kjønn | antropologi.info

En antropolog blant trailersjåfører

Published on October 12, 2009 by lorenz Posted in arbeid(sliv), Europa, globalisering transnajonalt, kjønn, master-/ hovedoppgaver, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Bilde: Monica’s Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste- og losseprosessen. Resultatet er masteroppgaven “De gamle ringrevene – og de nye. Fortellinger om norske trailersjåfører som kjører langtransport i Europa“.

Jeg har bare tatt en rask titt på innledningen og slutten, men oppgaven virker spennende og godt skrevet. Antropologen portretterer nordmenn som lever et internasjonalt liv og har lite kontakt med det norske samfunnet. Flere av de eldre sjåførene startet som sjømenn på norske handelsskip og reiste rundt i hele verden. De yngre har en annen bakgrunn. Profesjonalisering og intellektualisering av utdanningen har ført til et markant generasjonsskille, med store forkjeller i verdier og livsstil.

Hun skriver om forskjellene mellom yngre og de eldre:

De yngre sjåførene er opptatt av å bruke traileren som en representasjon av seg selv (…) De bruker ofte penger på å pusse opp bilen innvendig og på å konstruere et sted hvor de vil trives med å være. De ser mye film og bruker internett framfor telefon når de kommuniserer med sine venner i Norge. De kommuniserer med andre sjåfører på internettbaserte forumer, hvor de diskuterer ting som opptar dem i sjåførmiljøet.

De eldre sjåførene bruker generelt lite tid og penger på å pusse opp bilene sine. De bryr seg ikke like mye om interiør som de yngre, og foretrekker å sosialisere med sine kollegaer på restaurant. De har tradisjonelt tilbrakt lite tid inne i bilen, og har dermed sitt sosiale liv utenfor bilen.

En del av de eldre sjåførene ender opp med å bli ensomme, blant annet fordi de ikke benytter seg av mulitimedia inne i hytten og på grunn av “måten som kjøre- og hvilereglementet virker sammen med den logistiske effektiviseringen”.

Men generasjonskløften tar oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet for de eldre sjåførene og det er ifølge antropologen de strukturelle endringene som foretas av EU, av den norske staten og av firmaenes ledelse:

Sjåførenes hverdag påvirkes av maktstrukturer som kan regulere deres liv, og dermed deres kropper, svært detaljert. De er ikke så frie som de sier at de er. Selv om de jobber alene, krysser landegrenser og kjører lange strekninger hver dag.

Victoria Sæther Miller har gjort feltarbeid i et ekstremt mannsdominert miljø. Det var ikke så lett å få innpass som kvinne. På grunn av “den stadige kritikken, mobbingen og behandlingen som trailersjåfører får i mediene i Norge” har sjåførene dessuten “en reell mistenksomhet mot utenforstående – både mot menn og mot kvinner.

Men jeg kan tenke meg at traileren kan være et godt sted for et feltarbeid. Det er sikkert god tid til lange samtaler. Hun nevner “Fredrik” som hun var med på en 5-dagers tur til Tyskland. “Flere ganger kom vi innpå temaet hva som er viktig med livet. Blant annet snakket vi litt om hvordan det var å vokse opp på et lite sted”, skriver hun. Fredrik er glad over at han kunne komme seg bort fra dette stedet der alle kjenner (og kontrollerer) alle. Han trives bedre blant sine venner i Europa.

Det var interessant å lese om bakgrunnen til de eldre sjåførene:

Alle de eldre sjåførene begynte å arbeide i forholdsvis ung alder, og flere av dem startet som sjømenn på norske handelsskip. De reiste rundt i hele verden, og fikk av og til landlov. Dermed ble de vant til å ha en viss fysisk, og dermed kanskje også mental, avstand til det norske samfunnet. Selv om de arbeidet sammen med norske menn om bord i båtene. Hverdagslivet bestod i liten kontakt med familie og kjente, og de sosiale relasjonene som ble etablert blant sjåførene ble viktige og meningsfylte relasjoner i hverdagen.

På 70 og 80‐ tallet mistet mange jobbene sine til fordel for en outsourcing av arbeidsplassene til arbeidere fra lavkostnadsland. Mange av disse sjømennene kom dermed hjem og skulle finne seg en arbeidsplass i samfunnet på lik linje med de fleste andre folk. Dette betydde som oftest å finne en jobb på den lokale fabrikken. En del av dem oppdaget langtransportyrket, et yrke som hadde en del til felles med det å jobbe på båt. Det var totalt mannsdominert, reisebasert og tok dem med vekk fra det samfunnet hvor de ikke var vant til å være. Dette er ironisk at de eldste ble outsourcet fra sjømannsyrket fordi det samme har skjedd med de norske sjåførene i dag.

Oppgaven handler selvfølgelig også mye om maskulinitet. De eldre sjåførenes forestillinger om hvordan en mann bør være dominierer fortsatt. Men de yngre forholder seg også kritisk til en del praksiser, påpeker hun. Som en respons på storsamfunnets stereotypisering av trailersjåfører, vektlegger mange av de yngre sjåførene å spise sunt og å dusje ofte.

Men de dominerende forestillinger blir et problem når det kommer til hvordan sjåførene skal takle traumatiske opplevelser i forbindelse med ulykker:

Mange sjåfører har vanskeligheter for å snakke om smerten og selvfølelsen i ettertid av alvorlige ulykker, fordi det ikke er akseptert å vise slike følelser blant sjåførene. Min empiri viser at selv om sjåførene ønsker å snakke om det, eller om de ønsker å gråte, kan de ikke gjøre det fordi de risikerer å få kjeft og irettesettelse av de andre gutta. De kan trøste hverandre ved å være i nærheten av hverandre, spise sammen og snakke om trivielle ting. Men gråter de eller viser svake og myke følelser kan de bli kalt kjærring eller homo.

>> last ned oppgaven

Trailersjåførene kunne med fordel vært integrert i sånne bøker som Transnasjonale liv i Norge

SE OGSÅ:

Masteroppgave: “Kvinner er en trussel for mannlige soldater”

Doktoravhandling om diplomatiet Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

– Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Thesis: How does EU influence the life of farmers in Finland?

Bilde: Monica's Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste-…

Masteroppgave: “Kvinner er en trussel for mannlige soldater”

Published on October 7, 2009 by lorenz Posted in Forsvaret og militær, kjønn, master-/ hovedoppgaver, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Masterstudenter i antropologi holder på med mye spennende. Ole Magnus Totland tilbrakte seks måneder i ett av lagene i Telemark Bataljon, og fulgte soldatene under trening hjemme og på oppdrag i Afghanistan. Resultatet er oppgaven Det operative fellesskapet. En sosialantropologisk studie av kropp, kjønn og identitet blant norske soldater i Telemark Bataljon.

Oppgaven ser ut til å være mer spennende enn tittelen skulle tilsi ifølge et intervju på nettstedet KILDEN. Journalist og antropolog Kristin Engh Førde snakket med Ole Magnus Totland om kjønnsrollene i hæren og fant ut at til tross all snakk om likestilling og sånt, så lever de gamle kjønnsrollene i beste velgående. Ja, kvinnene i hærenen oppleves til og med som trussel!

“Jeg vil ikke si at soldatene er kvinnefiendtlige. Men kvinner i tjeneste oppleves som truende for det maskuline fellesskapet”, sier en informant. Det er heller ikke så mange kvinner i Telemark Bataljon. Under Totlands feltarbeid jobbet om lag 500 befal og mannskaper der, 12 av disse var kvinner.

Soldat “Erlend” sier

«Skal en jente ha noe her å gjøre, så kan a liksom ikke være ordentlig jente, hun må være mer guttejente, og hu bør ha den samme humoren som vi har, ellers synes jeg synd på a. Jeg trur du skal leite lenge etter den jenta som har det.»

Telemark Bataljon består utelukkende av vervede profesjonelle soldater, og de som tas opp er sterkere, raskere og mer utholdende enn de fleste.

Totland forteller:

– En gutt med mer gjennomsnittlige evner vil slite med å henge med. «Gutta» ser generelt for seg at de aller fleste jenter ville være for svake.

Militær dyktighet er ikke alt. Det er viktig å passe inn sosialt. Rundt leirbålet dominerer «gutteprat», sier antropologen:

“Det maskuline fellesskapet bekreftes og styrkes i mye av den sosiale omgangen. Den som ikke mestrer eller setter pris på guttepraten vil ha problemer med å være en av gutta. Selv om det militære, det å være en god soldat, helt klart er mer avgjørende enn det sosiale, kan man til en viss grad kompensere svakheter på det ene området med å være sterk på det andre.”

Tilstedeværelsen av kvinnelighet gjør posisjonen mindre verdt. For skulle laget «belemres» med kvinner, ville nok det ødelagt en del for guttas image og selvfølelse, sier Totland.

For kvinnelige soldater betyr det at de må nedtone sitt kjønn så mye som mulig.

>> les hele saken på Kilden

>> last ned oppgaven

OPPDATERING: Oppgaven ble førstesideoppslag i dagens Klassekampen, se saken på nett – Må vera «ein av gutta»

SE OGSÅ:

Omtaler våpen som “kvinne du skal passe på”

Giv akt, men bare fra 9 til 16: Hovedopgave om det indre liv i Forsvaret

Ny bok: Hvorfor skyter de?

I Sverige: Antropologer utdanner soldater

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

Army-Anthropologists call Afghans “Savages”?

Anthropologist studies Canadian soldiers in the field

Doktoravhandling: Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

Typisk norsk å voldta?

Published on September 25, 2009 by lorenz Posted in kjønn, media, minoriteter og urbefolkninger, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Hvilken innsikt gir det å knytte overfallsvoldtekter opp mot store kategorier av mennesker, som “afrikanere”, “ikke-vestlige”, “innvandrere” og “kurdere”? Dette spørsmålet stiller Rannveig Svendby, masterstudent i sosialantropologi ved UiO i en kronikk i Aftenposten.

Utgangspunkt er den voldsomme mediedekningen om overfallsvoldtekter i norske aviser med den obligatoriske setningen “Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse”. 15. april publiserte Aftenposten oppslaget:”Innvandrere bak alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo“.

Antropologen skriver:

Spørsmålet om nytteverdien av en slik kategorisering blir presserende med utgangspunkt i at flere av overfallsvoldtektene er begått av serieovergripere. Det er snakk om et svært lite antall personer som utfører slike handlinger. For å sette det i perspektiv kan vi spørre hvilken innsikt det gir å knytte overfallsvoldtekter mot «nordmenn» generelt, med utgangspunkt i at etnisk norske menn har begått overfallsvoldtekter i øvrige deler av landet de siste tre årene.

Overfallsvoldtekter dekkes i et omfang som ikke står i forhold til antallet det er snakk om, påpeker hun.

På den ene siden, skriver hun, bidrar den utstrakte dekningen av overfallsvoldtekter til å skjule at dette er et marginalt fenomen. På den andre siden forsvinner den store kategorien – hverdagsvoldtekter – ut av syne. Mellom 8000-16000 voldtekter og voldtektsforsøk skjer i Norge hvert år. De finner vanligvis sted innenfor husets fire vegger, og skjer mellom mennesker som kjenner hverandre fra før. De fleste voldtekter blir aldri anmeldt. Overfallsvoldtekter begått av ikke-vestlige menn i Oslo utgjør ifølge Svendby altså bare 0,1-0,2 prosent av estimatet.

Det skapes, kritiserer hun, et misvisende bilde av hvem som begår seksuelle overgrep: Overgrep av ikke-vestlige blir overdrevet. Overgrep av vestlige underslått. Mediene skaper på den måten fremmedfrykt.

>> les hele saken i Aftenposten “Mediene skaper myter”

Det er nå den fjerde kronikken som Rannveig Svendby har skrevet innen kort tid. Hun har nå begynt å samle dem på sin nye hjemmeside på http://folk.uio.no/rannves/ Kanskje begynner hun å blogge engang? Jeg håper det! Hun skriver bra og der er på tide med flere antrobloggere!

Mediene får regelmessig den typen kritikk. Det spørs om de kommersielle avisene bryr seg. Stereotyper selger. Det har blitt kritisert i mange år at gjerningsmennenes (-kvinnenes) nasjonalitet kun blir nevnt når vedkommende ikke er norsk. Det hører fortsatt til unntakene når f.eks Dagbladet skriver “Den pågrepne er norsk statsborger, og etnisk norsk.” Allerede for sju år siden – på Regjeringens dialogkonferanse – hørte jeg de samme diskusjonene og begynte å lure på om mediene ikke reagerer på kritikk.

I Østerrike har forresten flere antropologer slått seg sammen og satt opp en gruppeblogg for å overvåke mediene. Blogginnleggene sender de samtidig som leserinnlegg eller kommentar til avisredaksjonene.

SE OGSÅ:

– Vi vet for lite om voldelige hvite menn

“Reinlykke”: Mediene kan faktisk fjerne fordommer

Primitive indianere eller primitive journalister?

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Anne Hege Simonsen: “Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Fri diktning om vold mot barn i “innvandrerfamilier”

Hvilken innsikt gir det å knytte overfallsvoldtekter opp mot store kategorier av mennesker, som "afrikanere", "ikke-vestlige", "innvandrere" og "kurdere"? Dette spørsmålet stiller Rannveig Svendby, masterstudent i sosialantropologi ved UiO i en kronikk i Aftenposten.

Utgangspunkt er den voldsomme mediedekningen om…

Hvilke mannsidealer?

Published on August 24, 2009 by lorenz Posted in kjønn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(Lenker sist oppdatert 23.9.2022) Hanne Nabintu Herland har skrevet en heller konfus og ufokusert kronikk i Aftenposten der hun sauser sammen feminisme- og multikulturalismekritikk med sitater fra Zygmunt Bauman og FrP-forsvar og samtidig slår et slag for å “gjenreise det klassiske mannsideal”:

Overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en ubalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier fordamper. Vi trenger en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet.

Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Rannveig Svendby, har valgt å ta Herlands kronikk alvorlig og det er kanskje en riktig strategi siden folk som Herland fort får mye innflytelse. Og Svendby gjør en god jobb som antropolog – ikke minst fordi hun viser at “maskuline verdier” og “mannsidealer” ikke er noe statisk. Idealet som Herland sannsynligvis etterlyser – machomannen – er bare et av mange idealer som har eksistert i tidenes løp.

I kronikken Den tapte manndommen i Bergens Tidende viser antropologen hvordan mannsidealene har endret seg i samspill med samfunnsstrømningene. Det fantes tider der det ble ansett som mannlig å gråte. Det var ikke før gråt ble knyttet opp mot kvinnelighet at det ble «feil» for en «ekte» mann å gi utløp for tårene ifølge den svenske kjønnsforskeren Clas Ekenstam, skriver hun:

Når Herland kan snakke om «det klassiske mannsidealet» uten å forklare hva dette faktisk går ut på, så er det fordi det er en underforstått idé i vårt samfunn om hvilke egenskaper som er «naturlig» maskuline. Det er åpenbart det motsatte av de «myke» idealene, som Herland uten videre knytter opp mot kvinner.

En slik logikk kollapser i møte med historien, som ikke tillater at vi opphøyer visse egenskaper og knytter dem kategorisk opp mot ett kjønn.

Det er dessuten forskjell mellom mannsidealer og mannlighet:

Mannsidealer er forestillinger om hvordan menn bør være. I tillegg har idealer den ulempen at de færreste faktisk er slik. Hvordan kan de da fortsatt forveksles med å være en «ekte» eller «naturlig» mann?

Mannlighet, derimot, må ikke presteres. Mannlighet er representert gjennom hver enkelt mann som vandrer rundt på jorden med sine ulike preferanser, holdninger og erfaringer. Er du en mann, så vil alt du er og gjør pr. definisjon være – nettopp – mannlig. La oss slippe taket i kjønnsidealene for en stund, og heller konsentrere oss om friheten – til å være menneske.

>> les hele kronikken i Bergens Tidende

For to uker siden skrev Rannveig Svendby en kronikk om høye hæler og andre tvilsomme skjønnhetsidealer

SE OGSÅ:

Unge fedre er annerledes

Hovedoppgave om muslimske menn: “Jeg vil ikke være barnas sjef, jeg vil være barnas venn”

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

– Vi vet for lite om voldelige menn

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

The Anthropology of Wrestling

(Lenker sist oppdatert 23.9.2022) Hanne Nabintu Herland har skrevet en heller konfus og ufokusert kronikk i Aftenposten der hun sauser sammen feminisme- og multikulturalismekritikk med sitater fra Zygmunt Bauman og FrP-forsvar og samtidig slår et slag for å "gjenreise…

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Published on August 13, 2009 by lorenz Posted in kjønn, kropp, Kultur tradisjon kunnskap, medisin og helse, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Det er en kjent sak at smale og høyhælte sko ødelegger føttene. I jakten på “skjønnhet” kopierer kvinner en praksis som har opphav i mishandling og sexslaveri. Og de gjør det helt frivillig, skriver masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby i en interessant kronikk i Aftenposten.

Ja, hvorfor gjør de det? Fordi det er en sosial konvensjon, skriver hun – på lignende måte som også omskjæring er det:

Jo, fordi det er verdt det – det ser jo så bra ut, får jeg til svar. Det handler i bunn og grunn om personlig smak, legges det til. Dessuten synes gutta at det er sexy. Og så enkelt er det, eller?
(…)
En sosial konvensjon er innført når folk har glemt skikkens opprinnelse, og den ukritisk blir akseptert som norm. En god illustrasjon i denne sammenhengen er kvinnelige omskjæring i Afrika, og tidligere fotbinding i Kina. Begge er en praksis som startet med kvinnelig slaveri i overklassen, og som senere ble videreført av underklassen. Det kan skje fordi omskjæring og fotbinding knyttes direkte opp mot kvinners ærbarhet, moral og skjønnhet – egenskaper kvinner selv vil assosieres med, mens bakgrunnen er gått i glemmeboken.
(…)
På samme måte som i tilfellet med omskjæring og fotbinding, er det oppstått en kobling som virker logisk i vår kultur – mellom sko på den ene siden, og kvinnelig sexappell og femininitet på den andre. Disse egenskapene har betydning for sosial status blant kvinner, og mange er villig til å betale en høy pris for dem. Bruk av helsefarlige sko er altså blitt en sosial konvensjon. Vi har glemt den faktiske bakgrunnen, men har en idé om at det handler om den svært så variable «skjønnheten».

På lignende måter som noen kjemper mot omskjæring, så kjemper hun mot “helsefarlige sko”: “I lys av dette”, skriver hun, “vil jeg minne om at kvinner i Norge har muligheten til å velge bort en del selvpåført smerte og sykdom.”

Det er spesielt interessant at det er kvinner selv som viderefører tvilsomme skikker, påpeker hun i debatten i kommentarfeltet:

Det er kvinner som har fotbundet sine døtre. Det er kvinner som omskjærer sine døtre. Kvinner velger selv sko som ødelegger føttene. Hvorfor? Kvinner lærer det av sine mødre, søstre, venninner, tanter, og så videre. Dette betyr at veien til forandring ligger hos kvinner selv. Hver enkelt kvinne har muligheten til å unngå smerte, deformasjon og bevegelseshemming. Det er bare å velge bort sko som skader føttene og heller bruke sko som er gode for føttene. Så enkelt og så vanskelig er det.

Kronikken har fått mange kommentarer og i motsetning til mange andre kronikkskribenter, så har hun tatt del i debatten.

Hun har også fått en interessant kommentar fra en medstudent i sosialantropologi:

(…) Mange går med høyhælte sko, mange går aldri med høyhælte sko, mange går med det kun til fest, mange går med det akkurat når det passer dem. Hva sier det deg? At det er frivillig og fullstendig ustigmatisert å velge bort hæler, og videre at det umulig kan være en sosial konvensjon.

Som det tydelig kommer frem av artikkelen til (antropolog Aud) Talle: de sosiale sanksjonene for å bryte en konvensjon som omskjæring eller forbinding kan ikke sammenlignes med det som måtte følge dersom jeg velger sandaler fremfor stiletter en kveld. At det er frivillig, som du gjør til artikkelens hurrapoeng – jeg må si meg enig med Marte, “så edelt” – er noe som ikke bidrar til folkeopplysningen overhodet.
(…)
Ja, det er viktig å ta bevisste valg. Ja, det er viktig å undersøke årsaker til praksiser som kan virke ubegrunnede i dagens samfunn. Men det er ikke dette du gjør i denne kronikken. Du stigmatiserer de som tar andre valg enn deg selv – etnosentrisme, rett og slett. Jeg velger hæler akkurat når det passer meg. Jeg overdriver ikke bruken av det, siden jeg vet at det ikke skal være så sunt, akkurat som jeg ikke overdriver bruken av andre ting jeg liker, som sjokolade, ballett, vin eller antall timer på lesesalen.

Rannveig Svendby svarer bl.a. :

Når det presenteres som en sannhet at det (i Norge i dag) er feminint å vakle rundt på høye sko og utvikle liktorner og skjeve tær, så er i alle fall ikke det noe jeg går med på uten videre. Det må være lov å rette kritiske blikk på handlinger rundt oss uten at det defineres som etnosentrisk av den grunn.

>> les hele kronikken ~~og diskusjonen~~

Antropologen har tidligere vakt oppsikt med en kronikk om kvinnelige overgripere, se De uhørte fortellingene om sex

(Linker oppdatert 19.2.17)

SE OGSÅ:

– Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Nye pupper til jul?

Omskjæring: FrP ignorerer antropologen

Antropolog Sara Johnsdotter: Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Det er en kjent sak at smale og høyhælte sko ødelegger føttene. I jakten på "skjønnhet" kopierer kvinner en praksis som har opphav i mishandling og sexslaveri. Og de gjør det helt frivillig, skriver masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby i…