Hva og hvem er arbeiderklassen er i dagens samfunn? Hvilken betydning og hvilke verdier ligger i begrepet? Hva er det så igjen av arbeiderklassen når de klassiske industriarbeidsplassene forsvinner? Antropolog Gjertrud Lian har skrevet en spennende hovedoppgave, basert på et ganske omfattende feltarbeid i en arbeiderklassebydel på østkanten i Newcastle.
Mange informanter er arbeidsledige og ser seg som fattige. Området er preget av lav sosial moblitet: Engang arbeiderklasse, alltid arbeiderklasse. Dette skyldes både den rådende økonomiske politikken og deler av “arbeiderklassekulturen”. Utdanning, for eksempel, distanserer informantene seg fra:
Det å jobbe seg opp verdsettes høyt. Videre uttrykker ’hardt arbeid’, ’fysisk arbeid’ eller å få ’gjort et godt dagsverk’ grunnverdier i arbeiderklassen. Selv om utdannelse, i alle fall i teorien, har blitt tilgjengelig, synes det å ’jobbe seg opp’ fortsatt å være høyest verdsatt. Dette er tydelig i diskusjoner om utdannelse versus det å gå i lære.
Svært mange gir uttrykk for at det ikke er bedre å ta høyere utdanning enn å jobbe seg opp. Folk understreker sitt poeng med å vise til at det har holdt for de fleste av dem å ta fagutdanning. Man trekker frem seg selv og sine naboer, venner og familie for å illustrere. Man trenger ikke utdannelse for å ha et anstendig liv, blir jeg forklart. Dette er et tydelig tegn på at man anerkjenner arbeiderklassens kjerneverdier og dermed også til sine egne valg.
Informantene har liten kontakt med middelklassen. Man holder seg til dem man definerer som like en selv, skriver hun:
Det er også en klar idé om hvem som er ’de andre’. De andre oppleves som radikalt forskjellig fra en selv, ofte som noen man ikke trakter etter å likne, og noen man mener man ikke har noe til felles med. Denne klare delingen mellom oss og de andre er med på å skape et lukket rom rundt arbeiderklassen, et rom som vi skal se kommer til uttrykk både sosialt og fysisk, og som er selve kjennetegnet på denne innovervendtheten.
Disse trekkene, som sammen utgjør innovervendthet, forsterkes ytterligere av makrostrukturelle trekk. Det er stor arbeidsledighet på østkanten og mange folk er trygdet. Folk opplever at de er avhengige av støtten de får fra myndighetene. Dette gir, som vi skal se, en sterk opplevelse av fattigdom. Kapitaltilgang styrer også muligheter til å forflytte seg mellom sosiale og fysiske rom, som dermed oppleves som ikke bare kulturelt, men også økonomisk, lukket.
Antropologen mener:
Ved å distansere seg fra utdanning, slik vi har sett at man gjør, fratar man seg selv en konkret mulighet for sosial mobilitet. Det samme gjør seg gjeldende når man danner bilder av middelklassen som kalde og materialistiske. Ved å bygge opp, erkjenne og støtte verdier i egen kultur (blant annet hardt fysisk arbeid som læringsinstitusjon og rå og direkte humor), ved å gi seg selv kreditt på den måten, reduserer man sin egen mulighet til å ta i bruk andre ressurser. Man styrker sitt eget selvbilde ved å distansere seg fra mulig bruk av andres ressurser.
Det er forresten ingen etniske minoriteter blant informantene. Selv om nesten alle butikker på hjørnet drives av folk med minoritetsbakgrunn bor de fleste innvandrere på den andre siden av byen. For mange var antropologen den eneste utlendingen de kjente.
>> last ned oppgaven
(Part II om oppgaven følger)
SE OGSÅ:
For mer fabrikkantropologi
Nyrike er annerledes
Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!
