakk ved andre prosesser. Og disse konfliktene er der ennå, de bare holder dem ikke i sjakk. Blant annet fordi den ytre fienden er så stor. Men jeg opplever stadig at det er meningsfullt å tolke nyhetene ut fra den kunnskapen jeg har fra den gang.

– Hva så du den gang noe som du mener vi har nytte av å huske nå?

– Vi snakker altså om folk som har en helt eller delvis statsløs samfunnsorganisasjon. Det er utenkelig for dem å se verden som om den besto av store kollektive, velorganiserte enheter, som er etablert på forhånd. Samfunn er på en måte noe man lager hele tiden. Og den verdien pashtunere vektlegger sterkest, for seg selv, det er at «jeg skal styre meg sjæl». Med dette mener han ikke at «vi femten millioner afghanere skal ha uavhengighet som stat». Nei, han mener meg selv.

– Virkelig bare meg selv, eller familien, slekten og store klaner, eller hva det nå er?

– Han mener «meg selv og familien som jeg har ansvaret for». Og så, tenker han, kan jeg prøve å bygge allianser med noen der vi anser at vi kan hjelpe hverandre gjensidig. Det er sånn det blir samfunn.

– Og dette (…) er viktig for å forstå at Taliban igjen vinner terreng?

– Den jevne kommentator, og viktigere, den jevne militære etterretningsoffiseren, har tenkt seg Taliban meget konvensjonelt, som om det var en hvilken som helst hær man sto overfor. Men pashtunere kan ikke lage hærer i den forstand. De bevarer sin identitet som autonome folk. «Jeg tar ikke kommando fra noen», men jeg kan velge å slutte meg til en bevegelse som kjemper for den samme religion som jeg har. Og dette har de gjort.

Det er en type motstand som er nesten umulig å gripe an for en moderne hær. Det finnes ikke én kommandostruktur. Det jeg forsøker i boken er å forklare hva slags folk dette er, hvordan deres verdensbilde er, og hvordan de ser seg selv i dette. Og hva er det som er av interesse for dem, som de kan forholde seg til.

Det er altså snakk om samfunn som er forskjellig fra det vi er vant til her i Norge. Barth snakker om en “kriger- og modigmannskultur”.

Gundersen stiller (som ofte) gode spørsmål. Er denne modighetskulturen verdt å bevare?

– Det gleder vel en antropolog at slike steder finnes fortsatt, men vi andre kan jo av og til tenke, fra dypet av sofaen, at nå må de slutte å tulle og innordne seg i en ordentlig stat?

– Det er vel så, men det bør nok heller glede oss, og da i den forstand at der altså finnes en dypt alternativ livsform for mennesket.

– Men fra enda dypere nede i sofaen går det an å lure på om man egentlig er så enig med deg i at denne kulturen, denne modighetskulturen, absolutt er verdt å bevare?

– La meg karikere spørsmålet til denne mannen i sofaen: Vestlig sivilisasjon, med alle de krigene, og den militære teknologien, har den noen verdi i seg selv? Og svaret er jo selvsagt at ja visst har den vestlige sivilisasjon verdi. Det er store kulturelle verdier i vår sivilisasjon. Og det kan til og med hende at vi kan få det til bedre.

Og det samme vil jeg si om disse selvstyrte stammeområdene: Her er noen millioner mennesker som har skapt en livsform av et annet slag – gitt de omstendighetene som var før invasjonshærene kom. Det som var vanskelig for meg å svelge den gangen var at det var som om jeg kom til et samfunn av bare menn. Kvinnene nøt liten respekt, liten selvstendighet.

– Det var du ikke nevneverdig opptatt av den gang, etter artiklene å dømme?

– Nei. Og nå ser jeg det også i mine notater. Men på den annen side: Likestilling mellom kjønn er ikke noe som være. Vår understrekning av en slags rettferdighet mellom menn, kvinner og barn er en svært konstruktiv og verdifull del av den vestlige ideverden, men vi strever med å anvende den, og den er ganske ny i vår tradisjon.

Men hva skal NATO gjøre i denne situasjonen? Barth har flere ganger uttalt seg kritisk om NATOs krig. NATO må ut av Afghanistan, mener han, men ikke med engang:

– Jeg har hatt det utgangspunktet at når vi først er der så må vi komme oss ut på en skikkelig måte.

– Har du tro på at det kan skje i løpet av få år?

– Det må jo det. Ellers blir det en verkebyll som gjør verdenssituasjonen verre og verre.

– Men vi hører sagt at Nato ikke har råd til å tape ansikt i Afghanistan. Og det er vel et tungt argument?

– Det er en tankegang som jeg tror er meget uheldig. At disse gigantiske økonomiske, tekniske og militære tingene skal fremstilles som om det hadde å gjøre med ansikt. Ansikt som ikke kan tapes.

– Du skriver selv, i dine klassiske artikler om pashtunene, om æresbegrepet?

– Ære er noe enkeltmennesker kan ha og leve i forhold til. Men det er blitt mer og mer gammeldags. Du og jeg gjør det mindre og mindre. Vi kan ha beundring for det ennå, men praktiserer det ikke.

Men å tenke seg at stater, med en million eller to hundre milioner mennesker, kan la seg styre av slike tanker er helt forferdelig. Og det gjøres jo! «USA kan ikke tape ansikt», «Kina kan ikke tape ansikt». Slikt sier faktisk de som faktisk bestemmer der. Og se på Georgia og Russland nå. Det er som to guttunger som ypper seg mot hverandre. At slikt skal gi føringer for hva stormakter gjør i verden, det er helt forferdelig!

– Burde alle militære operasjoner avblåses straks?

– Det er overveldende sannsynlig at da ville muslimske ekstremister vinne.

– Så da har «Bushene» i verden rett?

– Ja, men det er George W. Bush som har skapt den nåværende situasjonen. Men det ville være galt å trekke seg ut straks. Men hvis alle fra vesten trakk seg ut, ville det være en svært kategorisk og stor handling, det ville være en innblanding i seg selv nå, som ville åpne for et nytt spill. Situasjonen må bygges om over tid.

Hele intervjuet i Morgenbladet er dessverre kun tilgjengelig for abonnenter.

OPPDATERING: Morgenbladet har åpnet arkivet også for ikke abonnenter

OPPDATERING: Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban” (9.11.2008)

OPPDATERING 14.8.2021: Nå, 13 år etter dette intervjuet, er jo NATO ute av Afghanistan. Emil André Erstad kommenterer i Vårt Land:

Dersom Taliban tar over Afghanistan igjen, er det vanskeleg å kome unna ordet fiasko om dei 20 åra Norge og Nato har brukt i landet. Kanskje burde vi høyrt meir på sosialantropologane før vi starta.

>> les hele kommentaren: Den store, fatale fiaskoen

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: – Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

– Norske antropologer bør si NEI – flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, "sosialantropologiens grand old man", med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka…

Read more

Advarer mot OL-boikott

cover

Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).

En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener han og kritiserer Dagsavisen som anbefaler det norske kongeparet og regjeringens representanter å boikotte OLs åpningsseremoni:

Dagsavisen har ikke fått med seg hvilken betydning OL i Beijing har for kineserne. Det vises heller ingen forståelse for de prøvelser Kina har gjennomgått dette året.
(…) OL er først og fremst Kinas store fest og markering på den internasjonale arenaen. OL er 100-års feiringen for en framgang som ble spådd av en kinesisk avis i 1908, og som har stor og genuin støtte i befolkningen.

Kritikk og politiske beskjeder til Kinas ledere, om det er fra politikere eller journalister, må ta utgangspunkt i en forståelse av det kinesiske samfunnet. Det gjør ikke Dagsavisens råd til kongefamilien og representantene for regjeringen. Kineserne fortjener sin 100-års fest og de kinesiske lederne fortjener kritikk som er basert på forståelse av kinesiske forhold.

>> les hele saken i Dagsavisen

Kristoffersen er forfatter av boka “Det nye Kina” som nettopp kom ut. Antropologen har bodd fire år i Shanghai der han har både undervist og administrert kinesiske studenter.

I en anmeldelse i LO aktuelt skriver Jan-Erik Østlie at boka er “lettlest” og en “god veileder om Midtens rike”:

I tillegg til å være en håndbok om Kina, er denne boka også et forsøk på å knekke noen av mytene og fordommene om Kina. Og Kristoffersen virker troverdig.
(…)
Vi lærer om kollektivismen og hierarkiet, om nasjonalisme og pragmatisme og om det kinesiske tegnssystemet. Om den spesielle kinesiske nettverkskulturen guanxi, om viktigheten av ikke å tape ansikt, heller vise ansikt, om ettbarnspolitikken som er mer nyansert enn de fleste tror og om kinesisk utenrikspolitikk. Kristoffersen gir oss dessuten et godt innblikk i den kinesiske pirat- og kopivirksomheten av alle tenkelige varer, særlig populære vestlige merkevarer.

Anmelderen siterer fra innledningskapittelen:

”Da jeg om til Shanghai i 1999 for å studere kinesisk, hadde jeg en forventning om at den enkelte kineser, hvis jeg fikk ham på tomannshånd, ville være enig i at dødsstraff var et overgrep, at ettbarnspolitikken var ekstrem, og at studentene i 1989 hadde rett i sin kamp mot myndighetene. Dette tror jeg er i tråd med mange vestliges forestillinger.

Jeg opplevde snarere en generasjon med unge kinesere som tilsynelatende ufortrødent aksepterte status quo. Jeg så lite av politisk engasjement eller bevissthet blant studentene. I stedet så jeg en higen etter en bedre hverdag, et markant fokus på penger, samt en fremtredende stolthet over egen historie, størrelse og kultur.”

>> les hele anmeldelsen i LO-Aktuelt

Boka blir også omtalt i Ny Tid, Vårt Land og på BIs hjemmeside. Der har også Henning Kristoffersen skrevet teksten Slik lykkes du i Kina.

I det siste har jeg spesielt lagt merke til disse saker om Kina: Besøk hos tibetanere med agenter på slep – Aftenposten testet Kinas løfte om fri journalistisk rapportering før OL og IOC godkjente internettsensur samt i dagens Morgenbladet Leker og alvor i Kina. Og nå skriver Dagbladet at OL kan gjøre millioner stoltere, lykkeligere og friere, mens minoritene sviktes ytterligere.

Ellers er det som alltid mye spennende å lese på GlobalVoices som har en egen Olympics Special Coverage. Den nyeste saken China: Beijing doesn’t love mask?, skrevet av Bob Chen er en god illustrasjon til Kristoffersens kronikk. Den begynner slik:

On Tuesday, four Olympics athletes from United States showed up at Beijing airport with masks over their mouths and noses. Though they thought it was just a simple “precautionary measure” against the pollution in China, such behaviors were interpreted much differently by the Chinese internet users.

SE OGSÅ:

Arne Martin Klausen: “Venstresiden, protester mot Olympiakomiteen!”

World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”

Kina og arven etter Mao

Norge møter Uighurstan – en minoritet i Kina

The special thing about the Tibet protests

“Racist” Buddhist monks hope for “ethnically clean” Tibet?

Månedens antropolog: Hvordan bruke kunnskap om Kina i arbeidslivet?

cover

Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).

En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener…

Read more

Antropolog: "Å være =Osloselger er ikke nok for å bli tatt inn i varmen"

=oslo cover

I det siste kom det ut mange spennende masteroppgaver. En av dem er ”Nå er vi væpnet med varmende ord”. En etnografisk undersøkelse av =Osloselgere på gata i Oslo av Ben C. Pedersen.

I ett halvt år har antropologen vært på feltarbeid blant selgere av bladet =Oslo. Han fulgte dem rundt omkring i Oslo og besøkte også noen av dem hjemme og var med på grillturer.

=Oslo har som mål å være et verdig alternativ til tigging og kriminalitet. Bladet koster 50 kr, selgerne får halvparten per solgt eksemplar.

Antropologen ville finne ut om og i hvilken grad =Oslo fører til endring. Klarer initiativet å gi rusmisbrukerne et bedre selvbilde? Utfordres storsamfunnets forestillinger om “de andre”?

Ben C. Pedersen skriver at =Oslo har et stort potensial og representerer noe positivt for de aller fleste selgere. =Oslo er blant annet et “alternativ til stresset som følger med å tjene penger på ulovlige eller stigmatiserte virksomheter” og mange setter pris på at salget av =Oslo hjelper dem å komme i kontakt med ”normale folk”.

Men samtidig befester =Oslo oppfatningen om selgerne som avvikere. Storsamfunnets normalitet/avvik-distinksjon ser ut til å reproduseres i disse møtene, skriver han.

For eksempel la antropologen merke til at selger Eskild hele tiden har et behov på å forklare kundene at han hadde endret seg og ikke lenger er den kriminelle narkomanen.

Eskild sier at =Oslo er et møte mellom ”dere og de narkomane”. Antropologen kommenterer:

Han (Eskild) objektiverer seg og vennene sine i rusmiljøet, gjennom forstå seg selv gjennom storsamfunnets degraderende termer. Det at rusbrukere, tiggere og kriminelle rangerer seg lavere en ”normale folk” ser fortsatt ut til å ligge under som et stilltiende og bærende premiss i samhandlingen.

=Osloselgeren Bjørn ser ingen stor forskjell mellom tigging og salget av bladet:

Det er litt bedre en å tigge, men ikke mye. Jeg er egentlig usikker på hvor mye bedre jeg føler meg av å stå her å selge. Jeg merker det kanskje litt, men synes alt det snakket om økt verdighet og det der er overdrevet. Det kan være vel så stigmatiserende å stå her med dette bladet i hendene. Du føler at de ser ned på deg som narkoman.

I oppgaven fins det flere eksempler på at salget av bladet ikke er nok for å bli tatt inn i varmen. Antropologen skriver f.eks om selgeren Jan som ikke fikk lov å bruke vasken i bakrommet på salgskontoret. Ingen selger har lov til det:

Episoden må ha føltes litt forvirrende for Jan. For eksempel: Er han =Osloselger eller rusbruker i de ansattes øyne? Og dersom han er =Osloselger i deres øyne, bør Jan tolke dette som at rollen som =Osloselger ikke er likverdig rollen som ansatt i =Oslo? Denne og liknende situasjoner kan vise de begrensningene som ligger i kategorien =Osloselger for selgere selv, og de tvetydighetene det medfører.

Et annet eksempel er besøket av den kjente Ap-politikeren Rune Gerhardsen. Det var omtrent ingen kommunikasjon mellom politikeren og selgerne, skriver antropologen. Det oppsto en fysisk og sosial todeling av rommet, mellom selgere på den ene siden og Gerhardsen og de ansatte på den andre:

Vel inne i salgslokalet håndhilste han på de to ansatte som skulle prate med ham, Terje og Lise, og nikket og smilte til de selgerne som tilfeldigvis var innom akkurat da for å handle =Oslomagasiner.
(…)
Jeg opplevde at atmosfæren og den sosiale settingen i lokalet med ett ble veldig annerledes en det den var til vanlig. Det var som om rommet ble delt opp i to ulike sosiale sfærer eller avgrensede sosiale felt. Sofaen og bordet ved den høyre veggen der politikeren og de ansatte satt utgjorde den ene. Og fra midten av lokalet og ut til den venstre veggen der selgere befant seg utgjorde den andre.

I møtet med Gerhardsen er =Osloselgere tydeligvis ikke likeverdige borgere:

Her ser vi normalitet/avvik-distinksjonen utfolde seg helt konkret, materielt, sosialt og symbolsk/politisk på samme tid. =Osloselgere ble i dette møtet definert først og fremst som rusbrukere og kriminelle, ikke som likeverdige ”normale folk”. Å være =Osloselger var tydeligvis ikke nok for å bli tatt helt inn i varmen.

Et viktig spørsmål blir ifølge antropologen om det å bli =Osloselger forsterker opplevelsen eller forestillingen av å være avviker.

Hvis =Oslo vil hjelpe rusbrukere til å endre rangeringsordenen mellom seg selv og representanter for storsamfunnet må de i større grad utfordre de forestillinger om avvik og normalitet som taes for gitt i det norske samfunnet, konkluderer Ben C. Pedersen.

>> last ned oppgaven (Link oppdatert 27.5.2018)

=Oslo fikk for to uker siden negativ publisitet da det ble kjent at bladet diskriminerte fattige på etnisk grunnlag

Nylig skrev jeg om en annen spennende masteroppgave, se Antropolog studerte FrP-lokallag

SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

– Vi trenger mer kunnskap om fattigdom

Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave

=oslo cover

I det siste kom det ut mange spennende masteroppgaver. En av dem er ”Nå er vi væpnet med varmende ord”. En etnografisk undersøkelse av =Osloselgere på gata i Oslo av Ben C. Pedersen.

I ett halvt år har antropologen vært på…

Read more

Antropolog studerte FrP-lokallag

cover

Nå er masteroppgaven om FrP på nett. Antropolog Thomas Hongseth Sverdrup har vært på grillfest med FrP, stått på stand og vært på mange møter i lokallaget.

Antropologen har vært mest interessert i hvordan FrP-ideologien skapes. Oppgaven gir også noen pekepinn på hvorfor FrP er blitt attraktiv for medlemmene:

Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot partiets økende oppslutning blant velgerne. Det har derimot ikke vært svært lite fokus på den økende oppslutningen av medlemmer.

I motsetning til RV som Thomas Hongseth Sverdrup har oppsøkt i begynnelsen av feltarbeidet, har FrP-medlemmer lite politisk erfaring fra før. FrP legger til rette at også folk uten erfaring føler seg velkommen. Dette kan bidra til å forklare at FrP er det eneste av partiene på Stortinget som har hatt en medlemsøkning de siste årene, skriver antropologen:

Medlemmene i RV sitt lokallag hadde høyere utdanningsnivå enn hva medlemmene i Fremskrittspartiet sitt lokallag hadde. Medlemmene i RV lokallaget var for det første medlemmer i andre organisasjoner ved siden av partiet. Og de fleste var, eller hadde vært, aktive i disse. Dette var organisasjoner som Nei til EU, Palestinakomiteen, Natur og Ungdom, og ulike kvinnenettverk. Ett av medlemmene i RV sitt lokallag var også leder i en av landets sterkeste fagforeninger.

(…)

Ser en på medlemmene i lokallaget sin politiske bakgrunn, har de lite politisk erfaring fra tidligere. Når de har blitt medlemmer er de blitt kontaktet og fulgt opp, og har på den måten tilegnet seg organisatorisk og politisk erfaring. Partiet inviterer medlemmene på ulike kurs hvor de får innføring i alt fra politisk debatt, ideologi og i byråkratiske prosesser i kommune og bydel. Medlemmene fremhever også at denne prosessen har et inkluderende element ved at tilbudene er tilrettelagt, slik at det spiller liten rolle om man har åtte års universitetsutdannelse eller ikke har noen skolegang overhodet.

(…)

Jeg vil hevde at den måten partiet møter sine nyinnmeldte medlemmer, kan bidra til å forklare at det er det eneste av de partiene på Stortinget som faktisk har hatt en medlemsøkning de siste årene. På bakgrunn av hva medlemmene i lokallaget forteller, kan det se ut til at partiet lykkes å møte sine nye medlemmer på en inkluderende måte. Noe som kanskje kan bidra til at terskelen for å bli aktiv for partiet senkes.

Antropologen har lagt merke til at medlemmene fremstiller både partiet og seg selv som stigmatisert. Ved å stadig komme tilbake til bestemte nøkkeltemaer skapes det samhold. Og disse nøkkeltemaene er innvandring og “sosialistene” (= opposisjonen). Sentralt er hvordan medlemmene bekrefter hverandres historier om innvandrere og “sosialistene”, mener han.

Mange av oss har lagt merke til at nesten hver nyhetssak i blir omformulert som en sak om innvandring i nettavisenes kommentarfelt. Lignende opplevelser har også antropologen hatt. Han forteller om en samtale før det første styremøtet etter sommerferien. De snakker om hva de har gjort om sommeren:

Solveig hadde vært mye oppe ved Djupetjernet, et populært badevann ikke mange minuttenes gange fra boligområdene. Hun påpeker hvor ille det er at folk griller oppe ved vannet. ”Det burde vært forbudt.” Hun påpeker at uansett hvor man gikk rundt det vannet ble man sittende i grillosen. ”Særlig ille er det med innvandrerne. De tar med hele storfamiliene, sitter der oppe og griller alle måltidene…Det burde vært forbudt.”

Et annet eksempel fra grillfesten før valgkamp-åpningen:

Etter at alle rundt bordet hadde hilst, kom samtalen raskt inn på innvandring. Mathias spurte hvor mange stemmeberettigede det var i Norge, George svarte at han ikke viste. Regnet litt på det. I utregningen sier George ”Så har vi 350 000 nye landsmenn da”. ”Det er 350 000 for mange” kvitterer Mathias raskt. ”hehe, ja det er hva jeg sier også” svarer George. Dermed hadde de funnet tonen.

Antropologen kommenterer:

Når Solveig trakk frem et nøkkeltema i samtalen, var det mens hun snakket med personer som hun ikke kjente noe særlig fra før. I den sammenhengen kan det sees som en måte å bryte isen på ved å lede samtalene inn på et område hvor en antar at man deler oppfatning. Håkon bringer islam og muslimer på banen som en måte å få de andre med i samtalen.

Relasjonen til “de andre” er sentralt i disse nøkkeltemaene, skriver han. For å forstå relasjonen mellom Fremskrittspartiet og “de andre” er begrepet skismogenese nyttig. Skismogenese beskriver eskalerende selvforsterkende utviklinger:

Det som gjør det relevant å trekke skismogenese inn i denne sammenhengen er at dette har trekk av en kumulativ prosess, holdningene bygger på seg og fungerer selvforsterkende. På den måten øker avstanden mellom partene gjennom kontakt.
(…)
Venstresiden blir med andre ord oppfattet som om de vet best hva som er best for alle andre. Dette vil igjen påvirker Fremskrittspartiet sine handlinger. Det er viktig å merke seg at dette foregår i en relasjon mellom to parter, begge partene definerer seg mot hverandre.

Her er også begrepet folk flest sentralt der FrPere definerer seg mot “sosialistene” som de ser på som folk med høy utdanning, som verdensfjerne og naive, bl.a. i innvandringspolitikken:

Folk flest sin kunnskap er erfaringsbasert og kommer ikke fra akademia. Slik sett kan den kanskje forståes som mer autentisk enn sosialistenes kunnskap. Bruken av folk flest kan slik sett sees å appellere til folks erfaringer og kunnskap ved at den gjør disse erfaringene likeverdige mot noe annet.

Slagordet Fremskrittspartiet for folk flest, kommuniserer at Fremskrittspartiet er åpent for alle, det formidler en folkelighet og markerer på den måten også en avstand til elitene. Ved at begrepet kan sees som inkluderende på denne måten kan en se at det vil kunne bidra skape en følelse av tilhørighet.

Dette er kun få utdrag fra oppgaven. Den er godt skrevet, lettlest og kan lastes ned fra UiOs digitale bibliotek (DUO) (Link oppdatert 27.5.2018)

I forskningsprogrammet Culcom ble det skrevet to relaterte oppgaver. – Det er viktig å forstå FrPs vekst i sammenheng med en elitistisk og normativ dom over populistiske partier, mener Tor Espen Simonsen som undersøkte høyrepopulismen i Danmark og i Norge. Om en lignende front mot “sosialister og muslimer” skriver Pål Espen Kapelrud i sin oppgave om karikaturstriden. Publiseringen av karikaturene er ikke bare rettet mot muslimer men også mot “sosialistene”.

cover

Nå er masteroppgaven om FrP på nett. Antropolog Thomas Hongseth Sverdrup har vært på grillfest med FrP, stått på stand og vært på mange møter i lokallaget.

Antropologen har vært mest interessert i hvordan FrP-ideologien skapes. Oppgaven gir også noen…

Read more