search expand

“Den store reisen 2”: NRK fortsetter med eksotiseringen?

Sesong 2 av Den store reisen er igang. Har NRK lært av kritikken? Eller fortsetter de med eksotiseringen av andre mennesker?

I dette TV-programmet bor norske familier hos mennesker som NRK betegner som “stammefolk” i Etiopia, Vanatu i Stillehavet og Mongolia. Serien er en ekstremvariant av det som i senere år har blitt veldig populært, nemlig etnoturisme, skriver masterstudent i sosialantropologi Stine Lise Jørgensen i en kronikk i Adressavisen.

På lignende måte som etnoturismen spiller Den store reisen “på vestlige ideer og fordommer om det primitive”, mener hun.

Stine Lise Jørgensen har oppholdt seg seks måneder ikke langt unna NRKs kameraer. Hun var på feltarbeid hos Mursi-folket som er Hamer-folkets naboer der en av de norske familiene har bodd. Her fikk hun også innblikk i etnoturismen, der folkegrupper, som blir besøkt av turister, iscenesetter sin annerledeshet.

«De andre» vil forsøke å leve opp til det bildet som blir tegnet av deres egen kultur som noe eksotisk. Ikke uventet nyter de denne statusen og beundringen utenfra, heller enn å diskutere hvilke innvirkninger denne essensialiseringen og reifiseringen medfører.

Jeg opplevde Mursi som så «høye» på all oppmerksomheten turismen medførte, at de velvillig kledde seg opp og malte seg tilfeldig for å være mer attraktive for fotografen, og turistguidene stilte opp de innfødte slik at turistene kunne velge hvem de hadde lyst å ta bilde av. Mursiene iscenesatte gjerne ritualer og tok seg godt betalt for enhver ting de kunne se var attraktivt for turistene. Spørsmålet er om de, i et tilsynelatende forsøk på å ivareta sin egen kultur, overspiller det tradisjonelle i møtet mellom det lokale og det globale?

>> les hele saken i Adressa

>> overblikk over episode 2

Påfallende: Selv om programmet er det samme, blir det nå presentert som realityserie og ikke lenger som faktaprogram.

OPPDATERING Antropologene Knut Rio, Lamont Lindstrom og Annelin Eriksen reagerer også på framstillingen av namal-folket som primitive, les saken Den store reisebløffen (På Høyden, 6.12.10)

Men likevel: Den store reisen: Null forståelse for antropologenes kritikk

Den første episoden fikk mange protester. Ny Tid avslørte at NRK betalte indianere til å kle seg naken for å framstå som “primitive”. Thomas Hylland Eriksen var ikke den eneste som mente det var skandaløst at NRK sendte programmet, se tidligere sak Primitive indianere eller primitive journalister?.

Sesong 2 av Den store reisen er igang. Har NRK lært av kritikken? Eller fortsetter de med eksotiseringen av andre mennesker?

I dette TV-programmet bor norske familier hos mennesker som NRK betegner som "stammefolk" i Etiopia, Vanatu i Stillehavet og…

Read more

Havnet plutselig i New York Times

“Cambalache is the worst place I have ever seen in my life.” Med denne setningen havnet doktorgradsstipendiat Christian Sørhaug fra Universitetet i Oslo i selveste New York Times. Journalisten hadde lest noe av Sørhaugs forskning på nettet og tok kontakt.

Resultatet er saken Left Behind in Venezuela to Piece Lives Together og handler om Warao-indianerne som sanker inn klær, kokekar og annet på en stinkende og livsfarlig søppeldynge i Amazonas.

På norsk er forskningen blitt tidligere omtalt i Apollon.

Christian Sørhaug beskriver avhandlingen sin i bidraget på bloggen Material World The domestication and indigenization of global forces through consumption. Ett kapittel handler om søppeldynga.

Han ble også intervjuet på nettsiden til NorLARNet (Norwegian Latin America Research Network). Jeg liker ingresset: “In his doctoral thesis in anthropology, Christian Sørhaug explains why the swamp dwelling Warao Indians pick up a bicycle at a large city garbage dump and use the funds from Chavez’ missions to buy DVD players.”

På nettsidene til Kulturhistorisk museum i Oslo er det en nettutstilling om Warao-indianerne.

SE OGSÅ:

Indianere: Drit og prostitusjon istedenfor pil og bue

Primitive indianere eller primitive journalister?

How gaming wealth is reviving American Indian traditions

“Untouched” Amazone hosted large cities – a model for the future?

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

"Cambalache is the worst place I have ever seen in my life." Med denne setningen havnet doktorgradsstipendiat Christian Sørhaug fra Universitetet i Oslo i selveste New York Times. Journalisten hadde lest noe av Sørhaugs forskning på nettet og tok kontakt.…

Read more

Formidling: “Forskere må lære å prioritere i sitt eget stoff”

“Ikke frykt journalistene”, skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn for VG og hvorfor hun liker å være med i direkteprogrammer på tv, gjerne også i utskjelte debattprogrammer.

Antropologen tar også opp et tema som Magne Lindholm, høgskolelektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, skriver om i sitt innlegg i dagens Aftenposten.

Før forskere går ut i media må de jobbe hardt med seg selv og stille seg noen grunnleggende spørsmål som “Hva kan man lære av min forskning?” “Skal forskerne formidle sine funn,”, skriver han, “må de gå hardhendt til verks overfor sine egne arbeider, forsøke å trekke ut de sentrale konklusjonene:

Når så mange forskere har brent seg i kontakt med journalister, er årsaken at de ikke har klart å prioritere i sitt eget stoff. De har snakket i vei, og overlatt til journalisten å velge sitater ut fra eget skjønn. Harald Eias redigering av uttalelsene til norske kjønnsforskere er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Willy Pedersens opptreden i samme program er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Han visste godt hva som var viktig, og kom ned på beina.

Løsningen er altså at forskerne må trene seg opp til å finne ut hva som er sentralt i sitt eget materiale, før de nærmer seg massemediene. Når de overlater til journalistene å stå for prioriteringene alene, driver forskerne risikosport på høyt nivå.

PRIO-forsker Jørgen Carling har stilt seg slike spørsmål. På sin hjemmeside http://www.dragoeiro.com har han en egen seksjon som heter “selected research findings“. En god ide!

Hvor vanskelig dette er for forskere merket jeg da jeg ba dem å svare på nettopp i slike spørsmål da jeg laget programheftet for Culcoms avslutningskonferanse.

Antropolog Cicilie Fagerlid var en av dem som sleit med å formulere et svar på spørsmålet “Hva kan vi lære av din forskning?”. I et blogginnlegg skriver hun:

I have to admit that such an upfront and naïve question up here in our ivory tower-existence made me realise that I think far too little about the very simple fact that people might learn something from what I do. Even if I often think that much in this world is outside of my jurisdiction and beyond repair, I hope I haven’t totally given up on the idea that what I do might be useful, – also above the personal pleasure of it and the societal benefit of not spending my days doing something that is harming the environment more. From now on, I’ll have in the back of my mind; what can the reader learn from what I write… or perhaps less didactic and patronising; which experiences do I want to convey? What do I want the reader to experience and retain from my text?

Unni Wikan forteller om lignende tanker da hun fikk refusert en kronikk hun hadde sendt inn til Aftenposten:

I 1995 sendte jeg min første kronikk til Aftenposten. Kronikkredaktør Per Egil Hegge svarte høflig at den var velskrevet, men han skjønte ikke helt at noen ville ha interesse av den! Jeg kunne ikke ha fått en bedre tilbakemelding. Si til en forsker at det hun driver med ikke virker interessant! Jeg satte meg ned, skjerpet mitt skriveredskap, tenkte så det knaket: Hva er det egentlig jeg har å si? Kronikken kom på trykk under tittelen «Er «kultur» blitt vårt nye rasebegrep?»

«Tro ikke at andre vil være interessert i det du har å si. Det er din jobb å gjøre det interessant!» Dette sier jeg alltid til Ph.D.-studenter på skrivekurs.

Hun ville helst sende alle Ph.D.- studenter på kronikkurs hos journalister.

Jeg vil sterkt anbefale yngre forskere å la seg berike av den glede og stolthet det gir å se at samfunnet verdsetter ens kunnskap, og ta spranget ut i offentligheten. Det er ingen motsetning mellom dét, og det å satse på topp profesjonalitet.

>> Unni Wikan: Ikke frykt journalistene

>> Magne Lindholm: Bygg ned mistilliten

Lindholm har på sin hjemmeside lagt ut flere tips om hvordan man skriver kronikker, pressemeldinger, anmeldelser, forskningsartikler og mye mer!

På forskning.no finnes det en samleside om formidling inkludert saken I kjølvannet av Eia der også Thomas Hylland Eriksen blir intervjuet.

SE OGSÅ:

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Marianne Gullestad: Godt språk forgyller forskningsresultatene

Hjernevask: Ødelegger forholdet mellom media og forskere?

Antroblogging i Aftenposten!

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

– Journalister misbruker forskere i jakten på “den gode historien”

Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

"Ikke frykt journalistene", skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn…

Read more

Evolusjonsteoriens tre mangler – Thomas Hylland Eriksen om Hjernevask

(Lenker oppdatert 14.10.2021) “De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til”, skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.

Er Eia blitt en helt fordi han serverer enkle svar på komplekse spørsmål? Fordi han utfordrer “eliten”? Uansett, en slik polarisering som programmet har ført til er uheldig. Evolusjonsteorien gir svar på mange spørsmål, men ikke på de “virkelig interessante”, skriver antropologen.

Evolusjonsteorien har ifølge ham tre mangler:

1. Den er til liten hjelp hvis temaet er historisk endring. Den har ingen ting å melde om årsakene til den industrielle revolusjon eller endringene i nordeuropeiske kjønnsroller i det 20. århundre.

2. Evolusjonslæren kan ikke gjøre rede for sosial og kulturell variasjon: Hvorfor for eksempel kan kvinner knapt får forlate hjemmet i afghanske landsbyer, mens de er sentrale aktører på markedene i Vest-Afrika?

3. Evolusjonsteorien stiller bare ett av to store spørsmålene om menneskets vesen, nemlig “Hva er et menneske?” Det er samfunnsvitere som stiller det andre spørsmålet, nemlig “Hva vil det si å være et menneske?”

>> les hele kronikken i Dagbladet (inkl lenkesamling)

Antropologen ble også intervjuet av Klassekampen.

Jeg skrev tidligere om Hjernevask, se Ødelegger forholdet mellom media og forskere?

(Jeg har bare sett den første episoden og den var bedre enn forventet. Har stor sans for konseptet, men det skinner gjennom at han har en agenda)

OPPDATERING: Utmerket artikkel av Astrid Meland i Magasinet i Dagbladet: Her er de Eia burde ha snakket med. Biologer, hjerneforskere, filosofer, genetikere og psykologer modererer hjernevasken.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Er genetisk forskning farlig?

Tverrfaglighet: Antropologi – et ekstremt fag?

Antropologi og sosiobiologi: Er våre handlinger og tanker styrt av genene våre?

– Kjønnsforskere må kvitte seg med biologifiendtligheten

Kjønnsroller eller religion: “Biologien styrer alt?”

Neuroanthropology: “Different cultures produce different brains”

Social Neuroscience – Psychologists neuroscientists and anthropologists together

(Lenker oppdatert 14.10.2021) "De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til", skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.

Er Eia blitt en…

Read more

Muslimbriller og feminisme: Antropologer slår til

Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo) oppfordret journalistene til å “ta av muslimbrillene” når de skriver om saker om “personer med innvandrerbakgrunn”.

Et eksempel er demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking, skriver de:

Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag. Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.

>> les hele saken i Aftenposten

En masterstudent som har vært veldig aktiv de siste månedene er Rannveig Svendby. Etter å ha skrevet flere kronikker som var relatert til sitt masterprosjekt er hun blitt bedt om å blogge for Aftenposten. Forrige uke ble hun invitert til å være med i feminismedebatten “Fæle kvinner, traumatiserte menn?” som Studentersamfundet i Trondheim arrangerte i anledning kvinnedagen. På panelet satt også Hanne Nabintu Herland.

Svendby utfordret Herlands påstand om at dagens feminisme er en kamp mot mannen.

Feminisme betyr for antropologen blant annet å kjempe for retten til å være avviker. Gjennom historien har det vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint:

Samtidig som hun hevder at kvinnekampen har utviklet seg til “en knallhard kamp mot mannen”, setter Herland opp sin egen, private liste over tradisjonelle egenskaper som menn bør kopiere. Det er snakk om å verne barn og kvinner, beskytte nasjonale interesser, være preget av integritet, og så videre. Hvem er det som er knallhard mot mannen her? Det kan da ikke være stort flere enn Zorro og Fantomet som har sjanse til å tilfredsstille kravene til Herland?

Min vinkling er at når menn må strebe for å bli “ekte” menn, så er det idealene som er umannlige – ikke mennene. Det er jo menn slik de allerede ER til enhver tid – som utgjør fasiten på “ekte” menn. Fokuset bør ikke være å gå tilbake til gamle ideer om kvinnelighet og mannlighet. I stedet bør vi kjempe for retten til å avvike. For de fleste gjør faktisk det. Det er avviket som er normen! Hvor mange av kvinnene i dette rommet kan for eksempel hake av for at personligheten deres stemmer med alle de såkalt “kvinnelige” egenskapene – og ingen av de “mannlige”?

>> les hele saken på Rannveig Svendbys blogg

>> Omtale i studentavisa Under Dusken

>> nyeste kronikk: Når kvinner voldtar

Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo)…

Read more