search expand

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

“Effektivisering” og “kvalitetetsreformering” fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. “Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling”, skriver Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Dagbladet.

Det beste i livet er gratis – og dette gjelder også for akademia – eller spesielt akademia. Et av grunnprinsippene for den frie kunnskapsutviklingen er nemlig gjensidighet. Akademikere lever i en gaveøkonomi. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles, skriver antropologen:

Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer på e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. (…) Hun kommer ofte på faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller lønnet med et symbolsk honorar (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.)

Men i det siste, skriver han, er det blitt stadig vanskeligere å få kolleger til å gjøre gratisarbeid – “altså bidra til den gaveøkonomien som gjør produksjonen av kunnskap levende og uforutsigbar”. Omgivelsene tvinger forskerne til å prioritere det som gir direkte uttelling – dette har uheldige konsekvenser ifølge Hylland Eriksen:

Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. (…) Hvis ingen vil utføre disse [gratis-] oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.

>> les hele saken i Dagbladet

Sannsynligvis kan vi skimte en lignende utvikling blant studenter. Også studenter har etter innføringen av kvantitetsreformen mindre tid til gratisarbeid. Antropolog Johannes Wilm skrev noe lignende i Universitas, mens han fortsatt var student:

Kravene til økt gjennomstrømning gir flere av Sosialantropologistudentenes foreninger store problemer med å rekruttere nye medlemmer. Få vil ta på seg å redigere tidsskrift og arrangere debatter på toppen av knapt tilmålt arbeidstid, og det er stor fare for at mye av det spennende fagmiljøet vil forsvinne sammen med de siste hovedfagsstudenter.

>> les hele saken i Universitas

Alt skal måles og veies – ikke minst for hvor mye du publiserer:

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

På vei til akademisk apartheid? Forskere som tidligere samarbeidet blir oppfordret til å konkurrere med hverandre om den samme pengesekken

SE OGSÅ:

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

Tusen demonstrerte for frie universitet

The Internet Gift Culture: Internet and social software lead to the creation of new networks and to a revitalisation of cultures of exchange and gift economies

"Effektivisering" og "kvalitetetsreformering" fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. "Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling", skriver…

Read more

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Egentlig kan jo ingen seriøs forsker godta et slikt system. Likevel ble det innført og den rød-grønne regjeringen vil ikke endre på det. Jo mer de vitenskapelig ansatte publiserer i såkalt “anerkjente vitenskapelige tidsskrifter” jo flere penger får instituttet. Nå har endelig to professorer ved Universitetet i Bergen (UiB ) startet ett opprop. Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen mener at det bør gis et unntak fra tellekantsystemet til forskere innen humaniora og samfunnsfag ifølge UiBs nettavis På Høyden:

– [Tellekantsystemet] bygger på et positivistisk grunnsyn, der man kan kvantifisere kvalitet. Sett fra et humaniora- og samfunnsfagsperspektiv, blir det rett og slett urimelig.

Et problem med systemet er at det er ekstrem etnosentrisk og definerer nesten utelukkende engelskspråklige tidskrifter som “godkjent”.

Tidsskrifter og forlag er delt opp i nivå 1 og nivå 2. Boka «Virksomme ord» om den politiske talens historie har 750 sider og har tatt forfatterne Anders Johansen og Jens Kjeldsen to år å lage. En slik monografi på et norsk forlag rangeres på nivå 1 og gir kun en uttelling på 5 vektpoeng. For en nivå 2-artikkel på 10 sider får man til sammenligning 3 poeng.

Nivå 2 utgjøres stort sett av prestisjtunge dyre engelskspråklige tidsskrifter. Johansen (som er utdannet antropolog) er bekymret over at forskningen i større grad tvinges inn i tidsskrifter som kun leses av små spesialistgrupper og at engelsk blir det enerådende fagspråket:

– En av de viktigste funksjonene forskere innen samfunnsfag og humaniora har, er å levere ressurser til diskusjonen omkring kultur- og samfunnsspørsmål. Vi beskriver og gir navn til nye fenomener og fôrer kulturdebatten med nytt materiale. Men dette forutsetter at litteraturen er tilgjengelig og lesbar også for andre enn fagfolk. Det er ikke forenlig med et system som setter et skarpt skille mellom vitenskapelige og andre slags publikasjoner, og for eksempel utelukker bøker utgitt på allmennforlag og artikler i de allmennkulturelle tidsskriftene.

Det kanskje største problemet med en slik kvantitativ tilnærming i finanseringen av forskning er at forskning blir utilgjengelig i de mindre rike delene av verden:

– Mange utviklingsforskere kjenner seg forpliktet til også å gjøre forskningen sin tilgjengelig for dem den angår og der den trengs. Det er en praksis som står i fare, under det regimet denne ordningen legger opp til, sier Johansen. Han viser til geografiprofessor Tor Halfdan Aase ved UiB som eksempel. Aase holder på med et større arbeid om utviklingsgeografi i Nepal, som han kunne publisert som en nivå 2-monografi. Da ville den imidlertid blitt for dyr for studenter og forskere i Nepal, og Aase bekrefter overfor På Høyden at han derfor valgte å publisere arbeidet på et forlag i Kathmandu. Men dette er ikke anerkjent etter de nye kriteriene, og resultatet er at Aases innsats ikke blir registrert som forskning.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Bo Rothstein: Vetenskap på ovetenskaplig grund: Universitet avvisar forskning när det gäller egen verksamhet (Axess 2/06)

– Underlege tidsskriftreglar (Klassekampen, 8.1.06)

Egentlig kan jo ingen seriøs forsker godta et slikt system. Likevel ble det innført og den rød-grønne regjeringen vil ikke endre på det. Jo mer de vitenskapelig ansatte publiserer i såkalt "anerkjente vitenskapelige tidsskrifter" jo flere penger får instituttet. Nå…

Read more

Elfenbenstårn akademia: Lav interesse for publisering på nettet

Mange forskere er som folk flest kritisk mot privatisering av utdanning og forskning, men velger likevel å publisere i dyre private tidsskrifter som bare en liten elite har tilgang til. På Høyden skriver at interessen for å publisere artikler i UiBs åpne elektroniske arkiv BORA er lav:

“Flere uttrykker også redsel for å publisere i åpne tidsskrift fordi disse i hovedsak er lavt rangert og dermed gir liten uttelling.”

Situasjonen innen akademia er ikke så forskjellig fra musikk-, mediabransjen generelt som har fått mye mer oppmerksomhet:

Her er det et lite antall aktører som kontrollerer markedet, og universitetene har måttet bite i det sure eplet og betale store summer for å få tilgang på forskning gjort ved egen institusjon. De siste femten årene har prisen på de største tidsskriftene økt med 200 prosent, mens prisindeksen bare har steget med 57 prosent. Mye kunnskap er dermed forbeholdt brukere i vesten som er vant til at institusjonene betaler abonnementet.

Open Access (eller Åpen fulltekst på norsk) bevegelsen ønsker å gjøre noe med det. Flere universiteter har oppretta egne elektroniske arkiv. På Høyden forklarer:

Bergen Open Research Archive (BORA) åpnet i november 2004, og inneholder nå 318 titler, flest forskningsartikler, men også doktorgradsavhandlinger, masteroppgaver og bøker. Biblioteket henvender seg i dag til alle doktorgradskandidatene og oppfordrer dem til å legge ut avhandlingene sine.

En del av skylden har den mye kritiserte nye finanseringsmodellen for universitetene:

Fra og med årets budsjett har det blitt knyttet en poengsum til hver artikkel avhengig av hvor den er blitt publisert. Dokumentasjonssystemet bygger i hovedsak på det allerede etablerte tidsskriftshierarkiet, og dermed er det blitt påstått at dette hindrer utviklingen av de åpne løsningene.

>> les hele saken

Som jeg tidligere skrev, glimter antropologiske tekster ved sitt fravær i BORA.

SE OGSÅ:

Digitale arkiv ved norske universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Del viten på nettet! Antropologer for fri tilgang til kunnskap

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

“Minimal willingness to post one’s own work online”, survey by the American Anthropological Association reveals

artikkelsamlingen om Open Access Anthropology.

Mange forskere er som folk flest kritisk mot privatisering av utdanning og forskning, men velger likevel å publisere i dyre private tidsskrifter som bare en liten elite har tilgang til. På Høyden skriver at interessen for å publisere artikler i…

Read more

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

60 prosent av vitenskapelig ansatte i Norge tror den omstridte Kvalitetsreformen vil bidra til å senke kvaliteten på utdanningen. Universitets- og høyskoleansatte mener at Kvalitetsreformen først og fremst handler om effektivitet, ikke om kvalitet. Hele 75 prosent av vitenskapelig ansatte mener at reformen vil bidra til økt studiepoengproduksjon, men føre til mindre forskningstid, skriver forskning.no

– Man har fått redusert tid til studier, og studentene har fått mindre tid til fordypning og kritisk refleksjon, sier Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen. Grønmo mener i tillegg at flere av studiene er blitt splittet opp i mindre emner, og at mulighetene for faglig helhetsforståelse er svekket.

>> les hele saken

Nyheten kommer ikke akkurat som en bombe. Det er vanskelig å finne folk på Universitetet som har noe positivt å si om “kvantitetsreformen”. Johannes Wilm har tidligere uttalt seg kritisk i Universitas om konsekvensene for faget sosialantropologi. Og Heller ikke Olaf H. Smedal, 1. amanuensis ved Institutt for sosialantropologi ved UiB støtter reformen.

>> nyhetsarkiv “Kvalitetsreformen”

60 prosent av vitenskapelig ansatte i Norge tror den omstridte Kvalitetsreformen vil bidra til å senke kvaliteten på utdanningen. Universitets- og høyskoleansatte mener at Kvalitetsreformen først og fremst handler om effektivitet, ikke om kvalitet. Hele 75 prosent av vitenskapelig ansatte…

Read more

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

En blir ikke klokere av å studere raskere. Med kunnskap forholder det seg som vin: Den modnes over tid. Likevel overtar mediene myndighetenes holdning og framstiller studenter som ikke blir ferdig med utdannelsen sin “innen normert tid” som “trege” og roser kjappe realfagstudenter.

Studentaviser er ikke noe unntak:

Utropia (UiTø) skriver:

Sosialantropologi er det faget som kjem aller verst ut i Utropia sin ringerunde til alle faga ved SV-fakultetet. Ingen av dei åtte studentane som starta på mastergraden hausten 2003 greidde å fullføra på normert tid i vår.

I Studvest leser vi:

75 prosent av masterstudentane ved UiB fullførte ikkje graden på fire semester. Mat.nat er flinkast i klassen, medan SV heng etter.

Et annet perspektiv på normert tid gir oss Johannes Wilm, infosjef i Sosialantropologisk forening ved UiO, i den nyeste utgaven av Universitas:

Kravene til økt gjennomstrømning gir flere av Sosialantropologistudentenes foreninger store problemer med å rekruttere nye medlemmer. Få vil ta på seg å redigere tidsskrift og arrangere debatter på toppen av knapt tilmålt arbeidstid, og det er stor fare for at mye av det spennende fagmiljøet vil forsvinne sammen med de siste hovedfagsstudenter.

Dessuten er sosialantropologi et fag med en metode som krever tid:

Feltarbeid med deltakende krever mye selvrefleksjon, som oppnås gjennom en modningsprosess som tar tid og ikke kan fremtvinges ved hjelp av økt press.

>> hele saken i Universitas

En blir ikke klokere av å studere raskere. Med kunnskap forholder det seg som vin: Den modnes over tid. Likevel overtar mediene myndighetenes holdning og framstiller studenter som ikke blir ferdig med utdannelsen sin "innen normert tid" som "trege" og…

Read more