search expand

Estetisk kapital: Masteroppgave blir blogg

Flere bloggende antropologer! Estetisk kapital heter en ny blogg. Bak bloggen står Mari Mikkelsen som tidligere i år leverte masteroppgaven Fordi jeg fortjener det! Skjønnhet som identitetsmarkør blant unge kvinner i Oslo.

Oppgaven har fått stor oppmerksomhet: Sminker seg for facebook og Må kvinner være vakre, skriver avisene blant annet. Nå på lørdag har hun vært på TV: Tør ikke innrømme utseendefokus.

Og på bloggen til Julie R. Andersen fortsatte diskusjonen der hun skriver om Investering i estetisk kapital og gjesteblogger Geir Stene om Investering i estetisk kapital, forsøk 2.

“Nå har oppgaven fått omtale i både radio, aviser, nettaviser, magasiner, blogger, bokomtaler og nå også på tv. Makan! Har fått en god del respons på TV2-saken, blant annet henvendelser fra flere som ønsker å få oppgaven tilsendt”, skriver Mari Mikkelsen på bloggen sin.

SE OGSÅ:

Masteroppgave om Klanen har blitt til bok

Nå skriver også Aftenposten om masteroppgaver

Antroblogging i Aftenposten!

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Flere bloggende antropologer! Estetisk kapital heter en ny blogg. Bak bloggen står Mari Mikkelsen som tidligere i år leverte masteroppgaven Fordi jeg fortjener det! Skjønnhet som identitetsmarkør blant unge kvinner i Oslo.

Oppgaven har fått stor oppmerksomhet: Sminker seg for…

Read more

Nå skriver også Aftenposten om masteroppgaver

Masteroppgaver er en undervurdert kilde for nyhetssaker. Klassekampen er en av de få avisene som regelmessig løfter fram gode oppgaver – og spesielt antropologioppgaver, faktisk. Nå på forrige fredag har også en slik antropologioppgave blitt presentert i Aftenposten: “Sminker seg for facebook” er tittelen.

I oppgaven undersøker Mari Mikkelsen bl.a. hvordan bl.a. facebook og nettet generelt påvirker unge kvinners skjønnhetsidealer. Selv om det overordnete tema var “skjønnhet som kulturell konstruksjon” var det ikke vanskelig for Aftenposten å finne en “lett” vinkling som genererer klikk.

Antropologen sier bl.a.

– Dagens skjønnhetsideal er en illusjon skapt av Photoshop. Unge kvinner sammenligner seg ikke lenger med nabokvinnene, men med de hundre vakreste i verden, som selv med et «perfekt» utgangspunkt er retusjert. Det gjør noe med selvoppfatningen: Alt blir galt med en selv målt mot skjønnhetsidealet. Det bidrar så til større forbruk av produktene til skjønnhetsindustrien.

For de unge, urbane kvinnene i 20-årene i Oslo som hun studerte er det viktig å ha «estetisk kapital»: Det dreier seg ikke bare om å være vakker. Estetisk kapital er en en sum av sosial, kulturell, fysisk og økonomisk kapital.

Det er en fordel å kunne “forbedre” utseendet sitt via klær, skjønnhetsprodukter eller operasjoner. Men måten det gjøres på varierer fra land til land, sier antropologen som har tatt sin utdannelse i fem land:

– I Brasil er alt lov, så lenge du har råd til det. I Norge har veldig mange lyst til å forbedre utseendet sitt, men det skal likevel se ekte og autentisk ut. Det er ekstrem vekst i skjønnhetsoperasjoner, men det er mye hemmelighold rundt dette i Norge.

Samtidig flyttes stadig grensene for hva som er naturlig.

>> les hele saken i Aftenposten

Oppgaven er ikke på nett.

OPPDATERING: Oppgaven ble også omtalt i Dagens Næringsliv

SE OGSÅ:

Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Kosmetisk kirurgi: Nye pupper til jul?

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Masteroppgaver er en undervurdert kilde for nyhetssaker. Klassekampen er en av de få avisene som regelmessig løfter fram gode oppgaver – og spesielt antropologioppgaver, faktisk. Nå på forrige fredag har også en slik antropologioppgave blitt presentert i Aftenposten: “Sminker…

Read more

Reindrift = samer mot nordmenn?


Running. Foto: zetson / Bada Bing, flickr

(Lenker oppdatert 4.12.2020) Bønder og samer krangler om reinen, skriver Aftenposten. Men det første som antropolog Cecilie Elen Myrnes la merke til var vennskap mellom nordmenn og samer. Nordmenn var til og med integrert i den daglige reindriften.

“Til min store overraskelse, var vennskap mellom samer og fastboende noe av det første jeg observerte i felten”, skriver Myrnes i masteroppgaven Vi møtes på halvveien? En studie av relasjoner mellom den fastboende befolkningen og reindriftssamer i et sørsamisk område.

Som i Finnmark har det vært en del konflikter knyttet til reindriften i Sør-Trøndelag, også etter Selbu-dommen. Men å framstille konflikten som etnisk slik det ofte gjøres i mediene (“nordmenn mot samer”) har Myrnes lite sans for. Nettverk som krysser etniske grenser er nemlig heller regelen enn unntaket i det sørsamiske området.

Antropologen – som har norsk-samisk-kvensk familiebakgrunn – var spesielt overrasket over at ikke-samiske nordmenn er integrert i reindriften. På en vårflytting trodde hun først først at alle som var med var reindriftssamer. Men der tok hun feil. Fem av dem var ikke samer, men venner av reineierne. De hadde vedlikeholdt nære relasjoner til samene over mange år og ble så godt kjent med reindriften at de har fått status som ”innenfor” i reindriften selv om de ikke var samer.

“Det at nordmenn blir inkludert i så stor grad i den samiske reindriftskulturene var ikke jeg kjent med”, innrømmer hun.

Mange reineiere har dessuten funnet sine ektefeller og samboere i den norske lokalbefolkningen. Mange fra den norske lokalbefolkningen har altså slektninger eller har et utvidet nettverk hvor samer inngår i vennekretsen. Man kan derfor kunne anta at de etniske grensene blir visket ut i noen grad, skriver forskeren.

Hun skriver også om ulike typer økonomisk samarbeid og om bytterelasjoner som er enda mer utpreget enn verdde-ordningen som Harald Eidheim hadde beskrevet tidligere. Hun minner på at dagens reindrift også skaper arbeidsplasser for ikke-samer.

“Selv om konflikt om utmarksressursene har vært sentral i relasjonene mellom samer og nordmenn, så har ikke de økonomiske interessene stått i veien for et symbiotisk forhold mellom partene”, konkluderer hun.

Man kan være litt overrasket over at hun var så overrasket over at det fantes så mange “transetniske” nettverk. Men det er nok slik at den offentlige urfolksdiskursen er preget av svart-hvit-tenkning som usynliggjør nettopp slike forbindelser.

>> last ned oppgaven fra Munin, “Universitetet i Tromsøs åpne vitenarkiv”

Hvor viktig det er at forskere synliggjør forbindelsene mellom menneskene, forklarte kulturhistoriker Devleena Ghosh nylig på et seminar. I en annen masteroppgave beskriver antropolog Tereza Kuldova viktigheten av kryssende nettverk for fredelig sameksistens mellom hinduer og muslimer i Lucknow, India.

Running. Foto: zetson / Bada Bing, flickr

(Lenker oppdatert 4.12.2020) Bønder og samer krangler om reinen, skriver Aftenposten. Men det første som antropolog Cecilie Elen Myrnes la merke til var vennskap mellom nordmenn og samer. Nordmenn var til og…

Read more

Townshipfotball, antropologi og flørting med andre nasjoner

– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.

Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i townshipet i Soweto ikke langt fra Soccer City, der Nederland og Spania skal spille i VM finalen på søndag.

Antropologen fant ut at kolonihistorie og apartheid har skapt en særegen form for fotball som har lite til felles med VM-fotballen.

Fotball slik vi er vant til her i Norge og i VM er først og fremst et lagspill. Slik er det ikke i townshipet. Fotball handler der ofte om på å hevde sin egenhet over det kollektive. Fotballen er der et viktig arena for et individuelt utrykk. Sowetanere har nemlig få andre slike arenaer.

Han utfordrer dermed forestillingen om fotballens universalitet.

“Illusjonen om fotballens universalitet er høyst levende. Det jeg har forsøkt å vise gjennom avhandlingen er mye av det motsatte”, skriver han i oppgaven

Det er ikke slik at et globalt fenomen bare er en større utgave av det samme fenomenet på lokalt nivå. Selv om man forstår hva fotball er, så har man ikke automatisk forstått hva fotball er i Soweto.

>>les intervju med Jo Grønlund og last ned oppgaven

Han er ikke den eneste antropologen som er fascinert av fotball og fotball-VM. For få dager siden kunne vi lese en kronikk i Aftenposten av Hans K. Hognestad. Her skriver han om transnasjonale lojaliteter blant fotballsupportere. “Klubbsupportere lar seg i mindre grad styre av nasjonale gener og følger gjerne opptil flere landslag, oftest med spillere fra de klubbene man er supporter av.” Spesielt nå, når Norge ikke er med, er Fotball-VM i Sør-Afrika en anledning til å flørte uhemmet med andre landslag.

Fotballens kosmopolitisme er noe han skrev mer om i en tidligere kronikk. Jeg kom tilbake fra diverse public viewing arrangementer med lignende opplevelser. Men kosmopolitisme og VM ser ut til å være et underbelyst tema – se saken Football World Cup = an arena of everyday cosmopolitanism?

Sindre Bangstad brukte anledningen til å skrive om hvor lite representativ Nelson Mandela er for dagens Sør-Afrika, og på RORG sine side har vi en kritisk gjennomgang av medienes bilder av Sør-Afrika.

Ellers har antropolog Halvdan Haugsbakken skrevet mye om fotball, og Eduardo Archetti om “Latinos med baller”

SE OGSÅ:

På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)

Idrotten bäst på integration – etnografisk studie

Skriver hovedoppgave om italienske fotballsupportere

Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet

World Cup Witchcraft: European Teams Turn to Magic for Aid

– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.

Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i…

Read more

Askeantropologi: Å leve med vulkanen (1)


Bilde: desmoheart78, flickr

(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med “askenyheter” etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve med vulkanen side ved side hele sitt liv – ikke bare i Island.

Antropolog Aleksandra Bartoszko (den gangen Aleksandra Pytko) har skrevet en hel masteroppgave om livet med vulkanen i en landsby i Nicaragua som hun kaller “Santiago”.

Hun har vært på feltarbeid i et ganske ekstremt område – i hvertfall fortoner det seg slik for utenforstående:

Store mengder av SO2, som overskrider WHOs retningslinjer og The U.S. National Air Quality Standard (Baxter 1982, Delmelle et. al 1997-2000), produserer en vulkansk forurensning manifestert i dårlig grunn, dårlig luftkvalitet og sur nedbør. Svoveldioksid absorberes raskt i øvre luftveier og kan være årsak til lungesykdommer og død (Argüello- Guiterrez 1994). Gassene og asken forårsaker øyehinnebetennelse, koma, kvelning, hud-, øye- og halsirritasjon, blindhet, tretthet osv. Lungesykdommer grunnet vulkanske gasser sies å være en primærårsak til dødeligheten i området.

Området er definert som en høyrisikosone i forhold til ”utvikling av hvilken som helst aktivitet” (Alcaldía de la Concepción 2004: 7). Det er også det kaldeste punktet i vestlig Nicaragua, med sterke vinder som setter preg både på landskapet og folks dagligliv. I tillegg til å forårsake og spre sykdommer, kreves det ekstra arbeidskraft selv for de enkleste hjemmeoppgaver, for eksempel feiing rundt huset. Santiago er den eneste landsbyen i fylket som ikke har elektrisitet. Fra desember 2006 til 5. mai 2007 hadde ikke landsbyen tilgang til rent vann.

Folk i Santiago lever stort sett av det de selv plukker. Problemet er at gassene ødelegger nesten alle planter og det er vanskelig å skaffe råvarer.

Hvorfor bor folk der egentlig? Hvorfor finner de seg ikke et annet sted? Antropologen valgte – av hensyn til sin helse – å bo utenfor landsbyen. Men etterhvert fant hun ut at dette var spørsmål som folk utenfra stiller.

Turene til landsbyen – hun brukte hver dag tre timer for å komme opp og ned fra landsbyen – ga verdifull innsikt.

Hun skriver om “Gåing som forskningsteknikk”:

Etter å ha gått opp til toppen av landsbyen daglig i støv, sand og en gjennomtrengende svovellukt, skjønte jeg mer av landsbybeboernes virkelighet og hvordan de forholdt seg til den. Jeg ble også påvirket av landskapet og klimaet, ved en voldsom varme og sand mellom tennene. Jeg hadde vondt i hodet og lungene når vinden brakte vulkanske gassene opp mot fjellryggen. Ved å eksponere meg selv for disse ukjente elementene ble min forståelse om livene til landsbybeboerne mye større (jf. Csordas 2003, Okely 1992, Stoller 1989).

Dette ble hun spesielt klar over da hun en dag fikk besøk av en norsk venninne:

Mens vi gikk sa hun plutselig: ”Æsj, er det vulkanen som lukter?” ”Hvilken lukt?” spurte jeg. ”Kjenner du ikke den? Det lukter jo råtne egg!” sa hun overrasket. Jeg ble like overrasket som henne. Men jeg ble også forvirret av at jeg ikke lenger hadde den samme opplevelsen av lukten, som før og på starten av feltarbeidet. Da skjønte jeg at mine sanser var på vei til å ”go native”. Etter 4 måneder kjente jeg ikke lenger lukten som fortsatt var gjenkjennelig for ”dem utenfra”. Jeg spurte meg selv: Hvis jeg ikke føler noe direkte ubehag av denne lukten ved lavere konsentrasjoner, hvorfor skulle da de som har bodd her 20 år eller mer bli forstyrret av den?

Fra og med da syntes hun ikke at det var like relevant å finne svar på hvorfor folk ikke flyttet fra dette området. Hun skiftet fokus fra hvorfor til hvordan mennesker levde i Santiago.

Aleksandra Bartoszko har skrevet mye om disse turene og feltarbeidet på bloggen sin, se bl.a https://antropyton.blogspot.com/2007/04/village-fieldwork.html og https://antropyton.blogspot.com/2008/03/my-way.html

Oppgavens tema er det problematiske forholdet mellom vitenskapelige eksperter, statlige ansatte og lokalbefolkningen i helse- og spesielt askespørsmål. Hva er barrierene for folkelig deltakelse i helsefremmede arbeid?

Ekspertene mener landsbybeboerne er dumme. Ellers ville de ikke fortsette å bo ved vulkanen. “Det duger ikke [å gi folk informasjon om farene]. De hører ikke. De tror at det er Gud som bestemmer. De har sin kultur og legender. Det er vanskelig å forklare dem at det [å bo i nærheten av vulkanen] er farlig”, sa en vulkanolog sa til antropologen.

Ekspertene har en oppfatning av seg selv som representanter for en verden over kultur, som har som mål ”å lære folk hvordan man bør beskytte seg mot forskjellige farer”.

Men, spør antropologen, er det mangel på kunnskap og rasjonalitet som påvirker menneskets valg og risikoadferd? For folk i Santiago er vitenskapen og formell utdanning ikke en aktuell løsning til deres problemer. “Vi er ikke dumme, vi er fattige”, sa en informant.

Antropologen forklarer:

Fattigdom ble også en viktig faktor for å kunne forstå problemene med kommunikasjon og mangel på engasjement i Santiago. Det som karakteriserer landsbyen er noe jeg kaller moderne primitivisme. Moderne primitivisme er en betegnelse på livssituasjonen til marginaliserte og fattige grupper som ikke kan benytte seg av det som moderniteten byr på.

Folk i Santiago tror på moderne medisin, men har ikke råd til å kjøpe dem. De forstår at vulkansk forurensning kan medføre fare for dem, men de mener at de ikke har tid til å tenke på det. De tror på utdanning generelt sett, men gitt deres livssituasjon, er de nødt til å prioritere annerledes enn det myndighetene ser for seg.

”Jeg er glad når jeg våkner opp og har litt mat i gryta. Hvorfor bry seg hvis det går greit med oss? Dere i byen tenker for mye”, sa en informant. ”Vi har jo ikke noe valg. Vi er født her og vi dør her. Det er ingen vits å være redd. Vi endrer jo ingenting”, mente en annen. Denne typen innstilling har ifølge Aleksandra Bartoszko også noe å gjøre med lokalbefolkningens egen kjennskap til forholdene de lever under. Ved å omgås vulkanen i det daglige lærte landsbybeboerne å leve med den.

Antropologen oppsummerer:

Ved å se nærmere på folk i Santiago og deres streben for å overleve fattigdom, blir det forståelig at de ikke retter sin oppmerksomhet mot gassene som kan ha negative konsekvenser for helsen deres i framtiden. For dem er dette et tomt begrep. Situasjonen de lever i, deres livsverden, er med på å bestemme hvilke valg de tar, ut fra farerepertoaret de står ovenfor. Som de selv utrykker, er mangel på grunnleggende produkter deres største bekymring.

(…)

Likestilling kan ikke oppnås i Santiago fordi innbyggerne har andre og undervurderte behov, som dessverre ofte blir misforstått. Derfor fungerer den statlige politikken paradoksalt nok ekskluderende, fordi folk flest ikke får bruk for de tilbudene som gis.

>> last ned hele oppgaven “Vi er ikke dumme, vi er fattige!”

Dette var kun korte utdrag fra en veldig rik oppgave. Kanskje blir det en bloggpost til!

Jeg hadde nevnt feltbloggen hennes tidligere, se Fieldblogging from Nicaragua og Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Aleksandra Bartoszko har bidratt på flere måter her på antropologi.info, blant annet med en serie om antropologi og kunst og med et intervju om presentasjonsformen Pecha Kucha.

Bilde: desmoheart78, flickr

(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med "askenyheter" etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve…

Read more