På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.
– De har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Masterstudenten ved SAI og Culcom-stipendiaten holder på med en av de første antropologiske studiene om kristen tro i Norge.
antropologi.info: Hva fikk deg til å dra til en øy utenfor hjembyen din for å studere troende kristne?
Edle Lerang Nes: Ideen kom fra en av forskerne på instituttet som nevnte hvor få studier det var gjort av kristne miljøer i Norge, til tross for viktigheten av dette feltet. Gradvis begynte denne tanken å vokse i meg, og jeg innså til slutt at dette var noe jeg ønsket å studere.
Det er jo en trosretning som har dominert her i landet i rundt 1000 år, og som har hatt enorm påvirkning på alle sider av samfunnet. Det er jo veldig spennende å studere hvordan troen kommer til utrykk i dag!
Finnøy ble mitt felt etter litt søking på SSB, som viste at KrF hadde høyest oppslutning her av alle kommunene i Rogaland (SSB-tall om Finnøy). Litt mailkorrespondanse med sentrale personer i miljøet som var svært positive til både det kristne miljøet på øya, og til min studie, avgjorde saken.
Ble det så spennende og interessant som du (sannsynligvis) håpet?
Ja, det ble jo det. Du innser etterhvert at noe av det du hadde trodd eller håpet skulle være interessant, enten viser seg vanskelig å finne ut av/gjennomføre eller at det faktisk ikke var så interessant. Og så finner du mange interessante ting du ikke hadde tenkt på i det hele tatt på forhånd.
Det vil si?
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ha hovedfokuset på relasjoner og nettverksbygging, for gjennom dette å finne ut hvordan tro påvirker hverdagen, hvem du er med, holdninger og lignende. Men dette viste seg etterhvert å være veldig vanskelig å gjennomføre i praksis; både fordi det var få arenaer hvor kristne og “ikke-kristne” møttes og samhandlet, men mest fordi det ble en umulig oppgave for meg å kunne peke ut kristne og de som ikke var det.
Men relasjoner og nettverk er fortsatt interessant, men det blir ikke utgangspunktet for oppgaven. Det ble veldig tydelig i løpet av feltarbeidet hvor mye bakgrunn, oppvekst og nettverk har å si for mange. Som en informant sa “det e nok mange miljøkristne her på Finnøy”.
Andre ting jeg ikke hadde tenkt på, var for eksempel hvordan og når folk snakker om tro offentlig og privat. Det ble overraskende sjelden snakket om tro, eller om det tema som hadde blitt tatt opp av taleren. Etter møter, eller under kaffe og kvelds, var det heller oppdateringer, slekt og venner som var samtaletema.
Når jeg gikk rundt og intervjuet, ble det fort tydelig at de likte å snakke om tro, og mange hadde ikke et svar på hvorfor de aldri snakket om det etter møtene. Noen kommenterte at “det bler bare sånn” og “me vett jo kor me står i forhold te kverandre, og me e jo enige, så då bler det liksom ikkje så mye vits i å diskutera”.
Eller hvorvidt det å gå på møter og arrangementer, men også det å delta som frivillig enten i tjenestegrupper eller i jentelag, handler om pliktfølelse eller om personlig utbytte. Et åpenbart spørsmål jeg merket meg allerede på de første møtene, var hvorfor det var en gjennomsnittsalder på over 60 på mange av møtene?
Andre eksempler på ting som interessant var hvordan bildet av Gud har endret seg, og til en viss grad også bildet om himmel og helvete, og synd. Men også hvordan verdier og holdninger opprettholdes og forblir solide. Og hva som gav “mad for truå”. Siden jeg ikke er veldig kjent med bedehusmiljøer fra før, blir det nødvendigvis mange nye interessante ting du stadig oppdager!
Hvordan gikk du fram for å finne et bedehus? Hvordan reagerte de da du spurte om du kunne “studere dem”?
Da jeg først hadde bestemt meg for Finnøy og hadde fått noen kontakter der, var det å finne et bedehus ikke noe problem. Det ble naturlig for meg å være med der det skjedde noe, så det var fire bedehus som ble mine hovedarenaer for å komme i kontakt med folk.
De fleste har vært positivt overrasket over at jeg ville studere dem, og lurte stadig på hva jeg fant ut. Mange var nysgjerringe på meg i begynnelsen, noe som gjorde det lettere å komme i kontakt med folk (jeg skilte meg greit ut med mine 24 unge år, som i tillegg var et ukjent fjes).
Generelt har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk. (Her må jo også min rolle tas hensyn til).
Du gjorde en lokalsamfunnsstudie som i gamle dager der man studerte et sted og integrerte seg så godt en kunne og ble en av dem? Hvordan gikk du fram? Ble du en av dem? Og ble du frelst? ;)
Først og fremt deltok jeg på så mye jeg kunne på det som var av møter, aktiviteter og lignende, og skapte her bekjentskaper. Ved å være aktiv håpet jeg på å vinne tillit til både meg og studien, noe jeg føler meg sikker på at jeg klarte. Jeg ble også invitert hjem på middag/kaffe/kvelds, og begynte senere å gjennomføre såkalte ustrukturerte intervjuer.
Mange spøkte med at jeg var en av dem nå, at jeg var nødt til å finne meg en bonde der. Samtidig var alle hele tiden klar over at det bare var for en periode, og jeg kan nok ikke si at jeg ble en av dem. Og nei, jeg ble nok ikke frelst. Så når jeg ikke ble frelst i løpet av dette halvåret, så finnes det nok ikke håp for meg på den kanten. Men jeg har stor forståelse for at folk tror, og har respekt for både det og dem.
For de uinnvidde: Er det store forskjeller mellom det som skjer i et bedehus og det som skjer i en vanlig kirke? Og er det kun etnisk norske i bedehuset eller er verden tilstede der også?
En del forskjeller er det ja. Selv om også et møte på bedehuset har en fast form som følges, er det er på mange måter mer uhøytidelig enn i kirken. På bedehuset er det nå mer vekt på det sosiale aspektet, og det blir som regel servert kaffi og kaker/frukt eller kveldsmat.
Samtidig føles nok terskelen litt høyere for å gå på bedehuset for mange. Det er her de “skikkelig kristne” og “den harde kjernen” samles, mens i kirken kan du sitte diskret på bakerste benk.
Det er mest etniske norske i bedehuset, men ikke bare. Noen har adopterte barn fra ulike deler av verden, andre er innvandrere som har bodd her lenge. Og verden er også tilstede gjennom misjonering og de mange fortellingene fra andre misjonsmarkene, og gjennom diverse hjelpeprosjekter som er startet av finnøyboere for fattige i u-land.
Hvordan er forholdet til islam, 9/11 og framveksten av det nye kristne høyre? Har du vært borte i sånne temaer?
Det er i alle fall ikke temaer som har hatt stor fokus. Det var ikke noe stort samtaletema blant mine “informanter”, men noen snakket gjerne litt rundt det under intervjuer.
Når det snakkes om Islam, er det som regel i sammenligning med kristendommen – at islam er så lovisk. Eksempler fra misjonsmarken kommer også gjerne frem under taler, hvor det tegnes et bilde av muslimen som blir befridd fra alle lovene. Ellers mener jo de fleste kristne at det er deres tro som er den sanne og rette, selv om noen syns at dette også er et vanskelig tema; de hadde jo antakelig vært muslimer dersom de hadde blitt født i Saudi-Arabia?
Det er generelt stor åpenhet mot andre kulturer og innvandrere- “alle er Guds barn, uansett kor di komme i frå eller koss di ser ud”. Ellers er det KrF og Sp som dominerer i politikken.
Har du gjort deg noen tanker rundt feltarbeid hjemme?
Ja, slipper ikke unna det. Og det er jo også verdt å reflektere litt rundt begrepene som “hjemmeantropologi” “i egen kultur” o.l. For ofte er ulempene/fordelene ikke nødvendigvis knyttet til hvor nært “hjemme” du er, men hvordan feltet er. Jeg hadde hatt helt andre problemer og fordeler om jeg hadde gjort en lignende studie i Stavanger hvor jeg ikke ville hatt den samme avgrensningen.
Hva mener du med det? Høres interessant ut
Jeg mener bare at det ofte er “studieobjektet” som vil få størst betydning for ulemper/fordeler, heller enn hvor “hjemme” du er. Størrelse, oversiktlighet, avgrensning og lignende av gruppen vil trolig ha mer å si for fordeler/ulemper enn bare det å være “hjemme”.
Du kan studere folk som er veldig ulike deg selv og dine sosiale/kulturelle koder på “hjemmebane”, og omvendt (for som er like deg, selv om du er “borte”). Jeg selv følte meg på relativt fremmed mark, selv om jeg var veldig nært hjemme.
Noen siste ord?
Gå i fred, tjen Herren med glede! Nei, jeg tror jeg korter det ner te “gå i fred!”
OPPDATERING 27.7.09. Masteroppgaven er levert, se intervju og last ned oppgaven (LINK OPPDATERT 28.8.2019)
SE OGSÅ:
Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen
Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet
Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad
Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo
Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet
Kristendommen øker mer enn islam
Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid
