kjønn

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene “Om ære” av antropologen Unni Wikan og “Æresdrap” av journalisten Ayse Onal. “Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer”, skriver Stian Bromark i Dagbladet.

De fleste tror de vet hva et æresdrap er og hvordan prosessen foregår. Men saken er mer komplisert enn som så viser de to forfatterne, skriver Bromark:

Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt «usømmelig». Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren.

Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.

Vi får også vite at grensen mellom “æresdrap” og “ordinære drap” er diffus og at mange kvinner drepes på grunn av rykter.

Æresdrap, mener Unni Wikan “er form for organisert kriminalitet; det handler om henrettelse satt i system av ikke-statlige organisasjoner, familier, slekter, klaner, sekter, som opererer utifra sine egne begreper om lov og rett”.

>> Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru (Stian Bromark, Dagbladet 5.11.08)

>> – Skyt ikke innendørs. Da blir det så vanskelig å fjerne likene, sa moren da datteren skulle drepes (Silje Bryne, Dagbladet Magasin 6.11.08)

Som vi ser har Unni Wikan brukt en definisjon av æresdrap som bevisst utelukker relaterte “norske” “sjalusidrap” og “familietragedier”. Men kanskje finnes det interessante paralleler som kan hjelpe til å forstå denne voldsbruken bedre? Antropolog Monica Five Aarset har ifjor oppsummert denne debatten i innlegget Æresdrap og “Flertallets bekvemmelighet”. Se også mitt intervju med Unni Wikan

OPPDATERING: De to bøkene blir også omtalt i Bergens Tidene

Abid Q. Raja anmelder boka i Morgenbladet. Han begynner litt FrP-aktig (“innvandrermiljøers brutale æresbegrep”) og skriver senere at boka inneholder grove beskyldninger og faktafeil.

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres