search expand

Et forsøk på å samle kloke ord om Muhammed-tegningene

Bråket rundt Muhammed-karrikaturene når nye dyp og det blir vanskelig å ignorere saken (som opprinnelig planlagt). Saken kan studeres på mange måter. Kommer nå til overflaten noe som har ulmet under overflaten? Et eksempel på massesuggesjon og flokkmentalitet? Kan vi øyne en manglende forståelse av symbolenes makt, at en tegning altså ikke bare er en tegning? En religionskamp? En demonstrasjon av “vestlig” overlegenhet? Eller et tegn på at det alltid er ytterpunktene som dominerer en debatt, de som roper høyest?

Det meste er allerede er sagt, derfor er et forsøk på å samle et par kloke ord.

Noe av de beste kommentarene jeg har lest stammer fra Palode, en anonym mastergradsstudent i medievitenskap ved NTNU. Han skrev to satiriske historier:

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget…

Og her et utdrag av Palodes historie under headingen Nå med ekstramateriale!:

“Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. (…)
”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”

Arne Hjorth Johansen (“Hjorten”) hadde en genial ide til en alternativ Muhammed-aksjon ved å publisere et litt annerledes bilde av Muhammed. Palode har fulgt opp , dessuten Morten Drægni.

due Blogger Gulsnø “skjemmes av det inntrykk som nå gis av nordmenn”, poster en due “og anmoder alle om å gjøre det samme”.

For Fakeandfabulous, en jente fra Bergen med en ny interessant blogg, dukker det opp et moment i debatten som hun ikke kan la være å fundere litt over – nordmennenes / Vestens syn på som sin egen kultur som overlegen:

Ikke helt uventet fremstilles norsk lovverk nærmest som universelle retningslinjer og allmenne naturlover. Så lenge det ikke bryter mot norsk lov å publisere Muhammad-tegningene har man sitt på det rene, og kan sove godt om natten. En litt for lettvint konklusjon, der man velger å se bort ifra litt for mange sider av en utrolig kompleks problemstilling. Og i farten glemmer man kanskje det viktigste: å tenke sjøl!

Denne oppfatning om å være overlegen har en lang tradisjon, skriver hun:

(…) med bakgrunn i lange Europeiske tradisjoner som hadde sitt høydepunkt under den vestlige opplysningstiden; Europa så på seg selv som en fontene av lys og kunnskap, og som den eneste representant for fremtiden. Deres oppgave var å sivilisere resten av verden, der “de andre” skulle frigjøres fra ignoranse og stagnasjon.

>> les hele teksten: Muhammad-karikaturene, et spark i pungen!

Flere kommentarer:

Dagsavisen begrunner avgjørelsen sin om å ikke trykke tegningene:

Hadde muslimske miljøer forsøkt å true oss fra å offentliggjøre karikaturene, ville vi ha svart med å offentliggjøre. Det har ikke skjedd. Vi har ingen aktverdig grunn til å trykke tegningene. Ytringsfrihet er også frihet til å la være å trykke. Det er forskjell på trykkefrihet og trykkeplikt. Vår misjon er ikke å puste til hatets glør.

Teolog Oddbjørn Leirvik sier om oppfordringen til å publisere Muhammed-bildene at slike bilder i seg selv ikke alltid er krenkende, men at det kommer an på situasjonen ifølge Dagbladet:

Det som gjør denne oppfordringen problematisk, er at den kommer i en situasjon hvor dette har blitt en så betent sak. Og når oppfordringen kommer fra en som representerer den kulturelle majoriteten, vil dette oppleves som et angrep på folk som er presset fra før.

Det er viktig å mane til tilbakeholdenhet nå. Situasjon er blitt så eksplosiv at alle parter bør legge bånd på seg. Jeg syns det er moralsk tvilsomt at majoriteten benytter sitt overtak på denne måten.

Han får støtte av antropologen Daniel Martin Varisco som skriver i kommentaren Much Ado about Something Rotten in Denmark:

Simply depicting Muhammad is not really the issue, but rather the sticky point here is portraying Muhammad visually as a terrorist.

Publiseringen er ikke noe særlig konstruktivt, mener også Tonje Brustuen:

Karikatur meg her og der. Folk må tegne og trykke alt de bare makter hvis de føler at dèt gjør verden til et bedre sted. Men noe vet vi med sikkerhet. Man tiltrekker flere bier med honning enn med eddik.

At dette dreier seg om en sak som blir dominert av ekstremister på begge sider, minner hun oss på i innlegget “Se alltid lyst på livet!”, tydelig lei av debatten.

Det er ikke stor forskjell mellom rasistiske ytringer og ytringer som spotter en annens religiøse symboler, sier advokat og skribent Abid Raja til Morgenbladet:

– Likheten er særlig stor når den svake gruppen er minoritetene i et samfunn. Følelsen av å bli hengt ut i mediene, ved at Profeten avbildes som voldelig, gjør mange svært frustrerte.

(…)

Samfunnet tåler en viss mengde disharmoni. Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som “mot dem”, og nordmenn betrakter muslimer som “farlige” eller “mindreverdige”, kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag. For hver meningsløs provokasjon øker frustrasjonsnivået for enkelte et hakk.

Ytringsfrihet er derfor også forbundet med ansvar, påpeker Thomas Herlofsen som kritisere bloggere og journalister som publiserer tegningene:

Å gjøre seg selv til nyttige idioter for religiøse fundamentalister som kun er interessert i å spre hat og å såre sine medmennesker er valg man står fritt til å ta, men det har liten sammenheng med vår frihet til å ytre oss. Ytringsfriheten er, som alle andre demokratiske goder, forbundet med ansvar. Enkelte ting, som å såre følelsene til en stor prosentandel av verdens befolkning som egentlig får nok dritt som det er, kan man godt la være å gjøre.

Til slutt forsker Cecilie Hellestveit i Senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo. Hun mener at Norge nå står overfor en situasjon der nordmenn blir kollektivt bedømt ut fra det man selv vet er «en relativt smal kampanje» i det norske samfunnet ifølge Klassekampen

– Dette er en situasjon mange andre mennesker i verden befinner seg i til stadighet, men det er en uvant situasjon for oss.

.

OPPDATERING: Mange kloke ord fra teolog Anne Hege Grung som svarer Dagbladets lesere:

I Norge har vi et forhold mellom kristne og muslimer som er preget av dialog og tillit gjennom arbeid sammen i mange år. Vi kan alle gjøre vårt i forhold til å skaffe oss kunnskap og være med på å skape fellesskap mellom ulike grupper i Norge og slik drive fredsarbeid. Det er viktig å ikke bli handlingslammet av frykt eller miste framtidshåpet.

Fredsforsker Hilde Henriksen Waage minner oss på at konflikten ikke dreier seg om religion, men om politikk, ifølge VG

Frustrasjonen som nå kommer til uttrykk, er først og fremst skapt av Vestens politikk overfor Midtøsten gjennom hele etterkrigstiden. (…) Mange palestinere reagerer på Vestens dobbeltmoral i forhold til demokrati. USA og Vesten har krevd at det skal være demokrati i Midtøsten. Så gjennomfører palestinerne et demokratisk valg til punkt og prikke. Når det ekstreme Hamas vinner, sier Vesten at nei, vi liker ikke dem dere har valgt.

Religionshistoriker Alexa Døving advarer i kronikken: Også islam er en norsk religion:

I lys av det vi i dag vet om sterilisering av tatere og brenning av jøder, er det vanskelig å beskrive tidligere tiders nedsettende karikaturer av drikkende vandrere og sleipe jøder, som annet enn rasistiske uttrykk. I sin samtid er det meget mulig at disse tegningene kunne bli beskyttet av nettopp ytringsfriheten, men i ettertidens klokskap vet vi at de var med på å tilrettelegge en rasistisk politikk.
Poenget er kanskje at det alltid er lett å se de store overgrepene mens de pågår, men vanskelig å se når de begynner.

Fredsforsker og Midt-Østen-ekspert Hilde Henriksen Waage sa under et foredrag ifølge Dagsavisen:

De voldsomme reaksjonene på Muhammed-karikaturene handlet om politisk raseri, ikke om religion kontra ytringsfrihet. De rasende reaksjonene handlet mest om innenrikspolitikk og forbitrelse over Vesten.

SE OGSÅ:

oversikt over flere kloke kommentarer på gruble.blogspot.com

– Ingen sivilisasjonskonflikt! – Flere analyser hos RORG, samlet av Arnfinn Nygaard

OPPDATERING (9.2 / 26.2.06):

“Sett fra Arabia”: Unni Wikan om Muhammed-tegningene

Raseri og nedlatenhet – Hylland Eriksen om karikaturene

Interview with anthropologist Pnina Werbner – “There are some lessons the British learned from “The Satanic Verses” that I’m afraid others in Europe still need to learn”

«Vi er ikke mot det danske folk. Vi protesterer mot myndighetenes politikk» Dagbladet snakker med demonstrantene i Teheran

Carsten Jensen: De forbanner mitt lands navn. Men jeg vil ikke leve i et land som jakter på syndebukker framfor å bedrive selvransakelse. Jeg vil ikke leve i et land der jeg må klare meg med én identitet, når verden har så mange å by på.

Aftenposten om nettstedet www.sorrynorwaydenmark.com: Bildene av arabisk og muslimsk sinne rundt i verden er ikke representativt. På grunn av myndighetenes undertrykking og manglende frihet, er mange i den muslimske verden redd for å si hva de mener. Dermed blir scenen overlatt til dem som skriker høyt og er voldelige (Aftenposten)

www.sorrynorwaydenmark.com
To the people of Denmark and Norway: We are sorry

due

Bråket rundt Muhammed-karrikaturene når nye dyp og det blir vanskelig å ignorere saken (som opprinnelig planlagt). Saken kan studeres på mange måter. Kommer nå til overflaten noe som har ulmet under overflaten? Et eksempel på massesuggesjon og flokkmentalitet? Kan vi…

Read more

Norsk kulturendring: Nå er det greit å ha TV i stua

Bort fra avholdslinjen, ok med TV, skaut er ikke lenger obligatorisk for kvinner- en omfattende kulturendring er igang innenfor den i enkelte deler av landet så popuære kristne menigheten Smiths Venner, skriver Vårt Land:

Mest oppsiktsvekkende er kanskje at barnebegrensning nå synes mer utbredt. Mens menigheten før var kjent for sine store familier der ingenting skulle gjøres for å begrense tilkomsten av nye barn, synes enkeltmedlemmer nå å ha større rom for å planlegge dette. Det synes også å ha blitt en større personlig frihet også i andre spørsmål, for eksempel i bruken av TV og av alkohol.

Smiths Venner er det eneste kirkesamfunnet som har oppstått i Norge.

>> les mer i Vårt Land

SE OGSÅ:
Wikipedia om Smiths Venner
NRK om Smiths Venner

Bort fra avholdslinjen, ok med TV, skaut er ikke lenger obligatorisk for kvinner- en omfattende kulturendring er igang innenfor den i enkelte deler av landet så popuære kristne menigheten Smiths Venner, skriver Vårt Land:

Mest oppsiktsvekkende er kanskje at barnebegrensning nå…

Read more

Bekymret over “muslimenes avsondring” – Paranoid antropolog kritiserer mangfoldsideologien

Den svenske sosialantropologen Aje Carlbom er bekymret over at “flere og flere muslimener trekker seg tilbake i ghettoer, avsondret fra de etniske svensker”. Han siterer sosiolog Olivier Roy som påpeker at islam i Europa er i en “etnifieringsprosess”:

Vissa entreprenörer bortser från alla skillnader (till exempel kulturella, nationella, religiösa, språkliga, utbildningsmässiga och klassmässiga) mellan muslimer och försöker konstruera en homogen etnisk minoritet med en viss särpräge.

Å opprette egne enklaver i byer må også ses i denne sammenhengen, mener han:

Att muslimer drar sig undan i egna enklaver är ett europeiskt fenomen som inte helt och hållet kan reduceras till majoritetsbefolkningars islamofobiska eller rasistiska tänkande. Det handlar också om att många muslimer har andra uppfattningar om vad som är bra/dåligt och rätt/fel än infödda européer.

(…)

Många muslimska föräldrar, islamister och andra, är i regel djupt skeptiska till västvärlden; den uppfattas som moraliskt förvildad. I vardagslivet kommer detta till uttryck i olika åtgärder för att skydda barnen: man placerar dem i konfessionella skolor, i Koranskolor, man flyttar till segregerade områden och så vidare.

(…)

Islamiska skolor och moskéer ingår i ett större urbant sammanhang där det har etablerats olika typer av ”etniska” inrättningar för service och tjänster.

>> les hele saken i Axess 5/2005 (link oppdatert)

Det er blitt politisk korrekt å kritisere mangfoldsideologien. – Imamer forsøker å utnytte den, mener Carlbom og skaper frykt.

Det som kan kritiseres ved slike artikler er at de er altfor ensidige fordi de kun fokuserer på muslimene. Artikkelen hadde vært mye mer interessant hvis forfatteren hadde satt saken i et større perspektiv: Hvorfor nevner han ikke de konservative kristne i samme slengen? De har også sine egne skoler, aviser, kleskode etc? Hvorfor nevner han ikke de velstående som også bor avsondret i egne enklaver, sender barna på privatskoler etc? Hvor mye kontakt har en millionær med en uteligger? Hvor godt integrert er konsernsjefer? Carlbom tar utgangspunkt i et idealisert homogent svensk samfunn som kanskje aldri har eksistert.

Det Store Spørsmålet som trenger seg på er: Hvor mye samhold trenger egentlig et samfunn? Er avsondring nødvendigvis noe negativt?

En annen innvending: Det er ikke umulig å være både ghetto-beboer og integrert i majoritetssamfunnet samtidig. Ghettoen kan faktisk være en viktig ressurs for integreringen som antropologen Halleh Ghorashi har vist.

SE OGSÅ:

Snart bor alla i enklaver – anmeldelse av Carlboms bok “The Imagined Versus the Real Other” (Dagens Nyheter)

Ghetto som ressurs: Derfor lykkes iranerne bedre i USA

Hadia Tajik: Ghettoen i Bygde-Norge

Hvor mye samhold trenger et samfunn? Tyskland etter drapet på Van Gogh

Thomas Hylland Eriksen: De som virkelig kan trenge å bli integrert er Fremskrittspartifolk

Thomas Hylland Eriksen: Nyliberalismen og minoritetene

Den svenske sosialantropologen Aje Carlbom er bekymret over at "flere og flere muslimener trekker seg tilbake i ghettoer, avsondret fra de etniske svensker". Han siterer sosiolog Olivier Roy som påpeker at islam i Europa er i en "etnifieringsprosess":

Vissa…

Read more

Unge dansker gjør opprør ved å konvertere til islam

De fleste norske aviser skriver idag om en undersøkelse av den danske antropologen Tina G. Jensen og religionsforskeren Kate Østergaard. De står bak et omfattende forskningsprosjekt om dansker som konverterer til islam. Oppvekst med muslimske venner og ungdomsopprør er årsaken til at hver uke velger mellom fem og ti dansker å konvertere til islam, mener de.

>> les mer i Vårt Land eller Politiken.

Tina G. Jensen og Kate Østergåaard har skrevet en litt mer utfyllende artikkel på nettstedet religion.dk . De skriver bl.a.:

På internettet eksisterer der et væld af konversionsberetninger fra etniske danskere, der er konverteret til islam. Beretningerne er en af de eneste eksisterende kilder til den konversion til islam, der foregår i Danmark i disse år. Der er konvertitter, som fremhæver temaet om solidaritet med den tredje verden. Den religiøst søgende, som finder en ægthed og enkelhed i islam, der opstilles som en kontrast ofte til forskellige former for kristendom, eller til et overfladisk materialistisk samfund. Der er temaet om, at islam virker som en slags kur mod tidligere problemer såsom misbrug, kriminalitet og ensomhed. Endelig kan nævnes feministen, som finder den virkelige kvindefrigørelse i islam.

>> les hele teksten “Omvendelse til islam i Danmark” av Tina G: Jensen og Kate Østergåaard

De fleste norske aviser skriver idag om en undersøkelse av den danske antropologen Tina G. Jensen og religionsforskeren Kate Østergaard. De står bak et omfattende forskningsprosjekt om dansker som konverterer til islam. Oppvekst med muslimske venner og ungdomsopprør er…

Read more

Ny bok: Evig din? Ekteskaps- og samlivstradisjoner i det flerreligiøse Norge

Kilden

I den norske kirke lover ektepar hverandre troskap til døden skiller dem ad. I den katolske kirke kan ikke en gift bli ikke-gift, så lenge ektefellen er i live. I ortodokse jødiske trossamfunn er det ektemannen som gir og kvinnen som får skilsmisse. Dette er regler som strider mot sekulære likestillingsidealer. Men hvor langt bør og kan den norske stat gå for å reformere religiøse ideer? Den nye boka Evig din? Ekteskaps- og samlivstradisjoner i det flerreligiøse Norge presenterer ulike trossamfunns regler for ekteskap, skilsmisse, gjengifte og homofilt partnerskap. Boka er redigert av sosialantropolog og religionshistoriker Berit Thorbjørnsrud. >> les mer

SE OGSÅ:
Thorbjørnsrud: – Lite kunnskap om muslimenes hverdagsliv

Kilden

I den norske kirke lover ektepar hverandre troskap til døden skiller dem ad. I den katolske kirke kan ikke en gift bli ikke-gift, så lenge ektefellen er i live. I ortodokse jødiske trossamfunn er det ektemannen som gir og kvinnen…

Read more