search expand

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

De er kristne i Bolivia, bor avsondret fra storsamfunnet, snakker en lågtysk dialekt og går alle i de samme klærne. Antropolog Anna Sofia Hedberg skal i morgen forsvare sin doktoravhandling om de konservative mennonittene i Bolivia, melder Uppsala Universitet.

Antropologen har vært på feltarbeid i en slik mennonitter-koloni for å finne ut hva som holder dem sammen. Hun fant blant annet ut at de gjennom isolasjon og samhold strever etter kollektiv frelse.

Oppgaven finnes ikke på nett enda.

>> les pressemeldingen

>> les oppgavens abstract

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Norsk kulturendring: Nå er det greit å ha TV i stua

På feltarbeid blant pilegrimsvandrere i Santiago

Der religionen skiller bygda: Om læstadianismen i Nordnorge

De er kristne i Bolivia, bor avsondret fra storsamfunnet, snakker en lågtysk dialekt og går alle i de samme klærne. Antropolog Anna Sofia Hedberg skal i morgen forsvare sin doktoravhandling om de konservative mennonittene i Bolivia, melder Uppsala Universitet.

Antropologen…

Read more

Ukontaktede indianere?

Med fem ukers forsinkelse skriver nå også norske aviser “Disse indianerne har aldri vært i kontakt med andre mennesker” og forskning.no reproduserer saken ukritisk i teksten Ukontaktede indianere.

Men stemmer dette? Fins det den dag i dag menneskegrupper som lever i fullstendig isolasjon? Eller: Hvilket tidsrom har en i hodet når en sier “aldri”? Mener en denne generasjonen? Mener en de har levd isolert i flere hundre eller tusen år? Indianerne beskrives som “nomader” – de flytter på seg hele tida, de må da treffe andre mennesker?

Hovedkilden for saken er Anders C. Krogh i Regnskogfondet som er alt annet enn en seriøs kilde – se et tidligere innlegg av meg.

Som jeg skrev i en tidligere omtale av denne saken, så betyr “ukontaktet” egentlig ikke at disse menneskene lever i isolasjon. Ifølge antropolog Suzanne Oakdale betyr “ukontaktet” ofte “hittil uten kontakt med myndighetene”. Indianergruppene har alle hatt en lang og komplisert historie med andre menneskegrupper, sa hun til The Vancouver Sun.

En skriver mye om de klisjeaktige bilder som media formidler om innvandrere, men fordommene og mytene blomstrer enda mer når det gjelder saker om indianere og andre “urfolk”, se blant annet:

Vårt bilde av “de andre”: Avslørende om Regnskogfondet

“Isolerte indianerstammer”: Koloniale stereotyper i Aftenposten

Paternalistic anthropology: “Contact with foreigners is dangerous”

“Et livstegn fra primitive stammer”: Skriver rasistisk om tsunamiofre

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

Primitive Racism: Reuters about “the world’s most primitive tribes”

Our obsession with the notion of the primitive society

Ethnic hybridity within identity politics: Thesis on Being A Nobel Savage in Brazil

On Savage Minds: Debate on the Construction of Indigenous Culture by Anthropologists

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

Anthropologists condemn the use of terms of “stone age” and “primitive”

Med fem ukers forsinkelse skriver nå også norske aviser "Disse indianerne har aldri vært i kontakt med andre mennesker" og forskning.no reproduserer saken ukritisk i teksten Ukontaktede indianere.

Men stemmer dette? Fins det den dag i dag menneskegrupper som lever…

Read more

Vårt bilde av “de andre”: Avslørende om Regnskogfondet

Jeg har alltid vært skeptisk til en del organisasjoner som kjemper for urfolksrettigheter. Deres verdensbilde minner så mye på FrPs: “Ikke bland “‘kulturer”. Dessuten lever her illusjonen om “edle villmenn” i beste velgående som Morgenbladet dokumenterer.

Første utdrag:

Det pågår i dypeste alvor et arbeid som har karakter av å leke gjemsel. Jungelgjemsel. Men det gjelder å stoppe før det hele kommer så langt at noen roper «sett!». Anders Krogh i det norske Regnskogfondet er med. Han har listet seg på stien. Isolerte stammers eksistens skal bevises, men de må ikke ses. Og heller ikke de som er ute på oppdagelsesferd må bli sett av dem de leter etter.
– Vi kom til en sti som vi nok var klar over at vi ikke burde ha fulgt. Den var så fersk at vi risikerte å komme i kontakt.
– Man skal ikke se snurten av hverandre?
– Nei. Men vi må bevise at de finnes, selv om vi ønsker at det ikke skal være kontakt, sier Anders Krogh.

Og her kommer høydepunktet:

For oss som har glemt hva som er det store ved jungellivet, har Krogh følgende å si, basert på sin erfaring med å leve et år med matsesestammen i Peru, på grensen mot Brasil.
– Jeg har levd et jeger- og sankerliv selv, og jeg er helt overbevist om at dette er det beste liv et menneske kan ha.
– Ikke på Hardangervidda?
– Nei, i tropene. Og jeg er overbevist om at disse småskalasamfunnene, de som fortsatt lever i en regnskog som ikke er ødelagt, de har veldig få bekymringer. De har alt de trenger av ressurser, de har et ekstremt samhold, nære relasjoner med alle i gruppen og ingen statusforskjeller. De har en ekstrem livskvalitet, som de mister når de trer i kontakt med omverdenen.
– Ingen manko på mat?
– Nei. Det er en myte at det er et hardt liv. De har utrolig mye fritid, en tid de bruker på helt andre ting enn å overleve. De dyrker samvær med barn og hverandre, og på å pleie spirituelle relasjoner til en større verden.

>> les hele saken i Morgenbladet

Det er mye en kan si om dette her, om nasjonalisme, rasisme, forestillinger om “kulturell renhet”, romantikk, sivilisasjonskritikk – og ikke minst om forestillingen om tidløshet blant indianere. Forestillingen om at deres liv har ikke forandret seg.

Regnskogfondets Anders Krogh skriver i sin bok Med jaguarens kraft

Jeg kom til Iquitos på enveisbillett. Så lenge jeg kan huske, har jeg visst at jeg ville leve med naturfolk, i samfunn som ikke har forandret seg på tusenvis av år, i skogen som alltid har farget drømmene mine.

Dette er en fin fantasi som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, skriver antropolog Kerim Friedman:

Further investigation invariably reveals a history of constant change. These include changes that come from the dynamics of so-called “traditional” ways of life, including warfare with neighboring groups, the constant invention of new traditions, changes in food supply, and migration to new ecological environs. It also includes exogenous factors, such as invading armies, trade with other groups, colonialism, and incorporation into the global economy. Often these changes (including incorporation into the global economy) happened a century ago. So long ago that the younger generations have never known any other way of life.

In some extreme cases, the group itself might be a product of colonialism. As Mamdani documents in Citizen and Subject, many so-called “tribes” were invented by European’s in order to simplify colonial administration of rural areas. Fluid and even democratic indigenous practices were replaced with the creation of a tribal “chief” answerable only to colonial authorities – a despot.

In some cases, there is even documentation of devolution: state-based societies disintegrating into small tribal-bands as a result of some cataclysmic event. History doesn’t always work in just one direction.

(…)

So what is an “ancient people”?

It is the dream of continuity in the face of ever accelerating change. Ancient people are the bearers of ancient truths which we have lost. They are connected to land and family in ways that we are not.

>> les hele saken: Ancient People: We are All Modern Now

Som avslutning et par argumenter mot bruken av ordet “stammer”: Hvorfor betegner vi dem som stamme og ikke som samfunn?

I paperet Talking about “Tribe” Moving from Stereotypes to Analysis, hevder forskere:

  • Tribe has no coherent meaning.
  • Tribe promotes a myth of primitive African timelessness, obscuring history and change.
  • In the modern West, tribe often implies primitive savagery.
  • Images of timelessness and savagery hide the modern character of African ethnicity, including ethnic conflict.
  • Tribe reflects once widespread but outdated 19th century social theory
  • Tribe became a cornerstone idea for European colonial rule in Africa.

Heller ikke ASA (britisk antropologorganisasjon) støtter bruken av begrepet:

“The ASA does not support the use of the term ‘tribal’ to describe people…We share your concerns about the use of the word in perjorative ways in the same vein as primitive, etc.

>> read the whole article on Black Britain

SE OGSÅ:

Our obsession with the notion of the primitive society

“Isolerte indianerstammer”: Koloniale stereotyper i Aftenposten

Ethnic hybridity within identity politics: Thesis on Being A Nobel Savage in Brazil

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

On Savage Minds: Debate on the Construction of Indigenous Culture by Anthropologists

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

Anthropologists condemn the use of terms of “stone age” and “primitive”

Jeg har alltid vært skeptisk til en del organisasjoner som kjemper for urfolksrettigheter. Deres verdensbilde minner så mye på FrPs: "Ikke bland "'kulturer". Dessuten lever her illusjonen om "edle villmenn" i beste velgående som Morgenbladet dokumenterer.

Første utdrag:

Det pågår i…

Read more

“Isolerte indianerstammer”: Koloniale stereotyper i Aftenposten

Journalistikken om innvandrersaker er i ferd med å bli bedre. Men når journalister skriver om minoriteter og urbefolkninger i fjerne strøk, skriver de fortsatt som på 1800-tallet: “De andre” er “usiviliserte”, mens “vi” representerter toppen av utviklingen. “Myndighetene i Brasil har funnet en indianerstamme som aldri tidligere har hatt kontakt med sivilisasjonen”, leser vi i Aftenposten. Slike historier om “isolerte indianerstammer” er dessuten stort sett et fantasiprodukt av sensasjonslystne journalister og romantiske forskere. Og hvorfor omtales indianere som stamme og ikke som samfunn?

>> les saken i Aftenposten

Samme type rasisme fant jeg i dekningen av tsunamikatastrofen der Dagbladet skrev “Et livstegn fra primitive stammer”, se teksten min Skriver rasistisk om tsunamiofre.

SE OGSÅ:

Anthropologists condemn the use of terms of “stone age” and “primitive”

Journalistikken om innvandrersaker er i ferd med å bli bedre. Men når journalister skriver om minoriteter og urbefolkninger i fjerne strøk, skriver de fortsatt som på 1800-tallet: "De andre" er "usiviliserte", mens "vi" representerter toppen av utviklingen. "Myndighetene i…

Read more

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

Antropolog Kristina Lucumi Johansen har begynt å blogge. Hun jobber for Peacebrigades International i Colombia – der hun også har vært på feltarbeid for hovedoppgaven. Refleksjonene om overgangen fra universitet til arbeidet sitt i det voldelige Colombia er tankevekkende:

Etter altfor mange år på universitetet, har jeg funnet tilbake til engasjementet mitt, som nesten ble kvalt i alle de postmoderne teoriene og all drøftingen, det å alltid se ting fra ulike perspektiv, aldri ta standpunkt, aldri handle… Jeg hadde nesten glemt hvordan det er å brenne for noe, som da jeg gikk ut om nettene og skrev dikt på veggene, solgte KK [Klassekampen] i byen og diskuterte politikk med alle jeg møtte… Nå får engasjementet et mer diplomatisk uttrykk, men så skal det også mye mindre til for å bli definert som radikal i Colombia: Det er tilstrekkelig å arbeide med menneskerettigheter, fordi det innebærer å kritisere det bestående og kjempe for endringer.

I sitt arbeid møter hun “mennesker som virkelig står for noe”, skriver hun:

Advokater som kjemper en farlig kamp i rettsystemet for at de ansvarlige for massakrer og politiske drap skal bli dømt, for at sannheten skal komme fram i lyset og ofrene skal få erstatning. Tøffe kvinner som organiserer andre kvinner i fattige bydeler, som lærer dem å kjempe mot overgripere, som viser dem hvordan de kan håndtere frykten og de væpnede aktørene. ”Vi føder ikke barn til krigen”. Unge mennesker som reiser rundt til konfliktfylte områder og holder kurs i menneskerettigheter i avsidesliggende landsbyer. Alle vet at det innebærer en risiko å fortsette med dette arbeidet, men de tror på det de gjør, og sprer gløden sin over på oss, som får lov til å følge dem et stykke på veien.

>> les hele saken på Kristina Lucumí Johansens blogg

SE OGSÅ:

Kristina Lucumí Johansen: Vold, sikkerhetspolitikk og kamp om rom i Bogotá

For mer fokus på «anvendbar» antropologi – kronikk av Kristina Lucumí Johansen

Kristina Lucumi Johansen: Som i en boble : Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom (Hovedoppgave i sosialantropologi)

Antropolog Ingvild Solvang dro også tilbake til landet der hun hadde vært på feltarbeid tidligere. Hun jobber med flyktninger i Indonesia: >> les intervjuet med henne: – Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner”

Antropolog Kristina Lucumi Johansen har begynt å blogge. Hun jobber for Peacebrigades International i Colombia - der hun også har vært på feltarbeid for hovedoppgaven. Refleksjonene om overgangen fra universitet til arbeidet sitt i det voldelige Colombia er tankevekkende:

Etter…

Read more