konflikter katastrofer | antropologi.info

Unni Wikan: For tidlig for å snakke om æresdrap

Published on October 4, 2006 by lorenz Posted in konflikter katastrofer, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd (“Hva er galt med den norske kulturen?”) når en norsk mann tar livet av kona, ungene og seg selv. “Neste dag står det bare en liten sak i avisen”, innrømmer Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng selvkritisk.

Etter Trippeldrapet på Kalbakken (Oslo) der en 30 år gammel mann “av pakistansk opprinnelse” er siktet for “forsettelig drap på sine tre yngre søstre”, begynte med engang en debatt om æresdrap og integrering. Til Klassekampen sier antropolog Unni Wikan at det er for tidlig å snakke om æresdrap og at det sannsynligvis ikke er en ny Fadime-sak.

En mer interessant vinkling på saken er Unni Wikans kronikk i Aftenposten Når bror dreper søster. Hun framhever at kronikken ikke skal kobles til trippeldrapet men at det likevel kan “være på sin plass å søke å forklare fenomenet søstermord – som er uvanlig i Norden, men relativt utbredt i enkelte andre samfunn og grupper”. Med “vanlig” menes her, skriver hun, at “søstermord ikke får folk til å lee mer på øyelokket enn konedrap og kjærestedrap gjør i Norge”.:

Søstermord er ikke en “sak” mellom to personer: En søster og en bror. Det handler ikke om et søskenforhold, men om en brors plikt til å forvalte familiens ære på vegne av et kollektiv; han er tildelt rollen, enten han vil eller ikke. Det er en byrde som legges på gutten fra første stund. (…) Når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette “normalforklares”. Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære.

Wikan håper derfor på opprør innad i miljøet:

Den ukultur – for å låne et begrep fra Noman Mubashir som han tydelig og klart fremmet i NRKs “Standpunkt” nylig – som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kastesystemet representerer, må bekjempes. Frigjøring gjelder også guttene.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Som sagt er mye uklart og drapsmannen har hatt psykiske problemer og den drapssiktede burde egentlig vært tvangsinnlagt ifølge advokaten. Den drapssiktedes lillebror oppsøkte to ganger brorens fastlege for å få ham innlagt. “Hadde vi fått hjelp, hadde ikke dette skjedd”, mener han.

Vår “inkluderingsminister” uttalte seg i kjent (Frp-) stil:

“Det er et problem for oss at deler av det pakistanske miljø i Norge på ingen måte tar innover seg at de bor i et vestlig demokrati med klare verdier. Blant annet at man oppfører seg som folk i forhold til ungene sine, og det å utøve vold i familiene”.

Han har åpenbart ikke fått med seg at de fleste drap innenfor familien begås av vestlige menn med et gammeldags æresbegrep og at dessuten norske menn er på voldstoppen i Europa

OPPDATERING (5.10.06):

>> Tonje Brustuen: Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon

I et intervju med Aftenposten sier Unni Wikan at unge menn ofte blir mer konservative enn sine fedre. Kvinnene utvikler seg helst i motsatt retning. Da blir det konflikter. Unni Wikan er kjent med at de tre søstrene fra Kalbakken ønsket et mer moderne liv enn hva storebroren ville godkjenne, ifølge Aftenposten >> les hele saken

OPPDATERING 9.10.06:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

SE OGSÅ:

Nyhetsoversikt over trippeldrapet på VG og NRK

Fra æresdrap til familietragedie: «Æresdrapsalarmen» i norske redaksjoner

Unni Wikan: Æreskodeksen utgjør det største hinderet for integrering

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Vår tause aksept av drap: Kan de norske “familietragediene” skyldes at enkelte menn ikke takler den raske likestillingen? Det er på tide vi ser på oss selv (Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten, 23.12.05)

Berit Thorbjørnsrud: Fokus på æresdrap er blåst ut av proporsjoner (Dagsavisen, 13.6.05)

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd ("Hva er galt med den norske kulturen?") når en norsk mann tar livet…

Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere

Published on September 19, 2006 by lorenz Posted in Afrika, doktoravhandlinger, kjønn, konflikter katastrofer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

I en nettopp publisert doktoravhandling kritiserer sosialantropolog Chris Coulter det rådende syn på kvinner som uskyldige ofre i kriger. I Sierra Leone har mange kvinner vært aktive krigsdeltakere. Men fordi en bare har sett på kvinnene som ofre, har ikke de kvinnelige soldatene fått den støtten de hadde trengt for å vende tilbake til et normalt liv etter krigen. De fleste av dem endte derfor som prostituerte, skriver antropologen ifølge en pressemelding av Uppsala universitet.

Dessverre fins avhandlingen kun på papir. Men på nettsiden til University of the Witwatersrand i Sør-Afrika ligger et paper av Chris Coulter ute med tittelen The Post War Monent: Female Fighters in Sierra Leone (pdf)

I Aftonbladet har Coulter tidligere skrevet om hvordan kvinnene i Sierra Leone ble misbrukt av vestlige bistandsarbeidere

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Published on September 18, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, Danmark, individ og samfunn, konflikter katastrofer, master-/ hovedoppgaver, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nei, det er ikke muslimske innvandrere eller Al-Qaida som truer danskenes fredelige og harmoniske liv. Det er danskene selv. I en herlig artikkel om antropologisk forskning om nabokrangler, skriver Morten Beiter i Berlingske Tidende:

Forskanset bag mure, stakitter og hække er vi vore egne værste terrorister og urostiftere. Set i mikro-makro perspektiv foregår der på ligusterplan nogenlunde det samme mellem danskere som mellem stridende lande og grupper.
(…)
Og der er vel at mærke hverken tale om ulmende etniske, religiøse eller politiske konflikter, men nabokonflikter mellem folk, der som regel har den samme brune sovs i årerne.
(…)
Når krigen indimellem bliver varm, bliver der i stedet for raketter kastet ølkapsler, afgnavede grillben og dræbersnegle ind over gærdet, og naboens træer bliver fældet, og kæledyr bliver mishandlet eller myrdet med koldt blod. Og når det helt går over gevind, kører folk hinanden over med deres firhjulstrækkere og Porscher, og det ender i mordtrusler og enkelte tilfælde i mord.

Han snakker så med antropolog Anne-Marie Christensen, som faktisk er den eneste akademiker som er opptatt av nabokonflikter i Danmark. Egentlig var hun allerede på vei ut i verden og skulle studere indianere i Latinamerika, men så oppdaget hun hvor eksotisk sin egen folkestamme er. Nå er hun nesten ferdig med masteroppgaven om nabokrangler mellom danskere, leser vi:

Gennem tre år fulgte hun sagerne i hegnssynet i Århus Kommune på nærmeste hold og interviewede de stridende parter, og i dag tøver hun ikke med at kalde danskerne for »kulturelle analfabeter« med hensyn til at løse konflikter.
(…)
Fra den første uoverensstemmelse bevæger en nabokonflikt sig ofte ind i en spiral, hvor forholdet forværres. På et tidligt tidspunkt hører al kommunikation op, man hilser ikke på hinanden længere, men søger måske alliancer blandt andre naboer og gør alt for at forklare sig selv og andre, at det er naboen, der er sindssyg, og at man selv har gjort alt, hvad man kunne.

»I samtlige sager, jeg har fulgt i Århus, er der ikke ét tilfælde, hvor en af parterne har indrømmet sin egen skyld i det dårlige forhold. Ikke én har stillet sig selv spørgsmålet om, hvad der er min andel i det her. Det synes jeg er skræmmende,« siger Anne-Marie Christensen:

»Fordi vores forestilling om det gode fællesskab ikke kan rumme elementet konflikt, så opstår der et kulturelt dilemma, som gør, at de alle sammen snakker om, at »uh, det er så forfærdeligt, og naboer burde kunne finde ud af det, men lige med ham herovre, han er bare en idiot, så det kan ikke lade sig gøre«.«

>> les hele saken i Berlingske Tidende (link oppdatert)

>> Intervju med Anne-Marie Christensen av Click-pressebureau

>> Nabostrid: En alvorlig sag! Danmarks Radio intervjuer Anne-Marie Christensen

>> Center for Konfliktløsning: Diverse artikler

Forskanset bag mure, stakitter…

Fredrik Barth: "Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban"

Published on September 18, 2006 by lorenz Posted in Forsvaret og militær, konflikter katastrofer, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

I et intervju med Klassekampen kritiserer Fredrik Barth NATOs innsats i Afghanistan. Antropologen bodde hos pasthunerne (som utgjør majoriteten i Afghanistan) første gangen i 1954/55 og har jobbet blant dem i ulike perioder i nå rundt femti år.

NATO må tenke i helt andre kategorier enn de har gjort så langt, sier han:

– Taliban-bevegelsen er ikke et sentralt organisert parti med et sentralt maktapparat. Det er et direkte svar på den fortvilede situasjonen som særlig folk i grenseregionen og sydøst i Afghanistan er inne i. Taliban er overalt, og kan ikke knuses på tradisjonelt vestlig og militært vis.

(…)

– Feilen amerikanerne etter min mening gjorde, var at de ikke overlot den videre politikken og strategien til Karzai, som har et realistisk bilde av situasjonen. Amerikanerne begynte i stedet å jage etter Taliban, og de har brukt en voldsom makt. De har trengt inn i store områder som for å utrydde en fiendtlig hær.

(…)

– Det afghanere først og fremst ønsker, er et så autonomt liv som mulig. De vil ha frihet til å organisere sine liv. Når de likevel flokket seg om Taliban, var det et svar på den fortvilelsen som mange afghanere følte etter den stadig økende voldsspiralen etter Sovjets tilbaketrekning. Grunnen til at Taliban nå igjen får støtte, er trolig at folk føler seg truet av den massive militære Nato-intervensjonen. De ser at Nato er i området og tenker trolig: «Først av alt må de fremmende ut, så får vi se hva som skjer.»

Paradokset blir dermed dette, mener Barth: Jo tyngre og mer omfattende krigføring fra Natos side, jo mer støtte til Taliban.

>> les hele intervjuet med Fredrik Barth i Klassekampen (Lenke oppdatert 14.8.2021)

Samme dag har Dagbladet en sak med tittelen – Afghanistan en katastrofe for Nato (Dagbladet, 15.9.06, ikke lenger på nett)

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: – Uvitenhet i Vesten holder liv i Taliban

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth: ‘Vestlig arroganse koster dyrt’

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Intervju med Fredrik Barth om moralistisk forskning og antropologi som motefag

NATO…

– Det er gruppetenkning og ideologi som dreper

Published on June 6, 2006 by lorenz Posted in bøker, individ og samfunn, konflikter katastrofer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Filosof Arne Johan Vetlesen har omskrevet folkemordets historie: Det er gruppetenkning og ideologi som dreper, ikke avstanden mellom offer og voldsutøver, skriver Klassekampen-journalist Karin Haugen i en omtale av Vetlesens nye bok “Evil and human agency”. Boka er et oppgjør med Zygmunt Baumans berømte tolkning av Holocaust. Bauman mente at modernitetens institusjoner som byråkratiet, samt avstanden mellom ofrene og «torturistene», førte til grusomheter.

Vetlesen sier:

– Jeg trodde tidligere på Baumans tolkning (…) Men hendelsene i Bosnia gjorde at jeg endret mening, der så vi noe helt annet. Overgripere og ofre kjente hverandre, og hadde vært naboer.

– Hadde offeret spurt «hvordan kan du gjøre dette mot meg», ville svaret vært: «Jeg gjør det ikke mot deg, jeg gjør det mot deg som representant for din gruppe». Og: «Jeg gjør det bare mot deg fordi jeg er en representant for min gruppe.»

Denne gruppetenkningen gjelder også for Holocaust.

– Det var jødiskheten ved ofrene som gjorde at de ble tatt av dage, ikke at de var fjernt unna i et ansvarsfraskrivende system. I Jugoslavia hersket det en virkelig multikulturell identitet, som nesten over natta ble erstattet med forestillingen om at det var nødvendig med etnisk rene områder, og derfor forflytninger og andre overgrep. Ideologien som ble hamret gjennom hver dag, særlig gjennom det Milosevic-kontrollerte tv, var at din gruppetilhørighet var truet: Du vil bare kunne overleve her hvis du er ren serber og oppgir dine forbindelser til de andre.

>> les hele saken i Klassekampen

SE OGSÅ:

Ny bok om Bauman, Holocaust og det postmoderne