Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo) oppfordret journalistene til å “ta av muslimbrillene” når de skriver om saker om “personer med innvandrerbakgrunn”.
Et eksempel er demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking, skriver de:
Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag. Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.
>> les hele saken i Aftenposten
En masterstudent som har vært veldig aktiv de siste månedene er Rannveig Svendby. Etter å ha skrevet flere kronikker som var relatert til sitt masterprosjekt er hun blitt bedt om å blogge for Aftenposten. Forrige uke ble hun invitert til å være med i feminismedebatten “Fæle kvinner, traumatiserte menn?” som Studentersamfundet i Trondheim arrangerte i anledning kvinnedagen. På panelet satt også Hanne Nabintu Herland.
Svendby utfordret Herlands påstand om at dagens feminisme er en kamp mot mannen.
Feminisme betyr for antropologen blant annet å kjempe for retten til å være avviker. Gjennom historien har det vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint:
Samtidig som hun hevder at kvinnekampen har utviklet seg til “en knallhard kamp mot mannen”, setter Herland opp sin egen, private liste over tradisjonelle egenskaper som menn bør kopiere. Det er snakk om å verne barn og kvinner, beskytte nasjonale interesser, være preget av integritet, og så videre. Hvem er det som er knallhard mot mannen her? Det kan da ikke være stort flere enn Zorro og Fantomet som har sjanse til å tilfredsstille kravene til Herland?
Min vinkling er at når menn må strebe for å bli “ekte” menn, så er det idealene som er umannlige – ikke mennene. Det er jo menn slik de allerede ER til enhver tid – som utgjør fasiten på “ekte” menn. Fokuset bør ikke være å gå tilbake til gamle ideer om kvinnelighet og mannlighet. I stedet bør vi kjempe for retten til å avvike. For de fleste gjør faktisk det. Det er avviket som er normen! Hvor mange av kvinnene i dette rommet kan for eksempel hake av for at personligheten deres stemmer med alle de såkalt “kvinnelige” egenskapene – og ingen av de “mannlige”?
>> les hele saken på Rannveig Svendbys blogg
Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo)…
